For et års tid siden kjøpte jeg meg en pulsklokke. En pulsklokke er, foruten en vanlig klokke, en utmerket måte for meg å styre intensiteten i treningen min på. I tillegg gir den meg en ganske nøyaktig oversikt over hvor mange kalorier jeg faktisk forbrenner på en treningsøkt.

Pulsklokken består av selve klokke, samt en pulsmåler som jeg fester på mellom brystet og magen (over hjertet). Denne sensoren/pulsmåleren sender signaler til klokken, som igjen forteller meg hva pulsen min er, og regner ved hjelp av dette ut hvor mye jeg forbrenner. Min pulsklokke er en spesialklokke for løping og gåturer, og har i tillegg en fotsensor som regner ut hvor langt jeg går, hastighet o.l. Det skal være mulig å laste informasjonen over fra pulsklokkens arkiv til datamaskinen dersom en ønsker å lage grafer o.l. av sin utvikling, men det er ikke viktig for meg, så det har jeg ikke satt meg inn i.

Den viktigste funksjonen for meg med pulsklokken, foruten å gi meg en god oversikt over kaloriforbrenningen, er at den hjelper meg til å styre intensiteten i treningen min. Dersom det dreier som en gåtur fra A til B er ikke dette så viktig, da denne turen vil forbrenne stort sett det samme antall kalorier uavhengig av hvor lang tid jeg bruker på den. Men dersom jeg stiller på en tennistrening eller spiller badminton med en kompis, og har en avmålt time med aktivitet, gir pulsklokken meg verdifull informasjon. Jeg kan følge med og se om pulsen min stiger eller synker. Hvis den blir for lav, forteller det meg at her må jeg bevege mer på beina, jogge og hente ballene i stedet for å gå, stå og småtrippe mens jeg venter på at motstanderen skal serve, kutte lengden på pausene litt o.s.v.

For min del har pulsklokken altså ført til økt forbrenning, da den hjelper meg å unngå for mange og dramatiske fall i intensitet i en treningsøkt, spesielt i badminton og tennis. Den gjør meg rett og slett oppmerksom på når jeg tar det litt for mye med ro. For andre er pulsklokken gjerne først og fremst et hjelpemiddel for å holde intensiteten lav nok, slik at de ikke bygger opp melkesyre og sliter seg ut, men dette er ikke mitt største problem for tiden.

Den kan også være et godt verktøy i møte med en trener som kanskje pusher deg litt hardere enn han/hun egentlig bør, fordi vedkommende ikke er vant til å jobbe med overvektige. I kveld kunne jeg fortelle tennistreneren min at jeg under en øvelse hadde lagt mellom 92 og 99% av makspulsen min, noe som økte forståelse for at jeg måtte ha litt mer tid til å gjennomføre øvelsen enn jenten ved siden av på 45 kg.

Min pulsklokke er ganske dyr, med en prislapp på 2400 kroner, men dette er altså en spesialklokke med tilleggsfunksjoner utover det som er vanlig for en pulsklokke. De finnes i alle prisklasser, fra godt under 1000-lappen til 4-5000 i vanlige sportsforretninger. Dersom man synes det høres interessant ut kan man jo ta en tur til en sportsbutikk og be om informasjon. Jeg er ingen ekspert, men deler gjerne mine erfaringer dersom noen lurer på noe jeg kan svar på.

Vurdert til: av 18 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har bestemt meg for å være "tøff i trynet" når jeg trener. Å være tøff i trynet er et uttrykk vi i hvert fall bruker her i Bergen (mulig det brukes andre steder også, men jeg har kun hørt det her), og det betyr å være selvsikker på grensen til det arrogante og litt ekstra frempå.

Når jeg tar det med meg på treningsfeltet medfører det at jeg jogger der de andre går, at jeg står og småtripper når jeg venter på en serve i tennis eller badminton (for å fortelle at jeg er klar, bare sett i gang!). Jeg gjør meg selv til en dårligere taper enn jeg faktisk er, og når vi velger motstandere prøver jeg å gå rett på den beste. Jeg legger rett og slett innsatsen "utenpå" kroppen, og skal prøve å være best i alt. Når vi samler baller på tennisbanen skal jeg ha samlet flest og jeg skal aldri innse at jeg har tapt en ball i tennis eller badminton før jeg faktisk har tapt den. Jeg løper etter alt jeg kan løpe etter, selv om det virker urealitisk å nå det.

Dermed blir jeg mer sliten enn de andre, og får bank på slutten av tenniskampen o.l., men det er greit, for jeg får også mest trening. Jeg har bestemt meg for rett og slett å ha høyest innsats, og prøve på en høfligst mulig måte å utfordre de andre til å gi sitt aller beste når de spiller mot meg. Jeg gir dem i grunnen ganske klar beskjed om at jeg er klar for alt de måtte klare å sende i min vei.

Det synes å funke, og forbrenningen på treningene har rett og slett gått en god del opp (målt med pulsklokke). Det er i grunnen litt effektivt å være tøff i trynet, og siden jeg i utgangspunktet er en relativt høflig mann, balanseres forsøket mitt på dette såpass at jeg fortsatt blir rimelig omgjengelig på tennisbanen, badmintonbanen eller hvor det nå skulle være. Og så er det jo gøyere å vinne når du på forhånd har mobilisert den dårlige taperen i deg…  

Vurdert til: av 12 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hva man skal spise på restaurant er jo et tilsynelatende evinnelig problem. Etter nok negative erfaringer med salat er dette stort sett utelukket (med unntak av på Peppes, hvor det faktisk går an å bli mett av salaten). Jeg har prøvd fisk noen ganger, og det har også vært mislykket med unntak av de gangene jeg har prøvd det på svært dyre restauranter.

Men denne uken var jeg en tur på T.G.I. Friday’s med noen kollegaer, og jeg tenkte at jeg fikk gjøre et nytt forsøk. Jeg bestilte Jack Daniels-glasert laks (grillet) med potetmos og grønnsaker. Jack Daniels-sausen til Friday’s smaker jo himmelsk, og jeg tenkte at det må jo være mulig å bruke den på noe annet enn spare-ribs. Jeg fikk rett. Det smakte rett og slett veldig godt.

Det er jo ingen "lettmat", og jeg mistenker den Jack Daniels-sausen (whiskybasert) for å være en kaloribombe, men uten sausen regnet jeg ut at retten inneholdt ca. 650 kcal. Det er ikke lett for meg å spise meg mett på en restaurant uten å krype mot 1000 kcal, så selv om sausen sikkert har en del kalorier i seg, så er det nok et bedre alternativ enn en tilsvarende biff. Og jeg brukte jo bare ca. halvparten av sausen også. Kanskje Jack Daniels sausen ikke er så gale? Det er jo lov å håpe, selv om det egentlig ikke hjelper i denne sammenhengen… 

Vurdert til: av 12 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Dette året er en av mine ambisjoner at jeg skal lære meg å lage fisk som:

• faktisk smaker godt,
• ikke krever mer tilberedelse enn at det er sannsynlig at jeg kommer til å lage det igjen og
• ikke er sprengfull av kalorier på grunn av enten tilberedelsesmåte eller tilbehør (for å f.eks. kamuflere smaken av fisk)

For de som har fulgt med på bloggen her en stund er dette gammelt nytt. Det som derimot er en nyhet, er at jeg synes i å ha lyktes. Etter de fire forrige forsøkene hadde jeg enda ikke klart å utvide mitt fiskerepertoar utover fiskekaker fra varmtdisken på Meny, Safari, ICA eller lignende butikker. Men nå synes jeg å ha funnet et alternativ: Sei fra frysedisken på Lidl.

Da jeg gikk til Lidl for å prøve deres tunfiskbiffer (som jeg fikk anbefalt i en av kommentarene til innlegget mitt om forsøk nr. 1 eller 2) plukket jeg også med pakken som lå ved siden av tunfisken. Pakken hadde det lovende navnet "Gourmet-Filet", og inneholdt et solid stykke sei (220g) som var toppet med brokkoli og cheddarost (180g). Aluminiumsformen skulle bare settes i ovnen, og jeg kunne gjøre noe annet i de 40 minuttene den brukte på å bli ferdig.

Kaloriinnholdet var jo litt i overkant, med totalt 492 kcal. Med de 200g linsepuré (jeg vet det ikke ser bra ut på et bilde, men det smaker faktisk veldig godt) jeg hadde som tilbehør ble totalen 650 kcal, og jeg spiser jo sjelden måltid over 450kcal. Men denne herligheten smakte faktisk rett og slett godt! Det går nok an å gjøre den magrere ved å skrape vekk litt av brokkoli-og-cheddar-toppingen, men det var jo i grunnen noe av det som gjorde det godt. Og det var ikke så veldig mye cheddar i toppingen i heller, så en del av kaloriene er nok av den sunne sorten. Jeg tåler jo en litt kraftigere middag de dagene jeg trener på kvelden, og dette blir nok et alternativ for disse dagene.

Etter fem forsøk har jeg nå altså funnet et reelt hverdagsalternativ for å få i meg litt fisk. Men jeg bør nok ha mer enn ett alternativ i lengden, så forsøkene får fortsette. Det er i hvert fall et par av forslagene jeg har fått i kommentarene til tidligere blogginnlegg jeg kan tenke meg å prøve ut, og det skulle neimen ikke forundre meg om det kommer et forslag eller to til her eller i neste runde også som jeg finner ut at jeg må prøve. Rapporter fra disse kommer når de er gjennomført.

Vurdert til: av 12 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Denne uken ville ikke kroppen ned i vekt lengre. Nok er nok så den, og ville ha en pause. Siden sjelen ikke var enig i det, utviklet uken seg til en eneste lang kamp mellom kropp og vilje, og seierherren stakk kun av med en knepen seier.

Det begynte med en jobbreise til Oslo. Med flytur, lunsj og middag på restaurant og bevertning av typen lefser med sukker og smør under det fire timer lange styremøtet gikk jo ikke dette helt topp, men jeg prøvde å være så flink som jeg kunne, og endte opp med ett inntak på ca. 2500 kcal. Dette stemmer jo overens med Vektklubbens anbefalinger for mitt daglige kaloriinntak (selv om jeg pleier å ligge på 1600-2000kcal per dag). Jeg tenkte at det dermed ikke kunne være så galt, og gikk løs på tirsdagen med friskt mot. Met et matinntak på ca. 2000 kcal og to treningsøkter (tennis og lang gåtur: fratrekk på ca. 1500 kcal) endte jeg på 500 "plusskalorier" den dagen. Onsdag tok jeg en "snikveiing" for å se om jeg var tilbake på mandagens utgangspunkt, og ble noe overrasket over at jeg faktisk var gått opp 1,2 kg! Det likte jeg ikke. Onsdagen spiste jeg som vanlig og hadde kun en treningsøkt. Denne var god, og jeg endte på 800 plusskalorier, men tror du vekten rikket seg til torsdag morgen for det? Neida!

Med mistanke om at kroppen var i ferd med å slå seg vrang satte jeg i gang et aldri så lite hardkjør med trening. Kroppen signaliserte ved å gjøre meg slapp og trøtt, og å regulere kroppstemperaturen mindre dynamisk, med det resultat at jeg begynte å fryse svært lett. Jeg var skikkelig slapp på kveldene, og det var beinhardt å mobilisere til kveldsturer o.l. I tillegg har jeg denne uken jevnt over vært mer sulten enn på lenge, og har flere dager opplevd "craving" (et amerikansk uttrykk som brukes om suget som kan oppstå når en følger lavkarbodietter over lang tid, og så plutselig får et inntak av raske karbohydrater ved f.eks. hvitt brød, et eple e.l. – beskrives gjerne relativt likt måten en del narkomane beskriver suget etter stoff på, spesielt heroin). Siden jeg ikke følger en ekstrem lavkarbokur pleier jeg kun å få craving når jeg glemmer meg og spiser epler eller harde, rå grønnsaker, men denne uken har det kommet "helt av seg selv" flere ganger.

