I går måtte jeg flykte. Det begynte med at jeg tok meg en tur i kirken. Etter gudstjenesten var det café, og jeg tok turen inn dit og slo meg ned på et bord med noen søte damer jeg kjente litt fra før. Jeg begynte å bli sulten, og gikk bort til disken for å se hva de hadde å spise i en sådann kirke, og tror du ikke de hadde disket opp med hjemmelaget minipizza. Jeg kunne velge mellom en stk. til kr. 15, eller to til kr. 25. De så jo styggode ut, og jeg holdt på å ta to, men greide å stålsette meg og returnere til bordet med kun ett stykke. Det skulle jeg trolig ikke ha gjort. Den smakte enda bedre enn den så ut, og jeg begynte fort å slite med fristelsen av å gå bort å ta et stykke til.

Jeg snakket ferdig med jentene, og så en kammerat av meg på andre siden av cafélokalet. For å snakke med ham måtte jeg reise meg fra bordet jeg satt ved, og snu meg mot disken med pizzastykkene på… Det var dråpen… Jeg gikk kjapt bort til min kamerat, sa hei, og "Jeg må gå, men kan vi ikke ta en prat senere i uken". Jeg løy på ingen måte, men ordet "flykte" hadde vært mer korrekt enn "gå". Jeg fikk så sinnsykt lyst på mer pizza, og min tidligere erfaring fra hvikle tall som kommer opp når man legger den slags inn i kaloridagboken tilsa at det ikke var lurt. Jeg måtte rett og slett flykte fra "fristelsen". Det skulle pastoren i kirken vist du, at jeg måtte flykte fra kirken hans for å unngå fristelse…  

Tips oss hvis dette innlegget er upassende