Jeg har lurt litt på hvorfor jeg har problemer med karbohydrater. Jeg har jo prøvd ut forskjellige typer kosthold, og det merkelige er at jeg synes å bli mer sulten av å spise fiberrike produkter enn en del andre kornvarer. Er det noen som har vært borti noe slikt før?

Jeg har prøvd å tilsette fiber (kruskakli og havrekli) til matretter jeg vanligvis lager uten, og merker at jeg blir mindre mett av dem enn normalt. Jeg merker også at jeg tilsynelatende blir mer mett av loff enn av kneipbrød og til og med enn av grovbrød. I går prøvde jeg å spise litt fullkornris, og jeg ble mer sulten etter å ha spist det enn jeg var før jeg begynte. Jeg prøvde en gang tidligere noen fibertabeletter, som jo skulle gjøre en mett – hos meg funket de omvendt, jeg ble råsulten når jeg hadde tatt dem.

Dette har fått meg til å undres: Kan jeg ha problemer med appetittreguleringen spesielt knyttet til fiber? Fiber skal jo normalt gjøre en mer mett, men jeg har gjort noen observasjoner som kan tyde på at det i hvet fall ikke alltid funker slik hos meg. Er det noen som har hørt om noen andre med den slags opplevelser?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

En gang trodde folk at man kunne løse vektproblemer ved å skjerpe seg, og bare spise mindre. En gang trodde de også at jorden var flat. Folk har trodd mye rart. Men når 95% av de som prøver å gå ned i vekt går opp igjen, begynner de fleste å skjønne at det ikke er nok å skjerpe seg. Tiltakene som må til for en del av oss koster innimellom penger, Hvor mye dreier dette seg egentlig om?

Å redusere volum på matinntaket kan nok være en viktig komponent for mange overvektige, men isolert sett er det et virkemiddel som har vist seg å funker dårlig for de fleste som har slitt med seriøse vektproblemer. For min del har jeg vært nødt til å endre matvaner. Jeg har sikkert halvert kaloriinntaket mitt, men sunne matvarer koster ofte mye mer enn usunne matvarer. Den billigste måten å leve på med et normalt norsk kosthold er jo Grandiosa, potetgull, kjøttdeig, pasta, ris og poteter. Jeg har måttet forlate det kostholdet, og det har kostet meg en merutgift på rundt 2000 kroner per måned i mat.  Kyllingfilet, karbonadedeig og fisk koster mer enn de ovennevnte matvarene. Når en i tillegg skal prøve å spise sundt på restaurant et par ganger i måneden blir det fort dyrt. Så når jeg sammenligner med tidligere matbudsjett koster denne livsstilen meg altså ca. 24000 kroner i året.

Trening koster også penger. Man kan jo løse noe av treningsbehovet ved gåturer o.l., men skal man trene over tid er det viktig å finne treningsmetoder som en faktisk trives med. 10 gåturer i uken kan kanskje funke for noen, men ikke for meg. Treningsutgiftene mine for 2006 fordelte seg sånn noenlunde som følger:

• Svømming: kr. 14.000,- (billetter + kjøring til og fra svømmehaller)
• Badminton: Kr. 2200,- (baneleie for 39 økter)
• Tennis: kr. 4000,- (kursavgift for å lære greiene, pluss baneleie for 17 økter utenom kurset)
• Utstyr til de ovennevnte aktivitetene: ca. kr. 5000,-

Totalt: ca. kr 25.000,-

I tillegg har det vært lege-, manuellterapeut- og medisinutgifter på over kr. 10000,-, bl.a. for å behandle idrettsskader underveis, så jeg kunne fortsette å trene. Vektklubbmedlemskap på 600 krone, og diverse andre småutgifter hører også med.

I et års perspektiv koster altså vektnedgang med de metodene jeg har benyttet, for en person på min størrelse, over kr. 60.000,- . Det er jo en del penger. Jeg er glad jeg har hatt en god lønn. Jeg regner med å gå ned i lønn til neste år, og vil da trolig ikke ha råd til å opprettholde alle utgiftene på dette nivået. Jeg får håpe at det ikke blir nødvendig, men tallene så langt i 2007 er ikke så langt unna dem for 2006.

Prisen er verdt det, så jeg skal ikke klage. Men jeg synes det er synd hvis privatøkonomien hindrer andre i å gå ned i vekt. Håper ikke det gjelder så mange.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Nå på mandag var jeg en tur i Bergenskirken, hvor jeg fikk samle inn penger til et humanitært prosjekt jeg er med å jobber med i Uganda. Det ble jo drøyt 8000 kroner, noe som sammen med den forrige gaven fra denne kirken til det samme prosjektet (kr. 12.000,-) blir totalt kr. 20.000,- Dette er nok til mat for et helt år for 100 foreldreløse barn, og det er jeg jo glad for. Det ble dessverre litt mat på meg også…

Etter gudstjenesten var det nemlig kafé, og da møtte dette synet meg:

Skrekk og gru. Jeg var selvsagt sulten etter en del arbeid med innsamlingen og noen timer siden sist måltid. I motsetning til forrige gang jeg var i en slik situasjon i den samme kirken, hadde jeg denne gangen et offisielt ærend, og kunne ikke "stikke av".

Jeg tok en bolle, den smakte aldeles utmerket, og "plutselig" hadde jeg spist fire - ca. 700 kcal som jeg egentlig ikke trengte, og som jeg egentlig ikke ble så veldig mett utav.  Det ble en lang treningsøkt mandags kveld, så jeg kompenserte for dem med de over 1700 kcal jeg svidde på denne, men jeg undres: er det vanlig å legge på seg av å gå i kirken? De sultne barna i Afrika tatt i betraktning så må jeg jo si at det er verdt det, men det er nå litt hardt for meg for det. Kanskje jeg skal ha med meg niste neste gang? Skal jo etter planen samle inn enda mer penger til prosjektet en gang senere i vår. Må finne en løsning til da.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ok, jeg hadde en vrien pinse, med hyttetur og to familiebesøk. Jeg fikk ikke talt kalorier for matinntaket på hverken pinseaften eller 1. pinsedag. Jeg tok et par kakaestykker, og spiste meg mett på lasagne, men jeg tok ikke inn så mane kalorier! Og jeg fikk trent bra. Forrige uke trente jeg bort over 7500, og uken forøvrig lå jeg flere tusen kalorier i minus i forhold til hva jeg trenger for å holde vekten stabil. Og i går viser kaloriregnskapet fattige 440 kcal når treningen er trukket fra! Alikevel viser badevekten en oppgang på 0,4 kilo.

Jeg har jo ikke hatt registrert vektoppgang siden slutten av august. Jeg har tuslet nedover, noen ganger bare noen hundre gram, men alltid nedover - og så kommer det to uker på rad der jeg går opp!? Og jeg har jo stort sett hatt god konrol begge disse ukene. Hadde ikke jeg vært en relativt balansert herremann hadde den badevekten nå vært høyt oppe i faresonen for å bli utsatt for grov, blind vold med en hard, stump gjenstand!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg er jo godt i gang med å komme meg nedover i vekt, men må si at jeg fortsatt har langt igjen. I denne prosessen, da jeg jobber bevisst med å redusere mengden fett på legemet, blir jeg ofte friste til å spise "noe godt", som nok medfører litt flere kalorier enn jeg egentlig setter pris på. Det kan være sjokolade, potetgull, pizza, kake, boller, vafler e.l. Hva gjør jeg da? Kan jeg aldri "unne meg noe godt"?

For meg har det å "unne seg noe godt" periodevis vært et problem. Jeg har belønnet meg selv med mat når jeg har gjort en solid innsats på jobben, og også benyttet dette som "oppkvikker" hvis jeg har vært trøtt eller litt nedstemt. Jeg vet om meg selv at jeg fort begynner å skli ut når jeg firer på mine prinsipper. Derfor prøver jeg konsekvent å si nei til meg selv når jeg kjenner at tankegangen om å "unne meg noe godt" kommer. Jeg tar rett og slett ikke sjansen på det.

På den andre siden så er det jo vesentlig at mat smaker godt for at jeg skal klare å gjennomføre et kosthold over tid. Jeg har derfor prøvd å erstatte de tingene jeg før gjerne ville "unne meg", med velsmakende ting som jeg kan inkludere i et vanlig kosthold. Dette har vært et eksperiment der mange ting jeg trodde ville kunne være alternativer er blitt forkastet, men der jeg allikevel har kommet frem til noen løsninger. Jeg spiser i dag jordbær, druer, muslibars, yoghurt og snack-a-jacks der jeg gjerne før spiste potetgull og sjokolade. Ellers begrenser jeg stort sett inntak av tidligere tiders "snakcs og godis" til sosiale settinger, og prøver også der å begrense det. Jeg lykkes ikke alltid like bra som jeg skulle ønsket, men jeg lykkes alltid mye bedre enn for et år siden.

I tillegg prøver jeg å alltid ha velsmakende middagsretter liggende i frysen, så jeg kan ha dem serveringsklare direkte fra mikroen på under 10 minutter. Jeg har merket at dette gjør det mye lettere å si nei til søt- og saltsug. En middagsrett, av de typene jeg har lagt ut i oppskriftslisten min her, inneholder gjerne 2-400 kcal, men da blir jeg i hvert fall mett, og velger heller det enn noen ruter med sjokolade.

Når jeg får impulsen om å "unne meg noe godt" prøver jeg altså å si nei, men i stedet planlegger jeg litt sunnere godsaker og sørger for å legge litt av dette inn flere ganger i uken, uten at det er noe trøst- eller belønningsaspekt i det. Jeg spiser det bare fordi det er godt, og i mengder som gjør at kaloriene ikke blir for mange (et hensyn jeg først og fremst må ta med druer og Alpen bars med sjokolade). Og hvis jeg faller, så husker jeg at alle faller, og da handler det om å komme seg raskest mulig opp på beina igjen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg hørte en gang at den generelle anbefalingen for å opprettholde en god form over tid skal være å ligge på rundt 3000 kcal i uken. Jeg tenker at skal jeg klare det over flere år, kan det være lurt å "etablere" seg på et høyere nivå nå. Generelt i livet er det i hvert fall sånn for meg at hvis jeg skal mestre et nivå godt, så må jeg strekke meg til å mestre nivået over først. Det er det samme om det dreier seg om språklæring, kokekunst eller trening. Skal jeg sikte meg inn mot å etablere meg på et nivå i hverdagen, må jeg først nå minst et nivå høyere. Da pleier derimot nivået under, som egentlig er det jeg har siktet meg inn på, å gå ganske greit.

Jeg kjører nå normalt seks treningsøkter på en uke, selv om det noen uker kan det blir litt for hektisk, og jeg må kutte ned til fem. Jeg liker å ha litt mål å jobbe etter, og har nå satt meg som mål at jeg skal ligge over 7000 kcal borttrent i uken Dette tilsvarer jo ca. 1 kg fett. I tillegg har jeg satt meg som mål å minst en gang i uken ha en treningsøkt som passerer 2000 kcal. Jeg tror at dersom jeg greier dette nå, så har jeg betydelig bedre sjanser for å klare de anbefalte 3000 treningskilokaloriene i årene som kommer.

Denne uken ble det fem økter, og pulsklokken viser totalt 7407 kcal borttrent. I kveld fikk jeg ”tynet” inn 2042 kcal ved å ta en lang spasertur i forbindelse med tennistreningen. Det ble tap for min svenske venninne (igjen!), men med 8 km gåtur, delvis i bakker, i tillegg til en time på tennisbanen fikk jeg i hvert fall karet meg over streken til slutt.

De andre øktene? Vel, for tiden går det en del i trening på Elixia (treningsstudio), hvor jeg kombinerer vektløfting med enten å sykle til/fra studioet (totalt ca. 14 km), eller ta en spinningtime. Dette skjer rimelig fast to ganger i uken. Normalt spiller jeg også tennis eller badminton to til tre ganger i uken, og går da til og fra banene. Begge disse formene for trening pleier å ta seg av 1200-1600 kcal, litt avhengig av dagsformen. Den/de siste økten(e) går som regel da enkelt og greit til gå- og joggeturer.