I løpet av uken trente jeg nå 10 ganger (ny pers), for det er ikke tale om at kroppen skal få diktere meg på dette. Jeg vet at kroppens celler kan lagre mer vann enn normalt for å kompensere for tap av masse. Jeg er også overbevist om at den kan senke effektiviteten i visse kroppslige funksjoner, slik at jeg både fryser og blir slapp, og at kroppen dermed har en lavere "passiv" forbrenning enn normalt. Men jeg tror ikke noe på at den kan forflytte meg fra A til B på en mer energieffektiv måte enn normalt. Det kreves fortsatt like mye energi å trekke mit legeme 2000 meter gjennom vannet (ved svømming) uansett hva kroppen sier. Det var bare å gi jernet!

På tennistreningen løp jeg som en tulling, i slappe kveldsøyeblikk mobiliserte jeg det jeg hadde av vilje, og greide å komme meg ut hver eneste kveld.  Ikke tale om at du skulle vinne denne kampen kroppen! Jeg skulle ikke se det 150-tallet igjen på en mandags morgen!

Snikveiingen fortsatte, men selv om kalorisummeringen viste ca. 600 på torsdag, -39 på fredag (trente bort 2200 kcal, men spiste bare 2161), ca 1500 på lørdag og 250 på søndag, så krøp vekten utrolig sakte nedover. Jeg spiste jevnt rundt 2000 kcal er dag, men trente som sagt veldig mye.

Regner man 7000 kcal per kilo fett, og at Vektklubbens kalkyle om at jeg vil gå ned ca. en kilo i uken med et daglig kaloriinntak på 2500 kcal faktisk stemmer, så burde jeg rent mattematisk gått ned ca. 2,5 kg denne uken. Det gjorde jeg ikke. Virkeligheten stemmer ikke alltid helt med teorien, og da må man jo forholde seg til virkeligheten. Men jeg gikk i hvert fall ned 0,9 kg til slutt, og sjelen vant over kroppen! Jeg så ikke 150-tallet igjen, men endte på 148,9.

Dette er de tyngste 0,9 kiloene jeg har kvittet meg med siden jeg startet på "mitt nye liv" i juli. Jeg håper ikke kroppen har tenkt å fortsette slik, for jeg vet ikke om jeg greier å tyne 10 treningsøkter i uken ut av den hver uke.  Men alternativet, å la kroppen diktere meg, er i grunnen ikke aktuelt det heller, så jeg får jo bare jobbe med saken, og håpe at det ”løsner” igjen neste uke.

Vurdert til: av 10 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Etter mitt forrige eksperiment med huslige sysler, hvor det viste seg at gulvvasking hadde en solid kaloriforbrennende effekt, hadde jeg ganske store forventninger til dagens forsøk: raking av løv. Med pulsklokken på gikk jeg løs på innkjørselen, og etter en halv time var den et toppet trillebårlass med løv fattigere. Jeg bladde så frem kaloriforbrenningen i pulsklokkens logg. Den hadde stoppet på fattige 240 kcal. Met et legeme på minn størrelse er ikke dette så mye. Aktiviteten ligger rett og slett ca. 15% under det å gå tur, i motsetning til gulvvask som ligger ca. 15% over.

Kanskje jeg tar med meg MP3-en neste gang og prøver å legge til noen mer rytmiske beinbevegelser mens jeg raker? Da hadde jeg jo skapt litt underholdning for naboene også…. Ellers kan jeg jo forsåvidt la være å rakeløv utenfor ingansdøren. Da må jeg jo vaske gulv oftere…

Men når alt kommer til alt, så forbrenner jeg jo ved løvraking atskillig mer enn ved å sitte i sofaen. Det går også litt over aktiviteter som biljard o.l, så jeg får vel ta hagen senere i uken alikevel.

Vurdert til: av 15 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Min jakt på spiselige fiskeretter som ikke er sprengfull av kalorier (bl.a. på grunn av usunt tilbehør som brukes til å kvele smaken av fisk) og faktisk er integrerbar i min hverdag fortsetter. Nå var det tunfisk som skulle prøves. Jeg har fått noen råd om dette, og tenkte jeg fikk la det stå til. Jeg gikk på fisketur i frysedisken på Lidl, og fant de omtalte tunfiskbiffene. I henhold til anbefalingene på pakken stekte jeg de to biffene i pakken i litt olje, med salt, pepper og sitron.

Ved siden av fisken hadde jeg linsepuré. Jeg vet det neppe ser særlig delikat ut, men linsepuré smaker, i følge mine smaksløker, faktisk meget godt. Tunfisken, på den andre siden, må jeg i grunnen si at jeg ikke var særlig fornøyd med smaken av. Hvis jeg prøver den igjen må jeg fine en helt annen måte å tilberede den på som kamuflerer smaken noe. Kanskje jeg kan "gjemme" den i en saus eller noe?

Jeg misunner dem som liker tunfisk litt, for det var kanskje den mest mettende matretten jeg har laget siden jeg begynte å jobbe meg nedover i vekt for noen måneder siden. Jeg forstår at det skal være mange som synes dette smaker godt, men det passet altså ikke for meg. Noen som har noen forslag på hvordan man kan få spist tunfisk uten at det smaker som tunfisk? Det hadde i grunnen vært veldig praktisk, for mitt ca. 150-kg store legeme ble faktisk kraftig mett av greiene. 

Vurdert til: av 11 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I går kveld var en vrien kveld. Jeg skulle sette meg ned på hytten og se film, og mine gamle reflekser sier i slike situasjoner: "Chips og dipp". Det ligger selvsagt en "brustadbu" knappe 100m fra hytten, og jeg følte at jeg uansett måtte ned der og kjøpe noe drikke.

Jeg bestemte meg for å ikke spise chips, men suget ble etter hvert veeeldig sterkt. Blikket mitt strakk seg etter chipsreolen hele tiden. Jeg gikk bort til reolen, skjønte at jeg måtte skremme meg selv litt, og snudde en chipspose. Hm, ca 1000 kcal i denne. Ok, det går ikke. Så snudde jeg neste, og neste, og neste. Alle hadde rundt 1000 kcal , og det var nok til å greie å skremme meg vekk, inntil jeg fant 100g potetskruer med 440 kcal. Da begynte kampen for alvor. Jeg kunne jo spasere det av meg med en tur etter filmen. Det var utrolig hvor mange unnskyldninger jeg fant på for å ta med meg den posen.

Men til slutt greide jeg endelig å stille meg selv spørsmålet: Hva vil du egentlig? Finnes det noe alternativ til chips? Det var da jeg så at juleheftene var kommet. Jeg liker julehefter, og greide å motivere meg bort fra chipshyllen med ved å belønne meg selv med "Knoll og Tott" og "Pondus" i stedet for chipsposen. Gulrotstaver og frukt funker ikke for meg. Det blir jeg bare mer sulten av, så jeg må finne andre alternativer enn det når jeg "har lyst på noe godt". Det er mye lettere å si nei til noe hvis en finner et alternativ som kan skape en i hvert fall litt lignende opplevelse. Selvbelønning med julehefter og en middagsporsjon når jeg kom hjem i stedet (hadde laget sunn middag, med under 300 kcal per porsjon) holdt som alternativ denne gangen. Håper jeg finner et alternativ neste gang også, for det suget er ikke lett å stå imot.  

Vurdert til: av 12 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I g

Vurdert til: av 12 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Da jeg begynte å gå kveldsturer for noen måneder siden gikk jeg hovedsakelig turer på 2-3 km. I løpet av tiden siden da har jeg merket at ”gåformen” har steget. Jeg kom meg etter hvert opp på en fast turlengde på ca. 5 km, for så å øke til 6km, og de siste 4 ukene har jeg ikke gått kveldsturer under 7km. De lengste har vært oppi ca. 9km.

Når jeg går en tur langs veien om kvelden stresser jeg normalt ikke med tempoet. Jeg prøver å holde det oppe, men synes det er viktigere å gå langt enn å gå fort. Det har normalt brakt meg til et tempo på ca. 4,25 km i timen. I går kveld bestemte jeg meg for å ta litt mer i fartsmessig, og endte opp med å gå ca 7,3 km på 1time og 28minutter. Det er en fart på ca. 5km i timen, og med en kropp på ca. 150 kg synes jeg at jeg må være fornøyd med det. Pulsklokken viste en forbrenning av 948 kcal, og det synes jeg jo også jeg må være fornøyd med.      

Jeg har normalt 2-4 kveldsturer i uken, og det er litt inspirerende å se at det går fremover med formen også, ikke bare ned med vekten (selv om de to aspektene selvsagt henger sammen). I grunnen fint at vi er konstruert slik. Det hjelper i hvert fall på motivasjonen min å se at bare jeg ”maler og maler” på de treningsmengdene jeg klarer, og tyner meg litt ekstra når jeg har muligheten til det, så blir det resultater på mange felt etter hvert.

Vurdert til: av 12 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

For en tid tilbake hadde Narvesen en kampanje for sitt utvalg av snop med slagordet "Har du lyst har du lov!". I forbindelse med at det diskuteres forbud mot reklame for usunn mat rettet mot barn i Europa for tiden, kommer minnene om denne reklamekampanjen tilbake igjen. Jeg husker at den skapte mye negative følelser hos meg.

Jeg kan ikke huske at den konkret fikk meg til å gå ned på Narvesen og kjøpe meg en sjokolade, men jeg følte meg provosert over at den prøvde å få meg til å gjøre det. Jeg har slitt med vekt i mange år, og synes det er kjiipt når andre gjør det vanskeligere for meg å ta gode valg enn de egentlig trenger. Her sitter de og skal tjene penger på at jeg ødelegger helsen min! Jeg må ta ansvar for mine egne valg, men er det urimelig å be andre la være å legge fristelsene opp i ansiktet på meg?

Jeg har jobbet med rehabilitering av rusmisbrukere i mange år, og jeg vet undersøkelser viser at "ques" (ting som minner en person om det en er avhengig av, som f.eks. filmscener med bruk av narkotika, musikk de pleide å høre på mens de tok stoff o.l.) på enkelte stoffer kan trigge et sterkt sug etter rusen fem år etter at de benyttet stoffet sist. Dette er knyttet til en kjemisk prosess i hjernens lystsenter, amygdala. Jeg vet ikke om det er like galt i forhold til mat, men jeg merker at reklame for usunn mat, snop, chips o.l. til tider kan sette meg skikkelig på prøve. Jeg kan til tider kjenne "suget" etter det de reklamerer for.

Det hadde gjort min vei til et sunnere liv lettere dersom jeg slapp å se reklame for sjokolade, potetgull, Big Mac o.l. på plakater når jeg går i byen, i aviser når jeg leser disse og på TV når jeg kikker der. jeg kan selvfølgelig la være å gå i byens gater, lese aviser og se på TV, men det kommer ikke til å skje.

Hadde det vært god samfunnsøkonomi å legge restriksjoner på denne typen reklame, på samme måte som alkohol og tobakk? Det er klart at det jo er fryktelig vanskelig å definere hva som er usunt nok til å få slike restriksjoner, men er det likevel en tanke verdt å tenke? Det er jo ikke slik at folk lar være å drikke alkohol eller røyke i Norge fordi de ikke ser reklame, men det gjør det kanskje litt enklere å velge sunt for dem som ønsker det.

Jeg liker i utgangspunktet ikke at staten forbyr mer enn den absolutt må, men jeg skulle i hvert fall ønske at de som bestemmer hvordan kiosker, fast-food-restauranter o.l. skal profilere seg også kunne tenke litt på oss som sliter med å ta sunne valg, og som faktisk risikerer livet over tid hvis vi ikke greier å snu livsstilen vår. Er dette et urimelig ønske?

Vurdert til: av 12 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Av og til kjenner jeg at motivasjonen ikke er på topp når jeg trener. Dette gjelder spesielt når jeg trener alene, som for eksempel når jeg svømmer. Jeg har såpass konkurranseinstinkt at i tennis og badminton får synet av et menneske på andre siden av nettet motivasjonen til å stige uansett hvordan dagsformen er. Men i dag var en dag der motivasjonen min ikke ville mer etter drøyt 600 meter i bassenget. Da har jeg et valg. Skal jeg lytte til min motivasjon, eller skal jeg strekke grensene mine?

På svømming har jeg hele tiden hatt minstegrenser for hvor lite jeg tillater meg selv å svømme på en dårlig dag. Da jeg startet å svømme var denne på 700 meter. Etter hvert greide jeg å øke den til 1000, deretter 1200, 1300, 1400 og inntil nå 1500m. Jeg øker denne "minimumsgrensen" primært ved å faktisk pushe meg litt ekstra når jeg har en dårlig dag. Neste gang jeg har en dårlig dag har jeg jo ikke lyst til å gjøre det dårligere enn sist gang. Så skal jeg heve minimumsinnsatsen min så er det på de dårlige dagene jeg må gi litt ekstra.

I dag pushet jeg meg til 1800 meter, selv om motivasjonen ikke var mye til hjelp etter 600m. Den kom litt igjen på slutten, men jeg måtte slåss litt en periode der. Dermed håper jeg grensen nå er flyttet, i hvert fall til 1600m eller mer. Dagens økt gav en forbrenningseffekt på over 1000kcal, og det passer jo fint på en dårlig dag….

Vurdert til: av 43 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I dag gjorde jeg en overraskende oppdagelse. Jeg hadde et par kompiser over til middag, og maten jeg laget var ganske sunn. En av kompisene mine hadde med seg marsipankake til kaffen etterpå. Hm, tenkte jeg. Lurer på hvordan dette går. Jeg er jo veldig glad i marsipankake, og hadde i tillegg planlagt en kveldstur etter at de hadde gått, så jeg tok et lite stykke.

Når jeg så la denne marsipankaken inn i Vektklubbdagboken medførte dette 365 kcal (beregnet for et stykke på 100g). Fordelingen mellom fett, karbohydrater og proteiner var vel nesten maksimalt negativ, men 365 kcal var i grunnen ikke så gale.

Jeg MÅ jo ikke skeie ut, men mistenker at det kommer til å skje noen ganger i løpet av livet at jeg får lyst på noe søtt, og sier ja til denne lysten. Noe av problemet mitt med denne typen fristelser er, og har vært, at jeg gjerne ikke greier å stoppe etter en sjokoladebit, eller noen få chipsflak (jeg vet chipsflak ikke er søte, men utskeielser som følger litt av den samme dynamikken for meg). Men med marsipankake er det veldig mye lettere for meg å stoppe etter et stykke.

Jeg bør ikke spise så mye marsipankake i løpet av livet, men jeg tror jeg har funnet frem til noe som det går an å bruke til å møte søtsuget for meg noen ganger i løpet av året. Ved kakebordet i et bryllup vil jo dette faktisk kunne berge meg. For meg gir et så høyt fettinnhold en stor metningseffekt, og da blir det lettere å si nei til andre fristelser.

Jeg tror ikke marsipankake inngår i noen dietter. Men når jeg skal finne en måte å leve sunt på, må jeg også finne en måte å takle de kakebordene og det søtsuget som til tider kommer. Kanskje jeg har funnet min? Jeg tror jeg prøver den i neste bryllup. Ett marsipankakestykke noen ganger i året tror jeg faktisk det er mulig for meg å leve med.

Vurdert til: av 10 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I dag så jeg for første gang på over 7 år 140-tallet, da vekten stoppet på 149,8 kg. Jeg er meget fornøyd med dette. Det har vært mitt første delmål, da det markerer at jeg har lyktes bedre denne gangen enn noen gang tidligere med vektnedgang. Med en nedgang på 35 kg på 18 uker har jeg forsåvidt gått ned 7 kg mer allerede enn min forrige bestenotering hva vektreduksjon angår, men den 150-kg-grensen har stått der som et viktig mål for meg, da det omtalte forsøket for 5 år siden stoppet på 152 kg.

Må finne en måte å feire dette på. 

Vurdert til: av 10 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

På lørdag var vi en ca 20 stykker samlet i en kjeller i byn. Jeg husker ikke helt hva foranledningen var, men av en eller annen grunn kom vi inn på temaet salat. Mens jeg og noen venner satt i en krok og diskuterte dette fortalte jeg at jeg rett og slett ikke kunne spise noe særlig salat, da dette gjorde meg mer sulten enn jeg var fra før. Da uttalte en venninne på impuls: ”Det er bare psykisk”.  Det var i grunnen ikke forventet, men heller ikke overraskende.

Jeg forklarte at det ikke var tilfellet, da jeg flere ganger hadde vært hellig overbevist om at jeg kom til å bli mett på grunn av alt det andre jeg hadde i salaten, men gang på gang var blitt skuffet. Nå har jeg kommet frem til noen typer salat jeg kan spise og faktisk bli mett av, men disse er ikke særlig kalorifattige. Hun motsa meg ikke på dette. Jeg vet ikke om hun ble overbevist, men det er heller ikke så viktig for meg. Det som er interessant er den fordommen som ligger til grunn for at man komme med en slik uttalelse.

I USA har man et ordtak som sier: ”Don’t judge others by your own standards”. Lett oversatt kan vi jo si at det betyr at man ikke skal dømme andres uttalelser, valg eller liv ut ifra hva som ville fått en selv til å si eller gjøre det samme. Det er et behov for et ordtak som dette, for ofte vurderer vi nettopp andre slik. Dersom jeg måtte ha tenkt veldig egoistisk for å stemme på et spesielt parti, kan jeg lett falle i grøften av å tro at alle som stemmer på det aktuelle partiet er egoister. Men dette trenger jo ikke være rett. De kan komme fra en annen bakgrunn enn meg, og tenke helt annerledes på det partiet står for enn jeg tenker.

På samme måte er det lett for en som ikke har et vektproblem, eller som ikke har noe problem med å spise seg mett på salat, å tro at det er noe merkelig med de som er annerledes. Funker det for meg så må det jo funke for deg også! Men slik er det ikke. Våre kropper er forskjellige. Min kropp blir sulten av en del produkter. Et eple kan ødelegge metningen fra en 300g biff i løpet av en halvtime, og en salat må settes sammen på en meget spesiell måte for at jeg ikke skal være like sulten igjen en halvtime senere.

Det virket som min venninne aksepterte dette, og forhåpentligvis har jeg hjulpet en person til å justere sine fordommer om at det må være noe galt med psyken til en person som er overvektig. En overvektig kan ha samme viljestyrke som en lettvekter, men kan ha et annet fysiologisk og miljømessigutgangspunkt som gjør det å holde seg nær idealvekten mye vanskeligere.

Vurdert til: av 11 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende