Sist uke hadde jeg den traumatiske opplevelsen av å se dust ut foran fire damer der jeg begynte på tenniskurs og oppdaget at alle på gruppen min gikk i skjørt – og alle hadde gått på kurs en stund allerede. De fikk det til, og jeg gjorde det ikke. Denne uken gikk det atskillig bedre. Jeg fikk jo til de tingene som jeg øvde på forrige uke, og jeg var neste på nivå med damene allerede. Tennistreneren sa til og med at jeg så ut til å ha talent. Tenk om jeg hadde oppdaget det da jeg var 10 og fikk nok av mislykkede fotballopplevelser (der jeg absolutt ikke hadde talent). Da endte jeg jo opp med å kuttet ut sport i det hele tatt for noen år…

Jaja, det nytter ikke å gråte over spilt melk, så jeg får brette opp ermene, vrenge lommeboken, kjøpe meg racket og sette i gang og i hvert fall prøve å utvikle spillet til et slikt nivå at jeg kan ta en kamp med en kompis i ny og ne. Tennis er jo en treningsform der man bruker store deler av kroppen, og følgelig svir av mye mer kalorier enn treningsformer der man bare bruker beina eller armene. Sosialt er det jo også. Det virker å være en sport som kan følge en nærmest livet ut. Det er ganske mange eldre herrer og godt voksne damer som spiller på de andre tennisbanene i hallen når jeg er der og trener, så det er tydeligvis noe man kan holde på med lenge.

Litt dust må jeg nesten regne med å se ut som fortsatt, men denne ukens positive opplevelse vil jo kunne minne meg på at ”dustefasen” trolig vil gå over en dag så lenge jeg ikke gir opp og fortsetter å trene.     

Tips oss hvis dette innlegget er upassende