Dette treningsregimet har holdt noen uker nå. Håper teorien min om at det da vil gå greit å holde oppe minst halvparten i årene som kommer vil vise seg å stemme.   

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Er fedme egentlig arvelig? Jeg kom over en artikkel av lege Ann Cathrin Reichelt på forumet til vektoperasjon.no. Her diskuteres overvektens årsaker, røtter i sosiale endringer med mer stillesitting o.l. Hun diskuterer også dette spørsmålet, om overvekt er arvelig, og hevder at rundt 50% av all fedme er det. Jeg føler for å sitere hennes utsagn om dette temaet:

Tendensen til å bli overvektig ligger for en stor del til familier. Man antar at omtrent halvparten av all fedme i verden er arvelig.

Hvis en eller begge foreldrene dine er overvektige, har du større sjanse for å bli overvektig selv. Det betyr imidlertid ikke at din skjebne er beseglet: med riktig og sunn kost kan du ”overvinne” genene dine! Selv om tendensen til fedme kan være arvelig er det livsstilen som avgjør om genene kommer til uttrykk eller ikke.

Interessant. Jeg er jo en av dem med unaturlig appetittregulering, og med en god del overvekt i familien. Jeg har jo for lengst kommet forbi den troen jeg en stund hadde om at det kun var viljestyrken min det var noe i veien med siden jeg var blitt overvektig, samtidig som alle vennene mine veide mindre enn meg. Men det er jo alltid greit å se bekreftelser på det likevel. Har hørt det der 50%-tallet før, men som sagt, alltid greit med bekreftelser på kunnskap som svever litt uforankret rundt der oppe i hjernebarken… 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg så på et TV2-program for en tid tilbake at han der norske verdensmesteren i kokkekunst, Charles Tjessem eller noe sånnt, anbefalte en familie å bytte ut potetgullposen med en pose Snack-a-jacks. "Tja, jeg kan jo i hvert fall ta en tur nedom butikken og kikke på næringsinformasjonen på posen", tenkte undertegnede, og som tenk, så gjort. Da jeg kikket på posen, så jeg at dette jo ikke var så voldsomt sunt i seg selv, men i og med at denne "rischipsen" var veldig lett, var der jo ikke så uendelig mange kalorier i hver pose. En pose Snack-a-jacks medførte jo åpenbart mindre kalorier enn en tilsvarende pose potetgull.

Etter å ha prøvd ut forskjellige varianter av fenomenet, er jeg nå kommet frem til det at dette er et godt alternativ for meg. Snack-a-jacks smaker godt, og medfører som sagt ikke så mange kalorier. Jeg har prøvd å servere det i besøk, og det funker bra der også. De små posene, som den som er avbildet her, smaker bedre enn de store, men de smaker bra nok de og. En slik liten pose koster en tier, og med sine 30 gram medfører den 123 kcal. Det holder for meg på en dag som denne, men har jeg skikkelig chipssug må jeg ty til den store varianten for å komme meg gjennom det. Der inneholder en pose ca. 300 kcal. Personlig foretrekker jeg barbecuevarianten, men den hadde de ikke på butikken i dag. Dette er altså et reelt alternativ til potetgull for min egen del, og jeg vil med dette personlig takke Charles Tjessem (hvis det er det han hetter) og TV2 for tipset. 

Lurer du på hva en kenyansk masaifigur gjør sammen med posen? Vel, jeg begynner å bli litt lei av å bare ha bjørkefiner og hvit vegg i bakgrunnen for ting jeg legger ut bilde av, så i dag tok jeg med masaifiguren min.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg begynner nå å få et problem med at jeg har for mye klær liggende som er alt for store. Skjorter i 4X-6X, og gensere opp til 8X er liksom ikke så brukbare lenger for min egen del. Jeg kan jo gi dem til Fretex, men jeg vet ikke hvor mange som tenker på muligheten av å lete etter klær i store størrelser der? Kanskje jeg bør legge dem ut på Finn.no? Har jo tatt av et par "suvernirer" som minner om "fordums storhet", men må jo etter hvert kvitte meg med en del av det andre som ligger og opptar plass. Bør bli kvitt det i løpet av sommeren i hvert fall. Noen som har noe forslag til hvordan jeg kan kvitte meg med dem? Liker ikke å kaste brukanes klær. Dersom de kan selges, så trengs det jo noen kroner til finansiering av nye klesplagg, nå i størrelse XL – XXL, men vet ikke om det er noe marked for den slags der ute noen plass? 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Et argument for å ta samfunnsgrep mot overvekt er at overvekt medfører samfunnsøkonomiske utgifter. Overvekt medfører økt risiko for sykdommer, med tilhørende behandlingsutgifter, trygdeutgifter o.l. Siden man regner overvekt som fenomen som en utgiftspost for samfunnet, blir det lett å trekke parallellen til at overvektige som individer er utgiftsposter for samfunnet. Men er de egentlig det?

Hvis en skal sette seg ned og begynne å regne ut et samfunnsregnskap for en person, må en regne sammen hvor mye utgifter samfunnet har direkte og indirekte på denne personen, i forhold til hvor mye denne personen direkte og indirekte tilfører samfunnet av verdier. Vi koster samfunnet penger direkte når vi bruker offentlige tjenester som utdanning, trygdeytelser, infrastruktur (f.eks. veier), rettssystemet o.l. Man bidrar direkte til inntekter for samfunnet når man skaper verdier, inntekter som i hovedsak blir hentet inn gjennom skattesystemet.

Indirekte forårsaker man utgifter til samfunnet når man påvirker andre mennesker til å produsere mindre verdier eller benytte mer av samfunnets tjenester (skole, helse o.l.) enn nødvendig. Dersom man derimot påvirker mennesker til å redusere bruken av disse tjenestene og til økt verdiproduksjon, bidrar man til en på samme måte indirekte men likevel positivt til samfunnsøkonomien. En fisker bidrar f.eks. direkte inn i samfunnsøkonomien gjennom verdiproduksjonen i sitt yrke, mens en lærer som hjelper fiskeren til å få mest mulig ut av handelen med fisken han eller hun henter opp av havet står for et indirekte bidrag. På samme måte kan man være med å indirekte skape utgifter for samfunnet ved å være med å gjøre det lettere for andre mennesker til å ta dårlige valg.

Et regnestykke for hvor mye en person koster samfunnet, og hvor mye den samme personen tilfører samfunnet av verdier, er veldig komplisert, selv om man bare regner i kroner og øre. I tillegg kommer det jo inn et aspekt av at det kan bære andre ting enn materielle verdier som også bør verdsettes av samfunnet, enten dette er på relasjonelle eller kunstneriske/estetiske områder. Et slikt regnestykke blir i grunnen umulig å sette opp totalt sett, for vi vil aldri få oversikt over alle faktorene. Vi kan se noen linjer, men vil aldri se hele bildet og kunne sette det ned på et papir.

For min egen del er jeg rimelig rygg på at mitt samfunnsøkonomiske bidrag for øyeblikket går i pluss, med ganske god margin. Jeg har for eksempel personlig vært involvert i å hjelpe mange rusmisbrukere ut av en rusorientert og kriminell livsstil, og inn i arbeidslivet som relasjonelt positive bidragsytere som betaler sin skatt fra yrkesutøvelse, og som igjen hjelper andre rusmisbrukere ut av en lignende livsstil. En rusmisbruker på ”gaten” koster normalt samfunnet minst 1-1,5 millioner i året, og jeg har gjennom denne innsatsen allerede dekket inn min egen utdanning og sannsynligvis alle mine fremtidige potensielle helse- og trygdeutgifter, selv om dette skulle gått helt ”rævva” og jeg hadde endt opp tilbake på rundt 200 kilo. I tillegg har jeg bidratt internasjonalt og vært sterkt delaktig i for eksempel å bygge opp et barnehjem og en skole i Kenya, alfabetisering og yrkesopplæring av kvinner i Niger, helsearbeid i Uganda og mye mer. Her har jeg vært involvert både som organisasjonsleder i Norge, men også gjennom direkte bidrag på stedet. Jeg har allikevel ikke bidratt maksimalt til samfunnet, ved at jeg trolig har hatt noe flere sykemeldingsdager enn jeg hadde hatt uten min overvekt, og dermed har kostet samfunnet noe mer enn jeg hadde hatt uten. Om jeg har bidratt mer eller mindre enn andre? Det vet jeg ikke, og det spiller egentlig ikke noen rolle. Men kommer det noen og påstår at jeg koster samfunnet penger siden jeg er overvektig, kan jeg med god samvittighet be dem holde kjeft. Jeg er overvektig, men jeg tilfører nok samfunnet mer enn jeg koster det likevel.

Jeg tror dette gjelder mange overvektige. Vi er samfunnsressurser som i sum bidrar positivt, selv om vi ikke bidrar så mye som vi kunne ha gjort. Noen av oss koster samfunnet mer enn vi bidrar, mens andre bidrar mer enn de koster. Jeg synes vi alle skal gjøre det vi kan for å bidra best mulig til samfunnet vi er en del av, men vi må ikke la overvekten påvirke vårt selvbilde til å tro at det automatisk gjør oss til utgiftsposter. Og når vi møter mennesker som fordomsfullt tenker dette, og som mangler den sosiale intelligensen til å legge bånd på sitt uttrykk av denne fordommen, så kan vi få lov til å be dem om å hold pent kjeft, og å gå og få seg et liv en eller annen plass, i stedet for å prøve å ødelegge våre.

Overvekt koster samfunnet penger, på samme måte som et måteholdsforbruk av alkohol (det er i følge alkoholforskerne en direkte sammenheng mellom hvor få avholdsfolk en har og hvor mye måteholdsfolket drikker på den ene siden, og hvor mange alkoholikere landet har på den andre), negative kommentarer, mobbing, røyking, mindre enn tre treningsøkter i uken, bilkjøring, flyreiser og mye annet. Men det at overvekt koster samfunnet penger betyr ikke at en overvektig nødvendigvis gjør det, på samme måte som det nok finnes mange som røyker en 10-pakning om dagen eller drikker seg full en gang i måneden som i sum bidrar positivt til samfunnet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hvor mye kalorier svir jeg egentlig når jeg gjør mitt ordinære husarbeid? Enten jeg rydder, vasker gulvet eller lager mat så beveger jeg meg jo, og det må jo medføre at noen kalorier tar turen. Spørsmålet er jo hvor mange? De siste par ukene har jeg spent på meg pulsklokken og testet det ut litt.

For halvannen uke siden hadde jeg en dag med solide mengder husarbeid. Jeg skulle ha middagsbesøk på kvelden, og det var i grunnen en stund siden sist. Følgelig hadde jeg ikke vært så veldig nøye med husarbeidet imellom. Så i tillegg til matlagingen var det litt å ta igjen av gulvvask og rydding. Til sammen hadde jeg 9 timer med aktivitet tilknyttet dette besøket. Det inkluderte en time med gulvvasking, en handletur med bil til butikken, og en kjapp en til fots bort til bensinstasjonen i nærheten. Jeg brukte noen timer på kjøkkenet, og innimellom dette dekket jeg på bordet og slikt i tilegg. I hvert fall, når klokken ble 20:30 og gjestene kom spaserende inn døren viste pulsklokken en forbrenning på 2826 kcal. Jeg har en basalforbrenning (teoretisk utregnet) på ca. 100 kcal per time. I denne perioden hadde jeg altså ca. tredoblet forbrenningen i forhold til å ligge i ro. Greit å vite.

Jeg gjentok eksperimentet fire dager med mye kjøkkenaktivitet. Jeg hadde et middagsbesøk igjen i forrige uke, og hadde to dager på kjøkkenet i forbindelse med at jeg var kokk i bryllupet til et vennepar av meg på lørdag. Erfaringene mine så langt viser: jo lenger jeg jobber sammenhengende med husarbeid, jo større blir effekten. Jeg svir mer siste timen enn jeg svir første timen. Bryllupsdagen jobbet jeg jo over 15 timer, og pulsklokken landet på en forbrenning på over 5800 kcal, altså en gjennomsnittelig forbrenning på oppunder 400 kcal per time (i motsetning til 300 kcal per time på nitimersdagen). Det var jo et par timer med noe høyere intensitet denne dagen enn jeg normalt har hjemme, men stort sett gikk arbeidet rolig og greit. Når jeg har gjort eksperimentet med en til to mimers husarbeid, viser pulsklokken en forbrenning på drøyt 250 kcal per time. Skippertak er altså forbrenningsvennlig når det kommer til husarbeid. Godt å vite for en ungkar….

Ellers er den typen husarbeid som synes å gi best effekt for min del gulvvasking og tepperisting. Det er altså lurt for meg å starte en husarbeidsøkt med gulv og tepper, da dette får pulsen litt ekstra opp, noe som gir en god effekt for pulsnivået utover i arbeidsperioden også. Jaja, med dette friskt i minne får jeg vel gå ut i stuen og vaske gulvet…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg forstår meg ikke helt på kroppen min. Jeg har hatt en hektisk uke, og ikke helt nøyaktig kontrol på matinntaket, men samtidig så har jeg svidd så mye kalorier på aktiviteter og trening at jeg vet jeg har vært godt under marginen for at jeg skulle gått ned i vekt. Allikevel må jeg for første gang siden 14. august registrere noe annet enn en vektnedgang på en offisiell mandagsveiing. Jeg har faktisk gått opp 0,7 kg. Det er ikke bra.

Jeg har det meget hektisk i dag, som beskrevet for et par innlegg siden, og er egentlig ikke tilbake som "blogger" før i morgen. Jeg får komme tilbake med en analyse av hva som kan være årsaken til dette da.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Lørdag hadde jeg familien på middag, og kom kalorimessig relativt greit fra den opplevelsen. Jeg laget mat i drøyt 1 1/2 time, og hadde litt tid innimellom der til å dekke på bordet også…

Menyen var som følger:

Ovnsbakt indrefilet – en stk. indrefilet ble brunet på stekepannen (relativt høy varme), mens den ble krydret med salt og pepper. Da den var brun rundt hele, fikk den selskap av et velplassert steketermometer, og tok turen inn i stekeovnen på 120 grader. Der stod den til steketermometeret viste 63 grader (knapp time, siden det var en ganske stor filet). Indrefileten fikk så hvile i 20 minutter på benken uten at noen fant på noe så dumt som å stikke en kniv i den før hviletiden var ute. Deretter ble den skivet og dandert på et serveringsfat sammen med:

"Grønn sopp" – ferske sjampinjonger som stekes med salt og pepper. Etter at de begynner å bli brunet litt får de selskap i pannen av purre, og til slutt av et passelig dryss med urter (jeg bruker 1 1/2 ss tørkede urter til 750g sjampinjonger og ca. 150g purre). Urtene og purren tilfører grønnfarge til helhetsinntrykket, derav tittelen "grønn sopp" (selv om soppen i seg selv forblir gråbrun)

Kyllingfileter deles i tre til fire stykker per filet. Disse stekes så i litt olje, mens de tilsettes krydder. Når de har fått den ønskede overflatefarge tilsetter jeg litt vann i pannen. Når dette er fordampet, tilsetter jeg på ny litt vann i pannen, og gjerne en tredje gang også, for så å skru ned varmen, slik at vannet ikke fordamper helt siste gangen. Denne "dampingen" av kyllingfiletene, etter noe steking, gjør det lettere å få dem møre, saftige og samtidig gjennomstekt. Et annet grep for å være trygg på å få dem møre og saftige, er å kjøpe First Price frossen kyllingfilet på Drageset Superspar eller Kiwi til kr. 144 for to kilo. Min erfaring er at den går Prior sin fillet en høy gang når det gjelder mørhet og saftighet, selv om Priors fileter ofte er litt mindre, og kanskje ser litt bedre ut på tallerkenen når du serverer hele fileter.

Ved siden av dette serveres Findus franske grønnsaker, stekt og tilsatt urter. Jeg stekte i går to pakker til 5 voksne og to barn. Det var rikelig.

Som såkalt "metningsgarnityr" duger Hoff potetbåter fint. Varmet i ovn inneholder disse 120 kcal per 100g, noe jeg syner er akseptabelt, tatt i betraktning at det eneste arbeidet jeg må gjøre med dem er å krydre dem. De trenger 20 minutter i ovnen, som jo korresponderer nøyaktig med hviletiden til indrefileten etter at den er ferdig stekt – praktisk i grunnen.

Til saus serverte jeg i går Toro viltsaus, hvor jeg blandet inn kraften fra indrefileten. I tillegg laget jeg Toros kaldrørt rømmebearnaise. Denne er kanskje verdens enkleste saus. En toropose tilsettes et beger rømme, som så får stå en halvtime i kjøleskapet. Den gir mye smak per skje, og en trenger dermed ikke så mye av den. Lettrømmen kan sikkert byttes ut med kesam. I går tilsatte jeg i tillegg kraften fra kyllingen, noe som gjør den enda litt bedre.

Porsjonen på bildet er dagens resteporsjon, men 100g indrefilet, 100g kyllingfilet, 100g potetbåter og til sammen 250g grønnsaker (sopp og franske grønnsaker). 1/2 dl viltsaus og 2 spiseskjeer med rømmebernaise utgjorde prikken over i-en: 568 kcal, på det som må kunne kalles en grei "mannfolkporsjon".  Fin 17.maimiddag også…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg skal lage mat i brylluppet til noen venner av meg denne helgen, og er derfor relativt opptatt nå for tiden. Det medfører noe lavere innleggshyppighet enn jeg ønsker. Dersom det ikke skjer noe spesielt som medfører ukontrollerbar skrivetrang, mens jeg egentlig burde stått ved grytene, vil jeg ikke få gjennoptatt "normal" innleggsfrekvens før på tirsdag. Men vi får se hva som skjer…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Da er jeg offisielt under en magisk grense: BMI på 35. Jeg vet ikke helt hvor jeg har det fra, men BMI=35-grensen har stått der som et mål for meg hele tiden. Det er mulig det har noe å gjøre med en medisinsk klassifisering i USA jeg leste om en gang eller noe slik. I Norge går så vidt jeg husker de medisinske grensene på BMI=30 (fedme) og BMI=40 (sykelig overvekt), med unntak av sjøfolk da, som må ha en BMI på under 35 for å få jobbe på båt. Nå er i hvert fall min BMI på 34,8, mot 54,4 da jeg begynte med denne satsingen 9. juli 2006. Jeg får si meg fornøyd med den progresjonen. Nå er 30-grensen den neste BMI-grensen. Den slår inn på 102,1 kg, og da er jo konseptet "tosifret" like om hjørnet. Ser frem til å krysse begge de grensene, om henholdsvis 16,5 og 18,7 kg. Kanskje jeg kan klare det til høsten setter inn for alvor?

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal "feire" at jeg har passert denne grensen, men jeg bør gjøre det på ett eller annet vis. I min jobb med rusmisbrukere hadde vi et prinsipp som jeg syntes funket bra: "Vi feirer alt som kan feires". Derfor laget vi kvartalsfester med utdelelse av midlertidige vitnemål o.l., i stedet for bare eksamensfest på slutten av året, og gjorde flere lignende grep. Det syntes å ha en positiv effekt. Det var med å bekrefte troen på at det er mulig, og bygget selvtilliten og den gode følelsen. Derfor bør jeg på en eller annen måte feire at jeg nå har passert en BMI på 35, og ikke la det være en hindring for å feire på nytt når jeg om noen kilo passerer ned under 116 (som er en annen magisk grense for meg), og sikkert at jeg kommer under 115 også (da har jeg nemlig gått ned 70 kg). Magiske grenser er bra, hvis en klarer å gjøre dem til unnskyldninger for en feiring. 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende