For noen år siden kom jeg til erkjennelsen av at jeg ikke ville klare å gå ned i vekt så lenge jeg var i jobben som leder for en rusinstitusjon. I en periode på over syv år jobbet jeg 60-70-timersuker, og hadde mye ansvar. Etter hver ferie kom jeg tilbake med brukbart med energi, og gikk ned 10-30 kilo, men etter hvert som feriene kom på avstand gikk energinivået ned, og jeg følte jeg måtte velge mellom å prioritere jobben eller helsen. Resultatet var at vekten gikk opp igjen. Presset for å løse vanskelige behandlingssituasjoner, sikre økonomien og løse opp i konflikter tok for mye tid og energi, og den nødvendige energien til å gjøre helsemessige prioriteringer var ikke til stede. Jeg valgte å fortsette i jobben i ytterligere to år etter denne erkjennelsen – et bevisst valg der jeg prioriterte andre fremfor meg selv. Var det valget rett eller galt?
Rusinstitusjonen jeg ledet hadde rundt 40 personer til behandling på en eller annen måte hvert år. Av disse fikk en ganske stor andel hjelp ut av sitt rusmisbruk, og mange fikk også fullført utdannelse og reiste fra oss til en ny hverdag med jobb og bolig som ventet på dem. Institusjon jeg jobbet ved fikk mange tunge misbrukere, og mange av dem som var hos oss hadde prøvd det meste av behandlingstilbud uten å lykkes. En del av de som mislyktes hos oss endte opp med narkotikarelaterte dødsfall (overdoser, rusulykker o.l.) i løpet av året etter at de forlot oss. Jeg følte jeg var i en jobb som berget liv, og som reelt hjalp mange til vesentlig hevet livskvalitet. Vi var et team på 25 personer som bidro, men jeg gjorde en ganske vesentlig jobb i prosessene som leder for hele teamet.
Men skulle jeg ha sagt opp jobben da jeg kom til min erkjennelse allerede for tre år siden? Jeg tror fortsatt jeg valgte rett. Årsaken til at jeg ikke sa opp var at det ikke var så lett å finne en person som kunne overta min jobb. Det krevdes en ganske spesiell kompetanse for å kunne gjøre jobben (man måtte ha kompetanse på to forskjellige fagfelt). Det fantes jo en del personer med denne kompetansen, men få av disse var villig til å flytte så lang ut i ødemarken som der institusjonen jeg jobbet ved var plassert. Å jobbe mindre var ikke et alternativ – det stod om liv og helse for våre beboere, i tillegg til arbeidsplassene for våre ansatte. Jeg utviklet organisasjonen ganske systematisk i mine år ved institusjonen, og på slutten var det mulig for meg å redusere litt, men da var jeg for sliten til at det hjalp så mye. Jeg fikk nøye meg med at det var lettere for nestemann i jobben enn det var for meg da jeg overtok. Mellomledernivået var utvidet fra en til fire personer, og det fungerte rimelig bra. Min "arvtaker" må nok jobbe mer enn 37,5 timer i uken han også, men han slipper i hvert fall å jobbe så mye som jeg gjorde.
Jeg har truffet en god del overvektige som sier at en av grunnene til at de ikke går ned i vekt er at de prioriterer tid og energi på andre, i stedet for på seg selv. Jeg vet ikke om jeg kjøper dette helt – verken for meg selv eller andre – men jeg tviler ikke på at det oppleves slik. Jeg kunne sikkert gjort mer for å gå ned i vekt på tross av en
stressende hverdag, men der og da opplevdes det ikke slik – og ingen andre kan vel heller vite om verken jeg eller de hadde klart det i min situasjon. Det ville selvsagt vært mulig, men så mye selvdisiplin tror jeg ikke at jeg verken hadde da eller har nå, for min del. Når man føler valget står mellom ens eget og andres beste, da er det ikke alltid lett å velge. Dersom man neglisjerer seg selv går det jo ikke så veldig lenge før en ikke er i stand til å hjelpe andre lenger heller. På den andre siden – hadde jeg prioritert min egen helse på et tidligere stadium er jeg rimelig overbevist om at noen av de som fikk hjelp gjennom vår institusjon ikke hadde levd i dag – noen flere barn hadde mistet sine foreldre, og noen flere foreldre hadde mistet sine barn. I tillegg hadde muligens flere mistet jobben ved institusjonen.
Jeg valgte å legge en strategi for å jobbe meg ut av min egen jobb. Jeg kuttet ikke jobben straks, men satte i gang arbeidet med å finne en "arvtaker", og bygge organisasjonen klar for vedkommende. Jeg kunne ikke avbryte jobben der og da, av hensyn til andre, men jeg kunne ikke leve med å ikke ha en plan for å løse problemet. Det ble en prosess som tok nesten to år – som sagt, min jobb var ikke den enkleste å finne folk til, men vi lyktes med den prosessen til slutt. Av de 23 institusjonene i Norge som jobbet etter lignende metoder, er det nå kun fem igjen, og den institusjonen jeg jobbet ved er en av dem. Mine to år ekstra med overvekt har muligens kostet meg noen år i andre enden av livet, men jeg tror det har berget noen liv også, så jeg får si at jeg har valgt rett – men det var ikke et lett, og noen fasit finnes vel ikke i slike spørsmål?
av 18 lesere
