Fem år etter oppstart veier 85% av alle som slanker seg like mye eller mer enn da de begynte. Ni år etter oppstart av kuren er tallet steget til 95%. Likevel tror en del folk at vi overvektige bare kan slanke oss ned i vekt sånn uten videre! Jaja, dem om det. Det er vanskelig å argumentere mot fordommer. Det er lett å gi opp motet når en leser slikt, og tenke at dette går jo ikke. Men så lenge noen lykkes, og så lenge ingen binder meg og stapper for ned i halsen på meg, så er det mulig. Vanskelig, ja, men mulig. Men når jeg vet disse statistikkene bør det for min del minne meg på om at det ikke er noen automatisk vei til suksess i dette spillet, og jeg bør gjøre de grep jeg kan, både mentalt, sosialt og kontekstuelt (omgivelsesmessig) for å gjøre at jeg kan komme blant de 5% som klarer dette, eller aller helst være med å øke den prosenten til 6 eller 7%.

På tirsdag hadde vi kurs her på Hauglandssenteret hvor legen på stedet underviste om endring. Der viste han noen plansjer som var interessante i denne sammenhengen, og jeg tenkte jeg kunne vise dem videre til dem som gidder å gå inn på

Enhver endringsprosess henger sammen med et ønske om å forandre noe i livet. Det er noe i livet som en synes er negativt eller som mangler. Man ønsker å kvitte seg med det negative og/eller tilføre det positive man synes mangler. Dette er det samme prinsippet enten man ønsker å kutte røyken, bli kvitt overflødige kilo, eller bare generelt bli bedre trent og komme i bedre form. Det er noe man opplever som et gode ved å gjennomføre endringen. Samtidig så er det ulemper ved å gjennomføre endringen, gjerne opplevd som ”prisen å betale”. Så lenge en synes godene er større enn prisen, er en villig til å fortsette med endringen. Dersom en synes at ulempen ved endringsprosessen, som sulten, den svekkede smaksopplevelsen, muskelsmerten, kampen mot suget, de sosiale begrensningene, det å miste episoder av Grey’s Anatomy og lignende, blir for store, avslutter en endringen, og går tilbake til gamle vaner. Jo høyere differansen mellom fordeler og ulemper oppleves, jo lettere er det å motivere seg for endringen. Jo mindre differansen er, jo lettere er det å ”falle”, ”sprekke” og til slutt gjerne bare ”gi blaffen”.  

Det er gjort noen undersøkelser om hvordan folk opplever disse prosessene i forhold til røykeslutt, vektreduksjon og trening/generell fysisk form. Resultatene er interessante. Vi er ikke gjennomsnittelige noen av oss, og det er ikke sikkert at verken jeg eller noen av de som leser dette vil reagere likt med gjennomsnittene fra disse undersøkelsene, men kanskje vil en del av oss ha tendenser som går i samme retning?

Grafene nedenfor viser hvordan gjennomsnittet opplever forholdet mellom fordeler ved å gjennomføre endringen kontra ulempene ved å gjennomføre endringen i forhold til røykeslutt, vektreduksjon og trening for generelt å komme i bedre form. Målingene er gjort på forskjellige punkter i endringsprosessen:

Det som er interessant her er å se på utviklingen av differansene. Ved forsøk på røykeslutt er differansen konstant liten. D.v.s. at faren for tilbakefall til gamle uvaner er jevnt stor gjennom hele prosessen. For vektreduksjon er differansen, og dermed som regel også motivasjonen, stor i de første rundene av prosessen, for så å bli mindre etter hvert som vedlikeholdsfasen, den fasen da en skal la rutinene en har etablert i starten bare få fortsette og fortsette sik at en til slutt når sitt endelige mål, setter inn. For trening er kurven litt motsatt av den for vektnedgang.  Det tar lenger tid før en virkelig opplever fordelene av formstigningen, men når en først har trasset seg gjennom motgangen i starten blir motivasjonen for å vedlikeholde de nye rutinene generelt ganske stor.

Hva sier da dette til meg? Vel, hvis jeg kun fokuserer på vektnedgang er det ikke umulig at jeg kommer til å slite mer med motivasjonen etter hvert. Det er i hvert fall mange som opplever det slik. Men hvis jeg greier å kombinere fokus på vektnedgang med fokus på økt forme og trening generelt, så kan jeg kanskje få trekt med meg den motivasjonsbonusen mange opplever i forhold til akkurat dette. Jeg kan kompensere for det normale motivasjonsfallet i forhold til vektnedgang ved å bli påvirket av den normalt økte motivasjonen for å komme i bedre form.

Pulverkurer og lavkaloridietter har aldri funket for meg. Disse er rene slankekurer, og der har jeg nok blitt rammet av motivasjonsfallsyndromet. Men denne gangen har trening og min egen observasjon av formutvikling vært bærebjelken i mitt opplegg. ”Siste skanse”, det jeg ikke har firt på, har vært treningen. Jeg har spist flere kalorier enn jeg ”burde” i mange sammenhenger, men treningen har jeg praktisk talt aldri droppet. Kanskje dette er noe av grunnen til at jeg har kommet såpass langt som jeg har i dag. Hm, tror jeg skal fortsette med den her treningen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende