Denne uken gikk jeg ned 700g. Det er jo greit, men kaloriregnskaet tilsier som vanlig at det skulle vært en god del mer. Jeg trodde mitt vektplatå var over da jeg gikk ned 2 kg for noen uker siden, og fulgte opp med 1,3 uken etter. Men nå har jeg hatt en uke med 0,1 kg og altså denne uken med 0,7 kg. Jeg begynner nå å undres over i hvilken grad dette vektstabilieringsforsøket til kroppen skal pågå i det uendelige. Vi snakker jo kun om unormalt lav vektnedgang i 6 av de siste 8 ukene, men det føles som ganske lenge for en kar som fortsatt veier 121,4 kg, og har en BMI på over 35. Jeg vil gjerne ned under 100 innen utgangen av August, men nå begynner det å virke vrient. Kanskje jeg skal prøve amfetamin? Det skal jo funke så det suser. Men da dør jeg vel, og det er jo ikke bra det heller… Og om jeg ikke skulle dø i forsøket, så går jo amfetaminmisbrukere opp noe så sykt mye i vekt når de kutter amfetaminen, så det er jo like dumt som en sultekur for å gå ned i vekt. Nei. Får vel prøve å ta en tur i fjellet i stedet.
Arkiv for april, 2007
Han karen her veide visst 300 kg
Denne fyren veide visst en plass mellom 290 og 300 kilo før han gjorde noe med det. På denne videoen har han gått ned 160-170. Da må han nesten få lov til å bli litt sentimental…. Kan ikke huske å ha sett en bukse i størrelse 72" før. På mitt største brukte jo ikke jeg mer enn 54", og jeg synes jo i grunnen det var stort nok. Jaja, kan han så kan jeg. Her er han:
Lurer på om jeg skal få meg vaskebrett?
Her er en fyr som etter sigende skal ha veid omtrent det samme som meg nå, og så tok turen fra 124 kg til 81 kg og vaskebrett. Det hadde jo vært litt artig å gjort det samme….
http://www.youtube.com/watch?v=MJElcTyvhuw&mode=related&search
Eller er dette bare juks, og ikke samme fyren på alle bildene?
Fisk: forsøk nr. 11 – laks tikka masala

Jeg har jo i kommentarer her på
Jeg kom sent hjem fra tennistrening, og var i grunnen ganske sliten. Jeg hadde en stekt laksefilet liggende i kjøleskapet fra tirsdag som måtte spises denne kvelden eller kastes, og jeg hadde i grunnen tenkt å lage en bergensk grønnsakspurrée som jeg kunne spise med denne. Men jeg var såpass sliten at jeg ikke orket noe særlig matlaging. Jeg gjorde derfor noe jeg sjelden gjør, jeg kokte meg litt pasta. Grunnen til at jeg sjelden spiser pastaer at denne trigger appetitten min ubehagelig mye, selv om jeg bruker fullkornpasta. Men nå var det sent, og jeg tenkte at jeg jo snart skulle legge meg. Jeg tok derfor sjansen på pastaen. Mine 70 g med fullkornpasta fikk derfor koke i fred mens satt og snakket med en kamerat som kom innom for å levere noe. Når han gikk var pastaen ferdig, og jeg blandet inn den drøyt 100g laksefileten jeg hadde liggende i kjøleskapet. Deretter hadde jeg i 100g tikka masala saus, og lot dette varme seg sammen på svak varme. Etter et par minutter var det ferdig, og jeg gikk løs på føden med gaffel i hånd.
Smaken var overraskende grei. Faktisk litt god. Sausen var sterk nok til at jeg ikke smakte så mye av laksesmaken, og pasta er jo alltid en smaksmessig "bankers". Det funket rett og slett. Hadde jeg hatt ork hadde jeg jo stekt noe løk og paprika og hatt oppi sammen med laksen, men ork hadde jeg altså ikke i går. Jeg feilberegnet jo litt den appetitteffekten av pastaen. Jeg ble sulten i god tid før jeg var kommet meg i seng. Men smaken var i hvert fall bra. Litt mye kalorier ble det jo egentlig også, faktisk rett over 500, men siden jeg nettopp hadde svidd 1500 kcal på en times tennis med tilhørende gåtur på en del kilometer, så gikk det fint. Vet ikke om det blir pasta med neste gang jeg prøver fisk i tikka masala, men jeg kan fort komme til å prøve kombinasjonen av fisk og denne asiatiske sausen en gang til, for det smakte i grunnen bra. Må bare lande et tilbehør som ikke trigger appetitten min så mye.
Fisk 4 dager på rad. Dette må jo være galskap!

I går spiste jeg en kamuflert laks (stekt laksefilet akkompagnert av Bergensk grønnsakspurrée). Jeg liker jo egentlig ikke fisk, men har jobbet systematisk for å få mer fisk inn i kostholdet det siste året. I går telte jeg bakover, og så at jeg hadde spist fisk fire dager på rad, og det uten at noe av det var knyttet til fiskekaker fra varmtdisken på Meny! Det var ganske sprøtt å tenke på. Tre av dagene var det den nevnte kamuflerte laksen, mens en gang var laksen byttet ut med steketorsk. Det dreier seg jo om matvalg først og fremst på grunn av ønsket sunnhet, ikke smak. Det er fortsatt tilbehøret som er det mest positive smaksmessig ved måltidet, men det må jo være et tegn på et eller annet positivt når jeg ender opp med å spise fisk fire dager på rad sånn uten videre. Eller så er det bare et tegn på at galskapen innhenter meg. Skal ikke helt utelukke det heller. Og vet du hva som er verst av alt? Det ligger faktisk en ferdig stekt laksefilet i kjøleskapet mitt i dag også, og jeg har seriøse intensjoner om å sette den til livs i løpet av dagen.
Har forresten oppdaget at laksefiletene fra Lidl, til rundt 70 kroner kiloen, smaker like greit og i grunnen er vel så paktiske som Findus sin gourmetlaks, som jeg har pleid å kjøpe til en kilopris av over det dobbelte. Det er jo en positiv oppdagelse for lommeboken, og følgelig for mine gode intensjoner om å spise fisk også i fremtiden.
Spinning – verdt et forsøk?
I går kveld prøvde jeg meg for første gang på spinning. Det var litt interessant, litt vondt og passelig effektivt. Jeg har drøyet dette eksperimentet, mye på grunn av mitt hat for ergometersykler. Når jeg går på en ergometersykkel, dreier øvelsen seg stort sett utelukkende om smertebekjempelse fra det er gått ganske nøyaktig 2 1/2 minutt. Beina mine vil det bare ikke, og lårene skriker i mot. Men jeg har hørt at spinning skal virke annerledes på muskulaturen, så jeg tenkte jeg fikk gi det en sjanse.
Eksperimentet medførte jo noe smerte. Lårene sa ifra, men ikke like mye som på ergometersykkelen. Det var jo ikke behagelig, men til å leve med. Det som var noe verre var jo at baken ganske tidlig begynte å si i fra om at det er en stund siden jeg har sittet på et sykkelsete… Det å venne seg til et sykkelsete er jo vondt for de fleste. Det blir ikke bedre med over 120 kg på kroppen. Men dette vet jeg jo at er en tilvending, og at det blir mye bedre etter hvert. Jeg kan ikke derfor ikke la dette hindre meg fra å prøve på nytt, selv om jeg kjenner det godt i nederste del av rompen fortsatt. Det er dog et argument for å velge en 30 minutters spinningtime i stedet for en 40-minutters, som den jeg var med på i går.
Hvordan var så effekten av spinningen? Vel, jeg brukte den som oppvarming for en treningsøkt med vekter. På selve spinningøkten svei kroppen knappe 600 kcal, som jo er bra på 40 minutter. I tillegg gjorde det utvilsomt nytten for å få opp pulsen slik at kroppen svei bra med kalorier også under vektløftingen og påfølgende "cool down" på tredemøllen. En total forbrenning på i overkant av 1500 kcal er jo helt i toppskiktet av resultatene mine fra tidligere treningsøkter. Effekten var rett og slett god nok til at jeg bør vurdere dette på nytt, men jeg venter til jeg kan sette meg ned på en stol uten å kjenne at baken protesterer, det gjør den nemlig i dag.
Trenger jeg egentlig Kalsium?
Kalsium er et mineral som det visst skal være viktig for oss å få i oss tilstrekkelige mengder av. Det er en viktig komponent av vårt skjelett, og et skjelett er jo godt å ha. Problemet med kalsium er jo at selv om det finnes i all mat utenom rent fett og rent sukker, så er det kun i ”sterkt grønne bladgrønnsaker” og i meieriprodukter som ost og melk at vi finer de store mengdene. I disse produktene finner en jo dessverre ofte også relativt store mengder kalorier, og det kan jo by på komplikasjoner når en vil ned i vekt.
De lærde strides om hvor mye kalsium vi trenger. Et "normalt" voksent menneske skal ha rundt 1 kg med kalsium i kroppen til enhver tid. 99% av dette befinner seg i skjelett og tenner, og skjelettet har behov for å skifte ut alt sitt kalsium i løpet av ca. 7 år. Det at utskiftingen av kroppens kalsium går over så lang tid, gjør at det blir vanskelig å måle symptomer på kalsiummangel. Teoriene går likevel ut på at dersom man får for lite kalsium i kroppen, øker man faren for beinskjørhet, med tilhørende hyppigere benbrudd. Benbrudd er jo noe som de fleste av oss ønsker å ha minst mulig med å gjøre, så det kan jo være lurt å stille seg spørsmålet om hvor mye kalsium en bør sørge for å få i seg.
I et kosthold uten melk og ost får man normalt i seg rundt 250 mg med kalsium hver dag, og det er ganske mange mennesker i den 3. verden som lever slik. I mange land med en slik livsstil har man jo også lavere gjennomsnittelig levealder enn i Norge, og det kan være vanskelig å måle hyppighet av benbrudd blant eldre på en sammenlignbar måte med situasjonen hos oss. I kulturer med et beskjedent inntak av meieriprodukter, som f.eks. i Japan, regner en med at folk i gjennomsnitt inntar ca. 500mg kalsium per dag. I ostehøvelen og melkebartens hjemland vil et gjennomsnittelig kosthold medføre rundt 1000 mg kalsium per dag. Verdens helseorganisasjon anbefaler rund 500 mg, mens norske anbefalinger ligger helt oppe i 8-900 mg kalsium per dag. En god del land ligger litt imellom her, med f.eks. anbefalinger på rundt 700 mg per dag. En har i forskning ikke funnet entydige resultater som tilsier at japanere, med sine 500 mg per dag, har større ande l beinskjørhet enn nordmenn med nesten det doble, men det kan jo hende at dette skyldes andre kulturelle faktorer også, så jeg for min del vil ikke se meg blind på dette. Anbefalingene ligger uansett en del høyere for folk under 25 år, da det er frem til denne alderen skjelettet bygger seg opp, og nivået av kalsium i skjelettet i 25-årsalderen skal være svært viktig i forhold til risikoen for lårhalsbrudd når en kommer litt mer opp i årene.
Jeg har konkludert med at jeg vil prøve å ikke ligge så lang unna de der kostholdsanbefalingene vedrørende kalsium, så jeg er trygg på at i hvert fall ikke det gjør at jeg brekker flere bein enn nødvendig når jeg blir eldre. Jeg litt usikker på hva de mener med ”sterkt grønne bladgrønnsaker”, og er redd jeg ikke får i meg så mye kalsium fra den typen kilder. Spinat går sikkert i den kategorien, men det ligger jo relativt sjelden på min tallerken. Når jeg trolig får i meg ca. 250 mg kalsium per dag før jeg begynner å lukte på melk og ost, trenger jeg kanskje ca. 500 mg kalsium i gjennomsnitt fra meieriproduktene. Hvordan kan jeg så få dette uten å ødelegge kaloribalansen min? Jeg har sjekket tre typer ost og to typer melk for å se hvor mye kalsium jeg får ut av disse i forhold til kalorimengden. For å få i meg 500 mg kalsium må jeg ha:
- 4,35 dl H-melk, noe som gir meg 287 kcal
- 4,35 dl lettmelk, hvilket også medbringer ganske nøyaktig 200 kcal
- 66 g Tine Pizzaost (Norvegia + Jarlsberg), hvilket gir 234 kcal
- 57g Vita hjertego ost, medbringende 148 kcal
- 51g Synnøve Finden ekstra lett hvitost (10%). Dette gir til sammen 115 kcal
Synnøve Finden ekstra lett hvitost dekker altså behovet ved kun å tilføre 115 kcal. Det er jo fint, siden dette er en ost jeg bruker en del, sammen med Vita hjertego sin. Vita hjertego er etter min mening best på brødskiven, der den er den første lettosten som smaksmessig holder mål i mine øyne, mens 10%-osten til Synnøve Finden gjør seg bra i min matlaging. 50g ost tilsvarer ca. 5 skiver skåret med ostehøvel, og det er jo ikke så mye, så det får jeg nok i meg på en vanlig dag. For melken sin del tilsvarer kalsiumbehovet mitt drøyt 2 glass. I valget mellom disse velger jeg ost, og trives godt med det. Jeg gidder ikke prøve meg på en oppsummering på slutten av dagen for å sjekke hver dag om jeg har fått i meg nok, men jeg spiser min lettost med enda bedre samvittighet nå. Ja, inntak av litt ost i hverdagen viser seg jo å faktisk være direkte lurt!
Lurer du på hvor jeg har rotet meg bort i disse teoriene? Jeg har bladd litt i artiklene om kalsium i to bøker: ”Mat og medisin”, redigert av Bjørneboe og Drevon, og ”Ernæringslære”, skrevet av Mari Nes, Hanne Müller og Jan I. Pedersen. Alltid kjekt å lære noe nytt…i hvert fall når det gjør at jeg kan spise ost med enda bedre samvittighet.
100 fattige gram
I dag hadde jeg besøk, og hadde liten mulighet til å gjennomføre mine vanlige mandags morgenrutiner, som bl.a. inkluderer min offisielle veiing. Jeg var forberedt på denne situasjonen, så for å få mest mulig like forhold som ellers, tok jeg derfor veiingen i går. Det ble en nedtur det gitt. 100 gram hadde jeg gått ned. Jeg vet jo at 100 gram fra eller til i uken spiller en stor rolle hvis en ser utviklingen over tid, men jeg kunne nå tenkt meg å ha blitt kvitt litt mer. Hadde jo en platålignende opplevelse her i forrige måned, og tenkte jeg skulle slippe den slags på en stund. Planen var å tusle nedover med et drøyt kilo i uken frem til ferien i andre halvdel av juni. Men kroppen ville det altså annerledes. 100g ned, og det selv om jeg har vært ganske så pliktoppfyllende. Jaja, ser jeg de fire siste ukene som en helhet, så har jeg jo gått ned 1,075 kg per uke i snitt, så det er jo ok, men jeg synes nå liksom jeg burde fått mer enn 100 gram ut av forrige uke likevel. <<sukk>>
Skal visst ikke så mye til for å gå opp 100 kg i vekt
Når en ser utviklingen over tid, er det ikke mer enn 100 kcal for mye per dag i gjennomsnitt som skal til for å gå opp 100 kg over 20 år, eller 5 kg i året om man vil. Hvor mye er 100 kcal? Vel, det er vel ca. 18g melkesjokolade, eller 13 flak med potetgull (ca. 20g), eller 0,6 stk wienerpølse, uten tilbehør, eller knappe 2,5 dl. Coca Cola, eller et glass med melk.
Balansen mellom inntak og forbruk av kalorier er en fint innstilt mekanisme. Sulten regulerer som regel matinntaket sånn noenlunde i forholdet til hvor mye energi en faktisk bruker. Dersom en er i balanse på dette feltet vil en holde seg stabil i vekt. Men det skal altså kun en liten justering av denne mekanismen til, før utslagene over tid fort kan bli dramatiske.
Noen elementer i kosten kan virke uheldig på denne mekanismen, selv om den funker som den skal i utgangspunktet. For mange gjelder dette f.eks. sukker, loff og andre raske karbohydrater, som får blodsukkeret til å stige raskt, og trigge appetitten unaturlig mye. For mye fett skal i følge teoretikerne gi mindre metthetsfølelse i forhold til antall kalorier inntatt enn karbohydrater og proteiner, og for høyt inntak av dette kan nok for noen forskyve den ovennevnte balansen.
For noen av oss fungerer ikke denne balansen som den skal i utgangspunktet. For min del må jeg normalt ha 5-600 kcal mer enn forbrukt i løpet av en dag hvis jeg følger normal norsk hverdagskost (grovbrød, ost, melk og en Grandiosa eller to i uken). Unaturlig høy appetitt er dessverre et problem jeg har hatt siden fødselen, og som jeg trolig alltid må leve med. Hvis jeg trener, blir ikke dette noe stort problem, og de periodene jeg har hatt et stabilt høyt treningsnivå, har vekten holdt seg stabil. Hvis jeg ikke trener, tilsvarer 5-600 kcal ca. 20 kg opp i vekt i året. Dersom jeg i tillegg tilfører ekstra usunn mat, enten det er fett eller sukker, som f.eks. regelmessig potetgull eller et høyt innslag av gatekjøkkenmat o.l., går vekten ytterligere opp. Det har jeg gjort i perioder, og hadde nok et år en vektoppgang på ca. 40 kg. Det var det året jeg fikk pressang av det lokale gatekjøkkenet… Når en manglende appetittbalanse i utgangspunktet legges sammen med usunn kost kan jo konsekvensene bli ekstreme.
Det finnes en og annen fordomsfull sjel der ute som tror at det å gå opp i vekt er et tegn på et ekstremt dårlig kosthold. Det er i utgangspunktet bare latterlig. Den kan nok stemme for noen. Og i perioder har det stemt for meg, men det er ikke nødvendigvis slik. En person uttrykte det slik, i en kommentar på
Fordelen med dette er jo at det også holder med 100 kcal mindre enn det daglige behovet for å gå ned de samme 100 kiloene over 20 år, eller de 20 over 4 år…
She knows my name….
Fra tid til annen oppdager jeg at folk har lært seg navnet mitt, eller på andre måter signalisert at de kjenner meg igjen, selv om jeg ikke omgås de sosialt, på jobb eller lignende. Det henger gjerne sammen med at jeg har vært kunde hos dem en del ganger. Den første jeg husker av denne typen var pizza-sjappe-eieren i byen Fergus Falls, der jeg gikk på high school i USA. Og det har jo stort sett dreid seg om leverandører av mat. Da jeg var ferdig med min siviltjeneste i en av Bergen sentrums kirker, fikk jeg for eksempel avskjedspressang fra gatekjøkkenet på andre siden av gaten, og for et par år siden spurte kassadamen på kafeen på Flesland flyplass om ikke jeg skulle ha personalrabatten min… Det siste tok jeg for så vidt mest som et tegn på at jeg reiste for mye, og ikke på feil i matinntaket, men det var dog igjen snakk om en leverandør av mat (fløy i en periode litt for ofte mellom Bergen, Florø og Oslo i jobbsammenheng).
Men i dag oppdaget jeg at en annen "dame i kassen" hadde lært seg navnet mitt, og denne gangen var det ikke en kafé eller et gatekjøkken. Det var faktisk damen i tennisskranken på Bønes. Jeg skulle reservere en bane, og så skrev hun bare ned navnet min på den aktuelle timen uten å spørre - og hun skrev rett. Det er jo kanskje et bedre tegn enn den der pressangen fra gatekjøkkenet på andre siden av gaten. Søt er hun jo og…
Bergensk grønnsakspurrée

Som lovet i forrige uke kommer her oppskriften på min grønnsakspurrée. Den finnes i mange varianter, men jeg legger ut en enkel og grei en her. Denne oppskriften gir 451 kcal på en porsjon som kan brukes som en vegetarmiddag for en, som tilbehør for to, eller som dipp sammen med noe dippbart til en hel gjeng. Den kan lett tilberedes med mindre kalorier, men slik laget jeg den i går kveld:
- 150g Hoff potetbåter. En kan selvsagt bruke 150 g vanlige poteter i stedet, og spare 71 kcal. Jeg har prøvd begge deler, og synes den blir en del bedre med potetbåter fra frysedisken - og blant potetbåtene fra frysedisken, er Hoff sine de mest kalorifattige (120 kcal per 100g). Jeg har også erstattet dette med potetmos, med en klar suksess, men med litt for mye kalorier i de variantene jeg har endt opp med.
- 1 løk (kan byttes ut med f.eks. purreløk, hvis en ønsker dette, noe jeg gjorde i går kveld, siden jeg var tom for vanlig løk)
- 1 pose franske grønnsaker (Findus) – 500g med aubergine, squash og paprika. Har også laget denne med ferske grønnsaker, og det funker helt topp, men jeg synes det er såpass mye enklere med Findus at jeg normalt benytter dette. Det hender jeg tilsetter litt brokkoli i tillegg, da det gir en fin effekt, men i går kveld gadd jeg ikke ta den med.
- 30g Sweet chilisaus. Her bruker jeg merket Thai delight, som synes å ha noe lavere kaloriinnhold enn andre varianter av sausen jeg har sjekket. Som tilbehør hadde jeg økt på til 40g, for å få den litt sterkere, og som dipp kanskje til 50g for å gi den reelt krutt. Dropper en hele Sweet chilien kutter en ut 36 kcal fra denne oppskriften.
- Salt (seltin), pepper og eventuelt annet krydder.
Etter at dette er stekt litt for lenge, gjerne ved å tilsette litt vann i bunnen av stekepannen et par ganger i løpet av steketiden så potetene blir skikkelig myke, så utsetter jeg sakene for en opprivende behandling med stavmikseren. Graden av mosing kan selvsagt varieres. Jeg moser den ganske mye.

Det er mange variasjonsmuligheter med denne retten. En kan jo røre inn litt kjøtt eller stekte kyllingpølsebiter etter at stavmikseren har gjort sitt, så begynner det jo å ligne på en fast lappskaus. Er en mer tradisjonelt anlagt kan en jo bruke gulrøtter og kålrot i stedet for squash og aubergine, men jeg liker nå denne varianten. I går kveld brukte jeg den som middag alene i et vegetarisk øyeblikk. Den er også blitt fast tilbehør for meg til stekt laks, og jeg har brukt det som "potetmos" til karbonader.
Hvis en eller annen sjel finner ut at en vil prøve dette, så håper jeg det smaker, og sier velbekomme.
Funker Atkins likevel?
En ny undersøkelse viser at Atkinsdietten utkonkurrerte tre andre dietter i et forsøk blant 300 overvektige kvinner som ble fulgt opp i et år. De som fulgte Atkinsdietten gikk ned mer enn de som fulgte dietter med lavere fettinnhold, og de hadde også bedre målinger på blodtrykk, "godt" kolesterol og fettandelen av blodet. Alle fire diettene scoret jevnt på utviklingen av det "dårlige" kolesterolet. Slikt kan jo få en til å undres.
Jeg skylder Atkions mye. Det var ved å følge hans diett for en fem-seks år siden at jeg oppdaget at det gikk an å gå ned i vekt på andre måter enn frukt, sult og salat. Uten Atkins hadde jeg sikkert fortsatt forgjeves prøvd å tilpasse mitt liv til idealene fra populærversjonen av de offisielle kostrådene, og hadde trolig fortsatt slitt i nærheten av 200 kg. Siden har jeg forlatt den veien, men han åpnet som sagt mine øyne for at jeg ikke var et nummer i rekken, men et individ, og måtte tilpasse mitt kosthold og min aktivitet til min egen kropp og min egen psyke, ikke til en type gjennomsnittelig "Ola Normann".
Selv om jeg ikke følger Atkins selv, og ikke er overbevist om at det vil være et langsiktig gunstig kosthold for særlig mange mennesker, så koser jeg meg litt hver gang det kommer en undersøkelse som støtter opp om hans plan. Jeg synes det er bra at kostholdseksperter blir påminnet at vitenskapen kun produserer midlertidig "kunnskap". Vitenskapelige teorier og "fakta" blir nesten alltid justert med årene, og til tider også helt refusert. Ydmykhet er derfor på sin plass når en skal gi råd til andre om hvordan de bør leve livene sine.
Jeg er for at forskning blir presentert, så lenge det blir presentert med ydmykhet (en "dyd" som ikke alltid er sterkt representert bant akademikere). Jeg er også veldig for at folk, når de blir invitert til det, presenterer hva som har funket for dem selv eller andre, så kan den som leser eller lytter selv få vurdere om noe av dette kan passe i deres liv. I tillegg synes jeg det er positivt at folk presenterer hvorfor de tror på det de tror på ideologisk/religiøst/filosofisk, enten deres budskap er knyttet til tro, livsstil eller noe annet, så kan andre få vurdere om de synes det høres fornuftig ut. Jeg er derimot stort sett imot at folk skal fortelle andre hva de skal gjøre, eller kreve en autoritet fordi de har lest, forsket og/eller "konkurrert" seg frem til en tittel.
Forkynnere vil en alltid finne, enten en går i en kirke, ser på en TV-debatt eller snakker med en som har lest noe som en kostholdsekspert har sagt i ett eller annet intervju. Men forkynnerne må ha respekt for at den en snakker med er annerledes enn vedkommende selv er, og at hvis ikke forkynnerens argumenter holder til å overbevise lytteren, så er det ikke nødvendigvis lytteren det er noe galt med.
Atkins var en slik forkynner, Jeg tror ikke på ham, men tror han hadde litt rett i noe. Og selv om han ikke frelste meg til sin egen forkynnelse, så frelste han meg ut av min indoktrinerte tro på frukt, sult og salat. Jeg koser meg derfor som sagt litt når vitenskapen må erkjenne at han ikke var djevelen selv, selv om den troen fortsatt sitter dypt i mange. Den aktuelle undersøkelsen jeg refererer til her, som en bl.a. kan lese om på http://abcnews.go.com/GMA/BeautySecrets/story?id=2957541&page=1 og http://abcnews.go.com/Health/story?id=2928562&page=1. Dersom en leser disse artiklene til endes, vil en se at undersøkelsen har noen svakheter, som alle andre undersøkelser. Usikkerhetsmomentet som vektlegges klarest, nemlig Atkins sin gjennomførbarhet som en langsiktig livsstil, var jo også det som førte til at jeg ikke lenger tilhører hans disipler. Det funket bare for meg i kortere perioder der jeg var lite sosialt aktiv. Men som sagt, jeg skylder Atkins mye. I tillegg liker jeg egentlig profeter, selv om jeg ikke kjøper det de sier, eller de tjener penger på sine profetier.
Bergens bartest

Kan jeg spise sjokolade og fortsatt spise sunt? Det er vel omtrent det som loves på pakkene av disse barproduktene. Kan den slags virkelig smake ok? Det måtte jeg finne ut av, og jeg har komt et stykke på vei.
Et av gullkornene jeg har plukket med meg fra min kristne oppdragelse er Bibelens oppfordring: "Prøv alt, og hold fast ved det gode". Mulig jeg tar det litt ut av sammenheng, jeg er jo ingen teolog, men jeg har nå prøvd å følge det prinsippet både i forhold til kost og trening, (innenfor rimelighetens grenser, selvsagt, jeg har jo enda ikke prøvd meg på f.eks. aerobic for gravide…). Nå har jeg, med dette prinsippet i tankene, prøvd ut noen barprodukter.
Jeg har prøvd følgende: Belvita med ristede hasselnøtter, med jordbær, tranebær og mandel og varianten med mørk sjokolade. Fra Aplen har jeg prøvd lightvariantene med "summer fruits" og med eple. Av Alpens normalvarianter har jeg prøvd "fruit & nut with milk chocolate" of varianten med jordbær og yoghurt. Til sist har jeg også prøvd Advantage (Atkins) sin Morning Shine Chocolate Flavoured Crisp. Normalvariantene har 120-140 kcal per bar, mens lightvariantene ligger rundt 60 kcal per bar. Belvita og Alpen fås kjøpt i 6-pakninger, som regel plassert i helsekost eller frokostblandingsavdelingen i butikkene, mens Atkinsbaren er i en 5-pakning og til tider å finne på samme plass. Atkins-pakken koster normalt over 60 kroner, mens de andre normalt er å få til rundt 30 per pakke. Her er mine konklusjoner:
Min favoritt er uten tvil Alpen "Fruit & Nut with milk chocolate". Den smaker best, og gir en reell opplevelse av å spise sjokolade, selv om den kun inneholder 124 kcal. Den er også best i konsistens etter min smak, med en fin balanse mellom myk og crispy. Den er nå blitt min favoritt for å få i meg lit kjapp mat etter trening, eller hvis jeg trenger å spise veldig rask frokost.
På nivået under ligger Alpen Light med "summer fruits". Denne smaker best av lettproduktene, og er smaksmessig på høyde med normalvariantene utenom den som er nevnt over. Det at den kun medfører 59 kcal per bar, og at jeg i tillegg ar funnet den helt ned i kr. 22,- per 6-pakning, plasserer den på en velfortjent andreplass i min uformelle test.
Deretter følger Alpen med jordbær og yoghurt og Belvita med ristede hasselnøtter. Belvitavarianten her smaker ikke så verst, men er i utgangspunktet litt for hard og seig for meg. Jeg har den i hus, men spiser den sjelden. Jeg kan dog tenke meg at den er mulig å dele opp i biter og servere på bordet når jeg har gjester, og trenger et alternativ til den vanlige sjokoladeskålen jeg har vært dum nok til å sette fram… I den sammenhengen tror jeg den vil gjøre seg bedre enn noen av de andre produktene jeg har prøvd meg på. Alpen med jordbær og yoghurt smaker greit og jeg har den i huset, men det går mange pakker med sjokoladevarianten før jeg tømmer en boks med denne. Noe av grunnen er at jeg synes lightvarianten over smaker veldig likt, og i hvert fall like bra. Dermed ender jeg heller opp med å ta den.
Resten av produktene havner på grunn av smak nederst i bunnen av min rangering. Jeg kjøper ikke de flere ganger. De smaker for så vidt greit, men ikke godt nok i forhold til produktene over. Atkinsproduktet har nok mest fiber, og er sikkert sunnest, men er også dobbelt så dyr som de andre alternativene, og smaker ikke så voldsomt bra. Den skal ha at den nok er den mest mettende, for min del i hvert fall. To av denne gir en ganske grei "frokostmetthet". Og med den informasjonen, avsluttes med dette Bergens bartest.
Normalt tempo?
Da er jeg vel på det jeg får håpe er et normalt tempo som jeg kan klare å opprettholde noen måneder fremover. I løpet av den siste uken har kroppen min blitt 2,2 smørpakker fattigere, altså en nedgang på 1,2 kg. Det er jo ikke nok hvis jeg skal nå min stille drøm om å være under 100 kg i august, men etter noen uker på "platå" må jeg være fornøyd med et tempo på dette nivået. Det hadde vært fint om jeg kan vente til etter den 100-grensen med å måtte nøye meg med et sånn halvkilo-i-uken-tempo som jeg vet er sunt på slutten.
1/2 liter brus for dagen gir 10 kg på et år, og juice og melk gir enda mer!
Ser man det gitt. 1/2 liter sukkerholdig brus for dagen gir ca. 10 kg fett på kroppen i løpet av et år, hvis ikke det kompenseres med mindre matinntak eller økt aktivitet. 1/2l Coca-cola gir 210 kcal, mens en tilsvarende Solo kun tilfører 200 kcal. 1/2 liter appelsinjuce gir faktisk mer en colaen: 215 kcal, og en halvliter med lettmelk gir 230 kcal, altså nesten 10% mer enn colaen. Bra jeg ikke drikker så mye av det heller.
Jeg kuttet sukkerholdig brus for 8-9 år siden. Allikevel ble jeg 185 kg på mitt største. Lurer på hvor stor jeg hadde blitt hvis jeg hadde fortsatt med 2-3 flasker cola for dagen i stedet for å gå over til Cola light? Men jeg drakk jo periodevis en liter med juice for dagen, og det gjorde vel omtrent den samme skaden. Jaja, lenge leve Farris.
