På barneskolen lærte jeg å skrive faktasetninger – setninger som formidlet "fakta" om ett eller annet, f.eks. en by eller en person. Nå som taggeleken pågår her på bloggen (jeg er jo blitt tagget et par ganger nå) tenkte jeg at jeg fikk ta opp igjen den kunsten, og skrive syv slike faktasetningene om meg selv – om ting som kanskje ikke har så mye med vekt å gjøre. For å kunne dra maksimalt av mine minner fra barneskolenoppgavene, og for å hedre medblogger Nisselue en smule, skriver jeg mine syv punkter i tredjeperson:

• Bergen har sittet i privatflyet til Bob Dyland. Enkelte historier bør ikke ødelegges for mye med å beskrive omstendighetene rundt i for stor detalj…
• Bergen kan ikke se for mye på filmer med Natalie Portman i hovedrollen. Da begynner Bergen nemlig å fabulere om å flytte til Hollywood for å sjekke damer…
• Bergen har blitt tilbudt en kontrakt fra et forlag om å gi ut en bok sammen med to kompiser. Prosjektet strandet på at to av skribentene (deriblant Bergen) aldri ble fornøyd nok med sine innlegg til å gå med på at de kunne publiseres…
• Bergen har det siste året gått regelmessig i kirken, og trives overraskende bra med det. Bergen går selvsagt i Bergenskirken…
• Bergen bodde 10 uker i Niamey, Niger (Afrika). Bergen kommer aldri til å glemme det. Siden den gang har Bergen vært involvert i forskjellige utviklingsprosjekt i Afrika – nå sist et prosjekt i Uganda. 
• Bergen har en gang vært ung og radikal. I studietiden laget og hengte Bergen sammen med en kompis opp et banner på 27 kvadratmeter på Universitetet i Bergen. Bergen husker ikke helt hva som stod på det, men det var ett eller annet om at Bergen og hans kompis var smart, og veldig mange av de andre ikke var det - i all ydmykhet…
• Bergens største skrekk i forhold til konseptet bryllupp er gjestelisten. Bergen liker mennesker alt for godt, og kan ikke fatte og begripe hvordan man kan prioritere vekk venner på en slik måte som må til der. Bergen inviterte 80 gjester til sin 30-årsdag…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Den siste uken har jeg havnet to ganger på McDonalds – begge gangene for å ta hensyn til barn, og slikt må man jo gjøre. Men hva kan en som prøver å gå ned i vekt spise på McDonalds? Jeg undersøkte hjemmesidene til McDonalds i sakens anledning, og kom i grunnen levende fra besøkene.

De "vanlige" burgerne til McDonalds, som Big Mac, McFeast og Quaterpunder, ligger fra 495-505 kcal pr stk, og 25-27g fett. Ikke akkurat sunt, men heller ikke verst. Verst er nemlig Big Tasty, med 850 kcal og hele 51g fett, altså 76% av anbefalt dagsdose, og det er vel neppe fett av det sunne slaget heller… McToast og hamburger ligger på 260 og 255 kcal, cheeseburger på 300 kcal. Jeg må ha tre av de minste for å bli mett, så jeg står over dem. Blir det klassisk burger, så blir det en av de tre første.

Så til menyalternativene med presumptivt sunnere navn. McChicken (avbildet) er her den store skuffelsen i mine øyne, med omtrent samme mål som Big Mac på både kcal (495) og fettmengde (22g). McNuggets synes å være bedre alternativ, med 265 kcal for 6-pakningen, og 405 kcal for 9-ervarianten. For min del må jeg ha med dipper til disse, og da snakker vi 40-60 kcal per beger, noe som gjør dem litt mindre gunstige. Filet-o-fish har 350 kcal og 16g fett. De sunneste variantene her, etter min mening, synes å være de nye laksewrapene. Disse har 408 og 398 kcal, og 17g fett, altså lavest fettandel av alle alternativene over.

På mine to runder på McDonalds valgte jeg laksewrap. Den smakte helt ok, og gav nok metthet til at den gjorde nytten. Jeg venter jo ikke fire timer til neste måltid med en slik til middag, men den funker til lunsj for min del. Og så koster den ikke mer enn 35 kroner i meny med en flaske BonAqua for tiden, som jo ikke er så verst.

Det viktigst for min del på McDonalds, kanskje bortsett fra å spise en Big Tasty, er å unngå det klassiske tilbehøret. Før bestilte jeg jo en stor pommes frites her (470 kcal – 340 på en medium). Den slags er det nå slutt på. Skal jeg ha inn 400-500 kalorier (kcal) ekstra, bestiller jeg heller en laksewrap eller en burger ekstra. En Sundae til slutt tilsatte før 275 kcal, eller eventuelt en milkshake på vei ut døren med 355 kcal. Når man begynner å legge slikt sammen blir det noen kcal utav det… Skal jeg først ha en dessert får det bli en fruit and yoghurt, med 165 kcal, men det siste året har jeg klart å motstå denne også.

McDonalds har i den senere tid også lansert salater, fruktposer o.l. Jeg har prøvd disse, men synes ikke de funker for meg. Salatene funker dårlig fordi dressingene deres ikke smaker ok i det hele tatt for min del, og jeg blir ikke noe som ligner på mett av dem heller.  

Min McDonaldsstrategi er nå altså, foruten å havne der så sjeldent som mulig, å kjøpe kun en "hovedrett" – helst en laksewrap, men i verste fall en Big Mac, McFeast eller Quaterpounder. Jeg dropper tilbehøret og desserten, og drikke BonAqua eller Cola light. Det funker for min del, men jeg tror nok fortsatt det funker best å ligge unna… 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I følge denne artikkelen på Aftenposten.no er hver 5. nordmann mellom 20 og 70 år fete, altså skal det finnes 600000 mennesker i Norge har en BMI på over 30. Det som kanskje er mer overraskende er at så mange som 60.000 kan plasseres i kategorien sykelig overvekt, eller sykelig fedme. Det får meg til å tenke litt – hvor er disse menneskene?

Jeg tror ikke hver 5. voksne menneske jeg treffer på gaten har en BMI på over 30, men skal ikke utelukke det helt. Jeg er dog ganske sikker på at antallet jeg treffer på med en BMI på over 40 ikke er en av 50. Hvor er disse menneskene, og hvorfor treffer jeg ikke på dem på gaten, på treningsstudioet o.l.?

Hva som er årsaken til overvekt og hva som er effekten av overvekt i denne sammenhengen kan sikkert diskuteres. Noen vil hevde at dette er fordi overvektige er late, og ikke gidder å gå ut – det er derfor de er overvektige. Andre vil vektlegge at en del overvektige har et så dårlig selvbilde på grunn av sin kropp at de begrenser sitt møte med mennesker de ikke kjenner og er trygge på mest mulig. Det finnes sikkert en del overvektig som er inne i en ond sirkel på grunn av begge disse faktorene. De har et svakt selvbilde på egen kropp, og begrenser sine møtepunkter med mennesker de ikke kjenner av den grunn. Dette fører til inaktivitet og igjen høyere overvekt,, o.s.v.

Jeg var ikke av de med BMI over 40 som lot være å gå ut på gaten på grunn av min vekt. Jeg hadde på det meste en BMI på rundt 55, men kom meg altså ut på gaten likevel. Jeg ble varsom når jeg var i møte med fulle mannfolk og snakkesalige barn, da disse stod for de fleste av de ubehagelige tilbakemeldingene jeg fikk i slike sammenhenger, men jeg gikk ut. Men jeg slet veldig med noen andre arenaer. Det var en enorm terskel for meg å gå i svømmebassenget, og jeg dusjet ikke i fellesgarderobene på treningssenteret før jeg var god i gang med vektreduksjonen. Jeg møtte jo en del blikk og kommentarer, både på gaten og i garderobene, som gjorde at jeg var fristet til å avslutte den offentlige eksponeringen av mitt legeme, men jeg hadde heldigvis så mye selvtillit i utgangspunktet at jeg greide å ri disse av. Jeg måtte trosse min frykt for gjentatte psykiske sår, og bare gå ut igjen. Et flertall av gangene gikk det jo helt bra, selv om de enkeltepisodene som dukket opp av det motsatte stort sett er de jeg husker i dag.

Men skulle jeg få skikk på denne kroppen var det ikke så mange alternativer til å bevege seg ut. Mine forsøk på treningsregimer i egen stue var nemlig ganske så fånyttes i lengden. Jeg var heldig og var neppe den som slet med de største psykiske barrierene på dette feltet (i hvert fall i forhold til det jeg har hørt andre fortelle), men jeg måtte bryte mange av de barrierene jeg hadde for å klare å gjøre noe med livet mitt – uansett hvor risikofylt jeg følte at de var. Jeg brøt ikke alle på en gang, men jeg jobbet med å bryte dem en etter en. Jeg har for så vidt fortsatt noen igjen å bryte som jeg må ta etter hvert – for eksempel å gå i svømmebasseng med venninner jeg ser på som potensielle oppsjekkingsobjekter…. 

Men min egen opplevelse av dette får meg til å tenke sammen med disse statistikkene. Hvordan påvirker mitt liv overvektige i forhold til denne mekanismen? Når først hver 50. nordmann mellom 20 og 70 år har en BMI på over 40 hadde jeg syntes det var veldig bra om hver 50. nordmann mellom 20 og 70 år jeg traff på gaten faktisk var i denne gruppen. Gjør jeg noe i livet mitt som gjør denne barrieren større eller mindre for andre mennesker? På dette feltet er jeg ikke fornøyd med meg selv om jeg summen av påvirkningen fra livet mitt til andre er nøytral – her vil jeg gå i pluss! Jeg ønsker at mitt liv skal ha en positiv effekt på andre mennesker selvbilde. Hvordan kan jeg få det til? Hvis du vil det samme, hvordan kan vi få det til?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Her i forrige uke overrasket jeg meg selv. Jeg var på besøk hos lillebror, og Grandiosaen kom på bordet. Det pleier å gå skeis, da jeg er meget begeistret for den opplevelsen som oppstår når en klassisk Grandiosa går på date med mine smaksløker. Men denne gangen prøvde jeg en ny mental strategi, og jeg ende opp med å ta bare ett lite stykke.

Jeg var ikke forberedt på grandiosafristelsen før jeg kom, men straks jeg så min bror tok denne ut av frysen og satte på ovnen bestemte jeg meg for at jeg kun skulle ta ett stykke i dag. Normalt prøver jeg gjerne å "se det litt an", og ender opp med å spise det som er mulig å gjøre uten å bli uhøflig. Men denne gangen lå det to stykker igjen når alle var ferdig å spise, og jeg forsynte meg ikke med ett av de en gang.

Jeg har hatt en viss suksess tidligere med å "planlegge utskeielsene" – hvor mye jeg skal spise på fest o.l., på forhånd. Det prinsippet syntes å funke denne gangen også. Kanskje jeg skal prøvde å gjøre dette hver gang? Fint hvis dette er det som skal til for å få bedre styring på en ikke alt for god impulskontroll på matinntakssiden.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

På torsdag lanserer KIWI et nytt prinsipp. Fra denne dagen, og ut året, vil de selv betale momsen på frukt og grønt, og kundene vil slippe dette. Resultatet blir et prisfall på disse varene på 14% (i hvert fall i teorien). Vil den slags grep føre til et sunnere kosthold for folk flest, og lavere helseutgifter for samfunnet på sikt?

http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=167251

Min personlige erfaring er at pris spiller inn på hva jeg velger å putte i handlekurven. Jo billigere grønnsakene er, jo mer kjøper jeg av dem, og jo større andel av min kost utgjør dem. Jeg kjøper praktisk talt aldri grønnsaker til over 40 kroner per kilo, og kjøper klart mest av de som kiloprises fra 15-30 kroner. Salat kommer f.eks. som regel alltid over denne streken, og forekommer nesten aldri i mitt kjøleskap. Frosne grønnsaker strekker jeg meg til 45 kroner kiloet for, men passerer det 50 er det også utelukket. Når grønsakene kommer på tilbud kjøper jeg ekstra, og med ekstra grønnsaker i huset blir også ekstra grønnsaker brukt. 

Artikkelen på VG-nett refererer til forskning som tyder på at dette ikke bare gjelder meg.  Geir Wæhler Gustavsen, forsker ved Norsk Institutt for Landbruksøkonomisk Forskning (et utrolig tungvint navn!) viser til forskning som beregner at med 10% prisreduksjon på frukt og grønt vil forbruket øke med tilsvarende 10%. De som spiser mye grønnsaker fra før vil spise enda mer, og de som spiser lite fra før vil også øke inntaket. Han har derfor tro på denne typen tiltak.

KIWI oppfordrer staten til å ta over deres initiativ etter hvert, og fjerne momsen på frukt og grønt helt. Jeg håper de lytter til ham, og tror det på sikt vil færre til et både slankere og sunnere Norge.

For min del betyr det at jeg avleger KIWI et besøk i den nærmeste fremtid for å se hvordan prisene deres nå blir etter torsdagen. Jeg kjøper jo mye på Lidl, og leter etter grønnsakstilbud på den andre butikkene innenfor gangavstand fra meg (Mega, Spar, Safari og Rimi), men nå skal Kiwi få en sjanse også, selv om det betyr at jeg må ut med bilen på handletur.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Denne uken viste vekten på ny en nedgang på 0,8 kg – det samme som forrige uke. Det kvalifiserer vel til betegnelsen "jevnt og trutt"? Får si meg fornøyd med det. BMI-en krøp for første gang under 33-grensen, og landet på 32,9.

Det hadde vært fint om jeg får beholde den under der. Erfaringsmessig går det jo litt opp og ned for tiden. Det har det i grunnen gjort siden februar. Vektnedgangen fra uke til uke er nå såpass liten at væskebalanse o.l. slår tydeligere ut enn når jeg jevnt lå på en nedgang på rundt 2 kg i uken. Men i sum går det jo hele tiden i riktig retning. Siden denne utviklingen ble tydelig, altså siden februar, har jeg gått ned drøyt 20 kilo, så jeg får vel smile? Sett i lys av de over 50 kiloene på de syv første månedene blir det jo ikke så dramatisk mye, men jeg tror jeg smiler likevel    

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Kveldens middag var jo direkte hyggelig:

• Kyllingfilet
• Bergens potetsalat
• biffsnaddergrønnsaker (ny blanding fra Norek, bestående av løk, sjampinjong og paprika)

Enkelt og greit, ca 420 kcal, en mett bergenser og en direkte positiv smaksopplevelse

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Så en artig informasjonsdetalj på youtube i dag. I følge den personlige treneren Corey Ritter, forbrenner en halvkilo med muskler mellom 50 og 75 kcal per dag, mens tilsvarende mengder fett forbrenner mellom 8 og 12 kcal per dag. Det er jo ingen hemmelighet at økt muskelmasse øker basalforbreningen, men jeg visste ikke økningen var så dramatisk. Får fortsette på treningsstudioet da, selv om jeg nå har gangsperr på tredje dagen etter forrige besøk der…

 Får vist ikke til å embedde videoen nå, så legger ut lenken i stedet: http://www.youtube.com/watch?v=J-YU40rmUms

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har de siste ukene gjort flere forsøk på å øke karbohydratmengden i kosten. Jeg har prøvd ut knekkebrød, frokostblandinger, poteter, ekstra grønnsaker og til slutt nå også brød. Det siste eksperimentet gikk helt "åt skogen".

Mandag kjøpte jeg meg altså et brød – tilsynelatende det groveste jeg fant i butikken utenom de vakuumpakkede rugbrødene, og tenkte at nå fikk jeg gi dette produktet en ny sjanse. Erfaringen fra dagen er at jeg ikke takler brød i huset godt nok enda, og jeg må velge om jeg skal gå løs på utfordringen med å lære meg å takle det nå, eller om jeg skal utsette dette ytterligere.

Det er primært to problemer med mitt møte med brød. Det første er at jeg må spise ganske mange kalorier av sorten før jeg føler meg mett. Dette kan nok henge sammen med at brød metter tregere enn en del andre matretter på grunn av høyt karbohydratinnhold og lite volum per kalori – magesekken blir fysisk fylt opp på en helt annen måte med f.eks. grønnsaker, og jeg må vente til tarmsystemet begynner å faktisk ta opp karbohydratene før metthetsfølelsen kommer. Men det kan også henge sammen med det legen kaller en lett irriterbar magesekk. I følge ham er det nemlig slik at grove kornprodukter kan skape en irritasjon i magesekken hos en del som gir signaler til hjernen som er veldig lik de en får ved ordinær sultfølelse, og mye tyder altså på at jeg lett får denne irritasjonen i magen.

Det andre problemet med brødmat er at jeg synes det smaker så usigelig godt. Kombinasjonen av at jeg vet det ligger noe veldig godt på kjøkkenet, og at eg kjenner meg sulten, er ikke helt ideell. Da blir fristelsene vanskelig å motstå.

På mandag gikk det "rævva" (ja, du leste riktig – samme ord som Steffen Iversen brukte til å beskrive Rosenborg da han var Vålerengaspiller!). Jeg klarte ikke å stoppe matinntaket før 4300 kcal, og det eneste som gjorde at dagen ble kalorimessig "levelig" var at jeg trente bort ca. 2000 kcal på en drøy treningsøkt på treningssenteret. Det ble nok forverret av at jeg akkurat den dagen var tom for min hjemmelagede, sunne fastfood i frysen, og ikke hadde andre gode alternativer til brødet lett tilgjengelig, men det gikk fortsatt verre enn forventet. 

Jeg har det siste året levd med prinsippet om at jeg ikke skal late som om jeg har mer disiplin enn jeg har, men at jeg heller tilpasser omstendighetene til den mengden selvkontroll jeg faktisk besitter. Det er hovedårsaken til at jeg ikke har hatt noe særlig brød i hus. Jeg har greid å gjeninnføre fullkornspasta og i en viss grad poteter i kostholdet, og jeg har også funnet en frokostblanding jeg uten så veldig mye ubehag greier å inkorporere i kosten min, men mandagens erfaring tyder på at jeg bør vente med brødet. Jeg spiser jo brød når jeg er ute og får det servert, eller når jeg serverer det selv til gjester, men jeg tror ikke jeg vil begi meg ut på å løse utfordringen av å ha brød liggende lett tilgjengelig på kjøkkenet enda.

Er det noen som har de samme utfordringene med brød som har funnet smarte måter å løse det på for sin egen del? Kanskje jeg kan plukke opp ett og annet tips?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Mer enn jeg trodde! Jeg har nå utsatt kroppen for Linn (min Personlige Trener) noen dager, og det viser seg at selv om jeg har trent fast med vekter og apparater i et halvår nå, så besitter jeg muskler jeg ikke har trent noe særlig i denne tiden, og noen jeg nok var flinkere til å trene i begynnelsen av enn jeg har vært i det siste. Dette gjelder spesielt baksiden av låret og gluteus maximus. 

Etter mandagens treningsøkt trodde jeg smerten var over (de tre timene, til tilsamen kr. 1200,- var unnagjort), men den gang ei.  I går våknet jeg opp med en gammel bekjent, som jeg i grunnen trodde jeg var ferdig med nå, men som kom på en heidundrende visitt: gangsperr. Jeg kan ikke huske å ha opplevd dette så sterkt på maaange år. Og det fortsetter i dag. Jeg beveger meg som en gammel mann, bruker lang tid på å sette meg ned og reise meg opp igjen, går sakte og holder meg mest i ro. Vedder på at Linn vet dette, og lurer på om hun sitter hjemme og smiler? Og så tenk at jeg har betalt henne for å lure meg til å utsette meg for dette? Galskap – absolutt galskap!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Dagens veiing viste en nedgang på 0,8 kg, og jeg veier nå offisielt 112,8, noe som gir en BMI er på 33,14. Dette er jo en del. Samtidig så har jeg tenkt litt over det i det siste, og jeg synes jeg begynner å kjenne at jeg er i ganske brukbar form. Kanskje BMI-en og kiloene ikke forteller hele bildet?

I dagens møte med min smertebringer (min personlige trener, Linn, som har en lei tendens til å få meg til å påføre meg selv uante mengder muskulær smerte), fikk jeg målt fettprosenten ved såkalt skinfoldmåling. Dette er en målemetode som skal være meget nøyaktig når den utføres av kompetente personer, og min PT fremstår som relativt kompetent. Hennes måling viste en fettprosent på 23,7, hvilket er bare 3,7 prosentpoeng over "normalområdet" for mannfolk på 10-20%. Nå er det selvfølgelig en feilmargin på denne typen tester, og med litt tendenser til løs hud på magen (ett av de tre målepunktene), så blir feilmarginen noe større. Men uansett, så viser den at jeg har mindre fett på kroppen enn BMI-en skulle tilsi. Jeg er altså i bra form for å besitte min vekt fordelt på mitt antal cm over havet. Når folk får høre hvor mye jeg veier blir de tilsynelatende sjokkert, da jeg visst ikke ser ut som jeg veier over 100 kilo. Noen spør meg til og med om jeg ikke snart skal stoppe med denne vektnedgange, så det ikke blir usunt i andre retningen.

I tillegg merker jeg at kondisen begynner å bli betydelig bedre. Jeg holder nå greit en times spinningøkt, selv om jeg har tynet muskulaturen i over en time i forkant med både tredemølle og vektløfting. Jeg tar til og med gjerne en "cool down" på tredemøllen etter dette. For første gang i mitt liv opplever jeg at oppvarming er en positiv ting i treningssammenheng. Tidligere har jeg vært så sliten etter oppvarmingen at jeg ikke har orket å prestere maks på treningen senere. Nå kommer jeg tidlig for å være sikker på at jeg får varmet opp nok. Og når jeg spiller tennis med og går turer med "normalvektige" kompiser og venninner løper jeg vel så mye som dem, og holder tilsynelatende like lenge (og av og til lenger), selv om dette er venner som trener minst et par ganger i uken. Kanskje på tide at jeg tenker litt positivt om den formen jeg er i nå, og ikke bare ser frem mot den formen jeg skal komme i? Ikke det at jeg skal slutte å jobbe med vekten og formforbedring, men kanskje jeg skal si til meg selv at formen i bunn og grunn begynner å bli bra? Målet er fortsatt å komme ned i en fettprosent på 10-15%, men jeg kan jo være litt småfornøyd med formen min i dag likevel?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg er vokst opp med en identitet av å være tjukk/feit. Mine appetittproblemer går tilbake til spedbarnsdagene, og jeg hadde gjennom hele oppveksten noen kilo for mye på kroppen - ikke så mange, men nok til å bli stemplet som feit av en og annen klassekamerat, og til å få velmenende råd om at jeg burde kvitte meg med noen kilo av et utall andre. Men var jeg egentlig så tjukk?

En konsekvens av min identitet som overvektig er nok en vesentlig årsak til at jeg gled inn i en apatisk tilstand i forhold til vekt flere ganger på slutten av tenårene og i begynnelsen av tjueårene, og følgelig la på meg store mengder fett i disse periodene. Jeg hadde jo prøvd så utallige ganger å kontrollere vekten, men kom meg jo aldri varig ut av kategorien "feit", så hvorfor orke å bry seg mer med det? Jeg ble 25 før jeg tok tak i det, og 30 før jeg begynte å lyktes over tid. Jeg lurer på om min vekthistorie hadde vært annerledes hvis jeg ikke hadde hatt en sånn identitet som overvektig opp gjennom hele oppveksten? Jeg har snakket med flere overvektige som har hatt en lignende opplevelse av vektutfordringene, og som sitter med det samme spørsmålet. Vi får vel aldri vite det. Men synes i grunnen ikke jeg var så feit når jeg ser tilbake på bilder fra oppveksten. Her var jeg 17 år, 183-184 cm høy, og sikkert rundt 85 kilo (på en strand i Florida). Er dette egentlig en tjukk ungdom?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er greit med det der egoet vi mannfolk besitter. Er dama søt, er det utrolig hvor mye smerte vi tåler. I går hadde jeg betalt penger for å bruke tid med en sådan søt dame, og smerten ble stor.

Jeg har nå trent på treningsstudio siden februar, og tenkte det var på tide å skru opp effekten litt av treningen. Jeg har derfor engasjert privat trener for å piske meg gjennom et nytt program. Hittil har jeg kjørt en såkalt "full body routine" – en seks-syv øvelser hver gang jeg har løftet vekter, som til sammen dekker alle de store muskelgruppene. Nå skal jeg over på en "tre-split", det vil si tre forskjellige program (fem-seks øvelser hver), som hvert tar for seg forskjellige muskler: en dag tar vi rygg og biseps, en annen dag bryst og triseps, og en tredje dag får beina gjennomgå. Fordelene med et slikt opplegg er at jeg kan trene med vekter oftere (man skal visst helst drøye 72 timer fra man har løftet med en muskelgruppe til man løfter med samme muskelgruppe igjen, for at musklene skal få tid til å bygge seg opp igjen), og at jeg får trimmet de aktuelle musklene mer, ved at jeg kan utsette de for mer juling mens man først holder på.

Og juling, det ble det. Det var betydelig mer smertefullt å gjøre seks øvelser på bryst og triseps enn å tyne seg maks på kun en (benkpress), som jeg er vant til. Bra dama (den personlige treneren) var spesielt søt, så det ikke var aktuelt å ikke klare så mange repetisjoner som hun mente jeg burde klare…. (Selv om jeg helt oppriktig kan si at jeg har leid akkurat henne fordi hun fremstår som dyktig, ikke fordi hun er søt). Hun pushet meg til både en og to repetisjoner ekstra – langt over smerteterskelen – mer enn selv "konkurransen" med en jevnsterk kompis gjør. Praktisk at en kan benytte slike enkle og greie psykiske mekanismer til å få opp effekten av treningen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

En million kalorier (kcal) per år? Tja, det høres jo fornuftig ut - 2740 kcal per dag. For å unngå de 2,5 kiloene han snakker om (17500 kcal) må man da svi ca. 50 kcal ekstra per dag. Dette er for min del ca. 6-700 meter ekstra bevegelse til fots. Det er da ikke uoverkommelig. Med min dårlige appetittregulering må jeg nok svi mer, men det er jo greit å huske at det blir kilo av selv små ekstra mengder med bevgelse bare man gjennomfører det daglig over tid…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har i grunnen alltid hatt et problem med å la mat gå i bosset, eller på andre måter ikke spises opp. Jeg spiser til det er tomt, enten det er en chipspose, middag eller en skål med druer. Dette problemet er dessverre ikke blitt borte selv om jeg har kvittet meg med noen kilo. Selv om jeg lykkes med en viss vektnedgang så tror jeg dette er noe jeg må prøve å løse for å holde vekten stabil over tid på en grei måte. Hvordan skal jeg gjøre dette tro?

Jeg har alltid hatt en unormal appetitt. Babybilder av undertegnede viser en ganske lubben krabat, og mine foreldre fikk meg "aldri" mett som barn. Dette skyldes sikkert i utgangspunktet min hypofyse og dens hormonproduksjon, da dette er den sentrale aktøren i regulering av følelsen av metthet og sult. Men selv om dette problemet trolig er fysiologisk, og ikke kan medisineres bort på dette tidspunktet, så hjelper det jo lite å sutre over det. Jeg må jo finne en måte å takle det på.

Som sagt, en konsekvens av min noe ukontrollerbare appetitt er at jeg gjerne spiser til det er slutt. Jeg har funnet noen måter å takle dette på. Jeg veier det meste av maten jeg spiser, og loggfører alt i Vektklubbdagboken. Når jeg har hatt middagsbesøk fordeler jeg straks gjestene har gått restene i porsjonsbokser. Når jeg lager mat til meg selv lager jeg enten kun nok til den planlagte porsjonen, eller mange porsjoner som jeg på samme måte som med middagsbesøksrester fordeler straks i porsjonspakker. Ellers spiser jeg jo ofte disse porsjonene som jeg har gjort klart også, og når det på den ene eller andre måten kun er en porsjon som er tilberedt, så er det jo ikke noe problem å spise det opp som står der. Klassiske "feller" som ferskt brød, chipsposer og sjokoladeposer, unngår jeg stort sett å ha i hus.

De siste to dagene har jeg hatt besøk med mye mat til overs som jeg ikke uten videre kunne lagre i porsjoner, i tillegg til druer, is o.l.. Det har ikke gått helt strøkent, og begge besøkene har resultert i mer spising enn ønskelig. Jeg har jo god margin til dagens kalorimål likevel, men "utskeielsen" er fortsatt synlig i forhold til det jeg hadde tenkt for dagen.

Selv om jeg har funnet en måte å forbedre min "prestasjon" i møte med utfordringen med "mer mat igjen" må jeg finne en måte å forbedre dette ytterligere på. Problemet er at jeg ikke er helt sikker på hvordan jeg skal gjøre det bedre. Kanskje jeg kan bli bedre på rett og slett å kaste mat? Jeg liker ikke å gjøre det, med sultne barn i Afrika, litt utfordret privatøkonomi o.s.v., men kanskje det må gjøres? Å la maten stå foran meg med et hormonsystem som forteller meg at jeg trenger mat, er ikke en situasjon jeg har viljestyrke nok til å takle i dagens situasjon. Jeg har ingen tro på at jeg plutselig skal få mer viljestyrke sånn over natten, så jeg må finne en annen løsning enn å satse på at jeg bare skal greie å si nei til den slags resten av livet.

Er det noen der ute som har samme problem som har noen smarte løsninger som har funket for dem?  

Tips oss hvis dette innlegget er upassende