I behandling av avhengighet er det minst to veier å gå i forhold til fristelser. Det ene er å ta behandling så skjermet fra fristelser som mulig, for så å sakte men sikkert, gjerne over flere år, begynne å takle nærhet til fristelsene igjen over tid. Denne behandlingsstrategien gir gjerne større gjennomføringsprosent, men også økt fare for tilbakefall.

Den andre strategien er å gjennomføre behandlingen tettest mulig oppi fristelsene (som f.eks. rusrehabilitering i samme by som en har gått som rusmisbruker). Det er gjerne flere som ikke greier å gjennomføre denne behandlingen, men de som først kommer seg gjennom den på en god måte, står gjerne "stødigere" enn mange som gjennomfører behandling etter den første strategien.

En kan ikke si at en strategi er mer rett enn den andre, da forskjellige personer mestrer forskjellige av dem best. Etter nok mislykkede forsøk etter metode nummer to, velger jeg å ligge nærmere metode nummer en. Jeg må finne ut av hvilke fristelser jeg må unngå i hverdagen, og unngå dem så godt jeg kan. Å få tak i fristelser er jo sjelden et problem hvis en vil, men min erfaring er at det er letter å motstå fristelser som er mindre tilgjengelige, fristelser som krever litt tiltak å falle for. På samme måte som ”dørstokkmilen” (eller ”dørstokkmila” i mer femininiserte dialekter) står mellom meg og trening, vil jeg ha en dørterskel mellom meg og de verste fristelsene. Det krever litt mer av meg å reise til butikken for å få tak i en chipspose enn å hente den i skapet på kjøkkenet.  

Det viktigste grepet for meg i forhold til dette er å unngå å ha en del matvarer i hus. En av de farligste av disse er chips/potetgull, men også melkesjokolade, frossenpizzaer og ferskt brød står høyt på listen. Når jeg inviterer til besøk/fest, og serverer mat som ikke er sunn (som jeg jo til tider må gjøre av økonomiske hensyn), så sørger jeg for å lage mest av den sunne maten, og heller legge litt ekstra arbeid i den usunne maten slik at jeg er trygg på at den spises opp av gjestene (forutsatt at en vesentlig del av gjestene mine ikke har vektproblemer). Står det usunn mat igjen prøver jeg å få sendt det med noen av gjestene hjem, eller eventuelt kaste det i bosset. Dermed unngår jeg den kanskje største fristelsen av dem alle for meg: restemat etter middagsbesøk.   

Jeg har også merket meg at det er noen ting som det går fint å ha i hus, uten at fristelsen blir for stor. Twistposer får for eksempel stå i fred i kjøkkenskapet, og mine gjester får dermed som regel servert twist…

En annen viktig greie for meg er at jeg har droppet TV-en, da den har hatt en lei tendens til å friste meg mer enn fysisk aktivitet, men det skrev jeg om tidligere denne uken.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende