Jeg har prøvd mange typer brød, og funnet at de fleste har den noe uheldige effekten at jeg må spise flere kalorier med brødmat enn med mye annen mat for å oppleve at jeg er mett. Jeg har derfor i perioder knapt spist brød i det hele tatt. Jeg har prøvd ut rugbrød, forskjellige typer grovbrød og speltbrød, alle med den effekt at jeg enten må gå sulten eller spise flere kalorier enn jeg ønsker. Men jeg har jo tenkt at jeg fikk prøve ut nærmest alle tilgjengelige typer brød før jeg gav opp konseptet for evig og alltid, og nå har jeg altså funnet et brød som synes å funke rimelig bra: Polarbrød Ekstrem.

Jeg vet ikke hvorfor dette brødet funker bedre enn andre. Men jeg blir ikke like sulten av dette som av de andre brødtypene jeg har prøvd. At det bare har ca. 170 kcal per 100g er jo også bra. Alle brødtyper jeg har vært borti hittil har lagt betydelig høyere enn det.

Polarbrød ekstrem er jo litt smådyrt, med 25-30 kroner per sekspakning (80g per stk.), men jeg synes det er verdt det for å kunne spise brød regelmessig igjen. Jeg kjøper det frossent (jeg må som regel spørre butikkansatte om å gå bak på lageret og hente et par frosne poser til meg, da de oftest kun har tinte fremme i butikken), og legger det i frysen når jeg kommer hjem. Hver gang jeg trenger et slikt brød tiner jeg et på ett minutt i microen på 500W, og dermed fremstår det som ferskt, ja nesten nybakt brød.  

På bildet har jeg laget meg en sandwich med laksefilet – enkelt og greit. Det er veldig praktisk å ha funnet et brukanes brødslag når jeg har begynt i en jobb hvor niste i form av brødmat egentlig ofte er den eneste muligheten til å få spist sunt.  

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Etter at jeg gav meg som leder for en rusinstitusjon har jeg jobbet litt som organisasjonskonsulent og freelanceskribent. Men nå har jeg begynt å også ta en del vakter på en barnevernsinstitusjon, og det medfører noen nye utfordringer i forhold til vektutviklingen. Jeg har nå begynt å jobbe med strategier for å løse disse.

I institusjonen jeg jobber er det lagt vekt på at vi skal spise sammen, både ansatte og ungdommer. Dermed er det en del av jobben å sitte ved bordet og spise det som står der. Med min medfødte appetittutfordring medfører det lett problemer. Maten er nemlig ikke alltid så sunn, og da må jeg gjerne spise et uforholdsmessig høyt antall kalorier for å slippe å gå sulten fra bordet. Når dette skjer på en kort vakt (7-8 timers vakt) kan jeg ha med noe niste hjemme ifra, spise litt ved bordet med de andre, og så gå inn på kontoret og spise meg mett på min egen niste. På lengre vakter (vi går også innimellom døgnvakter over flere døgn) blir det vanskelig, da det er vrient å ha med niste for flere dager når en ikke disponerer eget kjøleskap.

I forhold til maten har jeg så langt prøvd meg på følgende grep: Jeg melder meg frivillig til å lage middag hver gang jeg har mulighet til det. Da følger jeg menyen som den står i ukeplanen, men sørger for å lage en siderett eller to av grønnsaker. Slik blir det mulig å spise noenlunde sunt selv om det står hot dog på menyen (da lagde jeg f.eks. soppstuing og salat ved siden av). Såpass frihet har jeg jo i jobben.

Når fleskepannekaker sto på menyen kom det godt med at jeg har merket at jeg blir dårlig i magen av ekstremt usunn mat (høyt fettinnhold). Da sa jeg det som det var – jeg blir sjuk hvis jeg spiser dette til middag. Da var selvsagt alle innforstått med at jeg tok meg en tur til butikken, kjøpte noen fiskebiter i varmtdisken, og spiste dette på noen grovbrødskiver mens de andres spiste fleskepannekaker.

Ellers har jeg nå funnet meg en brødtype som synes å kunne funke for meg. Den kjøper jeg da inn når jeg har mulighet, og har den som utgangspunkt for måltider som frokost, lunsj og kvelds. Foreløpig har det gått greit.

Nå er dette innlegget langt nok, så jeg får skrive et annet om trening i jobben senere  

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hva er min strategi i møte med dagligvarebutikkens sjokoladehyller, de gangene jeg ikke klarer å bare gå forbi? Det skjer noen ganger at de fristelsene oppleves som veldig sterke, og da er det ikke nok viljestyrke i meg til bare å si nei. Min strategi er å prøve å lure meg selv.

Hvis jeg kjenner at "her blir det sprekk" begynner jeg å tenke på hvordan jeg kan begrens sprekken. Spiser jeg den der 200g fruktnøttsjokoladen er jo det ganske dramatisk – det må da være mulig å finne en type kompromiss mellom lysten og fornuften her. Mitt første steg på denne veien er å gå på den minste sjokoladetypen. Hvis jeg først skal sprekke på sjokolade, så er det i hvert fall bedre å ta fire melkepletter fra smågodtdisken, eller en liten melkesjokolade (24g).

Når jeg så har greid å komme meg ned til den minste sjokoladen i sjappa, så prøver jeg å bytte ut sjokoladen med noe annet i stedet – fortsatt sprekk, men litt sunnere. En som har funket mange ganger er Belvita med hasselnøtter, som er å finne i mange sjokoladehyller etter hvert. Den har jo litt sjokolade, men er mye sunnere enn en ren sjokoladeplate. Klarer jeg å motivere meg for enda et bytte, så kjøper jeg meg noen druer i stedet. Det er faktisk også ikke så uvanlig at jeg klarer å bytte ut den drueklasen med en Farris Bris med bringebær – da har jeg jo lurt meg selv unna hele sprekken.

Noen ganger har jeg også klart å si til meg selv at jeg heller tar en ekstra middagsporsjon når jeg kommer hjem. Jeg har jo stort sett alltid sunn fastfood liggende i porsjonspakker i frysen – og skal jeg sprekke så går det jo an å bli litt mett samtidig. Når jeg kommer hjem har det da skjedd en del ganger at jeg har greid å motstå fristelsen til den ekstra middagsporsjonen også, og slik komt meg unne sprekken i det hele tatt. 

Prinsippet er jo at jeg av og til kjenner at her greier jeg ikke motstå fristelsen til noe usunt som jeg ikke har planlagt, og da gjelder det å komme ut av situasjonen med en "sprekk" som er minst mulig skadelig. Noen ganger ender altså den prosessen med at jeg klarer å manipulere meg selv ut av hele situasjonen, mens det andre ganger ender med "sprekk" som i hvert fall ikke er så veldig dramatiske. Jeg bruker i utgangspunktet den samme strategien når fristelsen oppstår idet jeg passerer Grandiosstabelen i frysedisken til butikken. Den funker sånn noenlunde ok der også. Andre som har noen gode ideer på hvordan motstå fristelser i sjokoladehyllen som en vet ikke er bra for en?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Forrige uke gikk jeg opp 300 gram, og konkluderte med at noen små enkeltunntak hadde fått utvikle seg til å bli til negative trender over noen uker. Det som begynte som en enkelt liten sjokolade på 37g, og fortsatte som en liten sjokoladebit til noen dager etterpå, hadde blitt til sjokoladebiter flere ganger i uken. Det som begynte som en liten utskeielse med en pølse, hadde på samme måte fått utvikle seg til litt for mange pølser, selv om det stort sett var snakk om lettvarianter av sorten. I tillegg hadde jeg, på grunn av mye døgnjobbing (24-timersvakter) på jobben ikke fått fulgt nok opp med trening, og jeg hadde ikke fått ført kaloridagbok skikkelig. Jeg pådratt meg samtidig strekk i låret, så jeg må ta det litt mer med ro enn jeg pleier på trening.

Jeg har som prinsipp at jeg ikke skal skjerpe meg og fikse alt slikt over natten i et klassisk skippertak, da jeg har dårlig erfaring med skippertaksslanking. Jeg justerer heller tilbake over litt tid, og tror det gir meg en mye bedre sjanse til å faktisk holde endringene langsiktig. Forrige ukes ambisjon var å kutte sjokoladen, og å finne en strategi for å få lagt inn litt mer trening mens jeg er på døgnvakter på jobb.  Jeg lyktes med begge de prosjektene, og vekten stod denne uken stille.

Neste ukes prosjekt blir da å kutte den pølseuvanen, og å greie å følge opp kaloridagboken på Vektklubb igjen. Hvis jeg er heldig begynner kanskje strekken å slippe litt taket også, så jeg kan gi litt mer guffe på trening? Men det er jo noe jeg ikke kan ta med viljestyrke, så det får jeg bare se hva som skjer. Altså uansett 108,5 kg denne uken også.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I dag har jeg holdt foredrag om min livsstilsendring – om erkjennelser og prinisipper som har funket for meg. Det var i grunnen ganske artig. Stedet var Hauglandssenteret (Røde Kors rehabiliteringssenter i Fjaler), og publikum var staben på livsstilsprogrammet deres (overvektsbehandling i Helse Vest). Jeg pratet kun en time, men de virket fornøyd, så jeg får være fornøyd jeg også.

Når man skal fortelle folk om hvordan man har løst en utfordring så langt, tvinges en til å systematisere sine egne tanker og opplevelser på en annen måte enn man gjerne ellers gjør i sin hverdag. Jeg gjør det jo en del på denne bloggen uansett, men det blir på en litt annen måte når man skal samle alt inn på et foredrag på en knapp time. Men det var som sagt kjekt. Kanskje jeg kan gjøre mer av den slags en gang? Uansett en grei øvelse å være igjennom for min egen del. 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det har vært litt opp og ned, men det går da fortsatt i riktig retning. 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Som jeg skrev for noen dager siden har jeg vært inne i en litt vrien periode, og følt at noen ting har utviklet seg litt feil i forhold til min vei ned i vekt. Denne uken har jeg hatt hovedfokus på en ting jeg skulle endre på, nemlig sjokolade. Jeg skulle ikke spise sjokolade i det hele tatt, og det har hittil gått strålende. I går skulle jeg spise noe smågodt, og greide å plukke fem biter der ingen av dem var av sjokolade. Jeg merker at dte gir et lite løft i humøret når jeg gjør slike justeringer som jeg mestrer, i stedet for å skulle endre alt på en gang, og dermed risikere å ikke nå mine mål. Jeg har til og med spist hot dog denne uken, men siden målet var å kutte sjokoladen, så er jeg fornøyd likevel.

Jeg føler jeg har kommet så på plass med dette etter bare en ukes tid at jeg nå er i gang med å gjøre neste endring, som er knyttet til det å takle usunne middager på jobben (som f.eks. hot dog, som det var på torsdag). Får skrive mer om det senere, men jeg ville bare skrive litt nå fordi jeg kjenner at jeg er veldig fornøyd med den strategien min om at jeg ikke vil endre mer enn en eller to ting om gangen når jeg ser at det begynner å skli ut. Når jeg kjenner at den endringen er på plass, kan jeg gå løs på neste mål. Veldig ok

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg er offisielt fornøyd. I går gjorde jeg en hvilepulsmåling, og landet på en hvilepuls på 48. Det er faktisk ny pers. Når jeg var i tenårene og jogget og spilte basketball som verst, var jeg nede i en hvilepuls på 49. Når jeg begynte denne endringsprosessen i livet, for snart halvannet år siden, målte jeg vilepulsen til 67. Nå er den altyså nede på 48 Det er et godt tegn.

Så vidt jeg har forstått det er det slik at etter hvert som formen blir bedre blir hjertet sterkere, og systemet generelt mer effektivt i forhold til energibruk. Dermed trenger man mindre intensitet enn man trengte før for å gjøre de samme oppgavene. Dette slår ut i at pulsen går ned, enten det er hvilepulsen, som jeg målte i går, eller det er pulsen for å jogge 1 km i samme tempo som før. Redusert hvilepuls er altså et tegn på formoppgang. Dermed er jeg rimelig fornøyd med å ha redusert hvilepulsen med nesten 20 slag i minuttet, og faktist være på samme nivå som da jeg var en tenåring på 85 kg

Hvilepulsen målte jeg forøvrig i går med pulsbelte – først sittende i en bil (som passasjer) etter en lang periode med lav intensitet, deretter liggende i sengen i fem minutter. Begge målingene gav samme ressultat (selv om pulsen var betydelig mer stabil på 48 og 49 slag i minuttet når jeg lå i sengen). Har man ikke pulsklokke skal den enkleste måte å måle pulsen på være å telle slagene i ett minutt, enten målt på halsen eller på håndleddet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Alamo er det berømte fortet hvor en 13 dager lang kamp utspilte seg mellom Meksikanske soldater og uavhengighetsopprørere fra Texas i 1836. Alle Alamos forsvarere døde, deriblant Davy Crocket, men de hold stand så lenge at andre opprørerer greide å organisere seg godt nok til å vinne en endelig seier over den meksikanske hæren i neste slag. Etter dette har Alamo blitt et symbol på siste skanse – den plassen man ikke gir opp om det så koster en livet.

I min livsstilsendring for å gå ned i vekt har jeg møtt på mange kamper, og jeg møter på dem fremdeles. I dag står jeg mitt oppi en, som jeg beskrev på søndag. Når man sloss mot fiender, enten det er soldater, latskap eller sjokolade, er det gjerne lurt å bestemme seg for et Alamo – en siste skanse som det uansett ikke er aktuelt å gi opp. Jeg har en slik skanse.

Mitt Alamo er trening. Mat er en større fristelse for meg enn latskap, så om jeg sprekker har jeg bestemt meg for at jeg uansett ikke skal la en sprekk sette meg ut av treningsrutinen. Jeg skal alltid trene hvis jeg har planlagt å trene! Det kan hende jeg må trene på en annen måte enn planlagt – kanskje både en kortere og mindre effektiv økt, men jeg gir ikke opp mitt Alamo – jeg trener alltid litt.

Søndag var et godet eksempel på dette. Det hadde gått litt skeis i matveien, og etter både kirkebesøk og lang og vel kaféprat med venner, kom jeg for sent hjem til å nå treningsstudioet. I tillegg hadde jeg ganske mye papirarbeid jeg måtte gjøre før jeg skulle legge meg. Det var fristende å droppe treningen – men treningen er mitt Alamo! Det er den skansen jeg aldri gir opp – i hvert fall ikke når det har gått litt utenom planen på kostsiden! Så da ble det en 20 minutters joggetur, etterfulgt av en 40 minutters spasertur langs veien, og litt rydding i stuen når jeg kom hjem. Så ble det 1000 kcal svidd denne dagen også Jeg tror det er bra å ha en slik siste skanse, så en sprekk ikke får ødelegge "alt". Når jeg sliter litt med maten kan i hvert fall treningen holde såpass stand at det blir gode resultater når jeg får skikk på maten igjen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg tror jeg har truffet på enaldri så liten krise i min livsmestring for tiden. Jeg kjenner at det er vrient å holde på rutinene, fristelsene virker sterkere enn de pleier, og i mentaliteten min er det utrolig lett å gi opp. Ikke slik at jeg vurderer å gi opp hele vektnedgangsprosessen, men det er lett å resignere i enkeltsituasjoner – i møte med enkeltfristelser. Not good!

I alle langsiktige endringsprosesser vil man nok oppleve kriser – tider der man begynner å tvile på endringene man gjør, der man faller tilbake på handlingsmønster man har hatt før man iverksatte endringene o.l. Jeg tror jeg er i en slik krise nå.

Jeg veide meg i dag, siden jeg skal på jobb så grytidlig i morgen tidlig at jeg neppe husker å veie meg da, og vekten viste opp 300 gram. Egentlig ubetydelig, men samtidig litt typisk for hvordan jeg føler at prosessen går akkurat nå. Disse 300 grammene tror jeg faktisk er fett, ikke økt vanninnhold i kroppen. Jeg var på jobb i Oslo et par dager denne uken, og det gikk inn både en porsjon med pommes frites og tre kopper varm sjokolade med krem. I går fikk jeg overraskende severt hjemmelaget pizza, chips og sjokolade i et besøk, og greide ikke holde tilbake så mye som jeg egentlig ønsket.

Jeg har ikke taklet de siste ukenes sosiale begivenheter og travle omstendigheter bra nok. Jobbhverdagen med døgnvakter har kommet samtidig som mye annet, og disse har jeg heller ikke taklet ideelt. Dette er ikke første krisen jeg har møtt på, men jeg må likevel takle den minst like bra som tidligere kriser for å klare å holde kursen tydelig frem mot mitt egentlige mål på sikt. Jeg får bare hive meg rundt og finne en vei ut av den.

Jeg skal i hvert fall være trofast mot mitt eget ideal om å gjøre kursjusteringer i stedet for skippertak. Jeg skal ikke prøve å fikse opp i alt til i morgen, men gjøre noen gode grep denne uken, og noen flere neste.

Jeg holder fast på treningen, og nå er det sjokoladen som skal til pers. Det har utrolig lett for å gli ut hvis jeg først begynner å gi litt etter for en fristelse. Det har jeg gjort med sjokolade den siste måneden, og det som gikk balansert og fint for fire uker siden, har nå blitt til nesten daglige små fall – ikke store sjokoladeplater, men små, og altså noen kopper med kakao på kafé. Nei – nå skal sjokoladen til pers, og treningen holdes oppe, så får jeg ta neste kursjustering neste uke.

Uken som kommer skal jeg være på jobb i døgnvakter fra mandag morgen til torsdag ettermiddag, og igjen fra fredag formiddag til lørdag morgen. Dette kan bli interessant… men i møte med kriser kan man jo virkelig bygger styrke, så det er jo nå jeg styrker grunnlaget for å klare meg på lang sikt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

De siste dagene har det vært artikler i flere aviser om Jennifer Smith Maguires forskning på forholdet mellom oppvekst av treningsstudioer og den parallelle økningen i folks overvekt. VG har skrevet om dette her. Maguire hevder at treningsstudioer skaper en samfunnskultur med et privatisert ansvar for egen helse, noe som fører til de med dårlig økonomi og lavere sosial status faller utenfor.

Maguire sier flere interessante ting: "Sunn og frisk er tydeligvis noe man er på fritiden og skal betale for å være." Og "fitnessindustrien er overhodet ikke egnet å håndtere problemene med fedme og mangel på fysisk aktivitet…. Brukernes erfaringer er helt i utakt med innholdet i helse- og velværeblader på glanset papir".

For min del har treningsstudioet vært en positiv ressurs for min vektnedgang det siste året. Men samtidig tror jeg nok at nederlagsfølelsen av å ikke lykkes helt ved tidligere forsøk på treningsstudioaktivitet, kan ha bidratt til barrierer som har skapt utfordringer for meg i perioden min med sykelig overvekt. Jeg kjenner meg helt klart igjen i den siste av Maguires uttalelser over – min virkelighet har ikke vært i nærheten av å stemme overens med treningsstudioenes reklameplakater, noe som har skapt negative følelser.

I tillegg blir økonomien et problem for en del overvektige. Det er ikke alle det passer for å "gå en tur i skog og fjell" hver dag, og da koster det som regel en del å trene. Treningsstudioer er ikke rimelige hvis privatøkonomien er stram, selv om man kan argumentere aldri så mye for at det er en fornuftig prioritering. Dette kan løses ved at leger får mulighet til å henvise til personlige trenere, på samme måte som til fysioterapeuter og andre, og at man kan få dekket trening på treningssenter e.l. som en del av medisinsk behandling, for eksempel for folk med en BMI på over 35. Det må i så fall selvsagt en godkjenningsordning til for både trenerne og de aktuelle treningssentrene, men det kunne ha minsket den økonomiske barrieren for trening for de som trenger det.

Vi har et samfunn hvor det er lett å ta usunne valg. Maten er både fet og billig, arbeidet er ofte stillesittende, og vi legger opp til en hverdag som forutsetter at bilen benyttes i stedet for beina til forflytning fra den ene avtalen og aktiviteten til den andre. I tillegg møter vi reklame for usunne produkter nesten rundt hvert hjørne vi beveger oss. I en slik kultur kan vi legge ansvaret for egen vekt på individet – og si at de kan jo bare begynne på et treningsstudio, eller gå rundt sultne, eller ta turer i skog og mark – og så se ned på de som ikke lykkes med dette. Den strategien har vist seg å medføre elendige resultater på samfunnsnivå. Eller vi kan gjøre noe samfunnsmessige justeringer som kompenserer for noen av de faktorene i samfunnet som gjør at det å ta usunne valg blir lettere og lettere, mens det å ta sunne valg ofte er vrient. Treningsstudio og personlig trener "på resept" kunne vært et av disse tiltakene. Skattefradrag for kontingenten til idrettslaget eller treningsstudioet dersom man faktisk er aktiv medlem, kunne vært et annet.

Jeg tror treningsstudioer på hvert hjørne representerer en ressurs for samfunnet i forhold til overvekt, men de blir ikke dette automatisk for alle. For noen kan deres eksistens bli en aktiv hindring. Det er faktisk mulig å gjøre noen grep for at det skal bli en positiv ressurs for litt flere. Fint om vi hadde fått det til…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Denne uken viste vekten en nedgang på 200g siden sist mandag. Det er jo ikke så mye, men dog i riktig retning. Den nye arbeidshverdagen min med mye institusjonsjobbing, bl.a. en 3-døgns-vakt i helgen der jeg har bodd og spist på institusjonen, har medført noen nye utfordringer. Jeg mistenker at det kommer til å gå noen uker til jeg har helt tilpasset meg disse, så i den fasen får jeg være fornøyd med å bare bevege meg i nedover, selv om stegene ikke er så fryktelig lange. Riktig retning er riktig retning Nå har jeg bestilt time for kroppsanalyse igjen (måling av muskelmasse, fettprosent o.l.), så det skal bli spennende å se hvordan jeg har utviklet meg på den fronten.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I England gjorde de for en tid tilbake et forsøk der de satte kjendiskokken Jamie Oliver til å lage nye menyer med skolemat for landets offentlige skoler. Storbritannia er på rask vei mot en gedigen overvektsepidemi, og dette var ett av tiltakene som myndighetene har prøvd. Tradisjonell engelsk skolemat skal være særdeles usunn, og består ofte av fettholdige og fritystekte produkter, mens Jamie Oliver introduserte grønnsaker og andre sunne saker i sine nye menyer. I teorien var jo dette smart, men det var nok enklere sagt enn gjort.

Det var mange problemer rundt innføringen av disse menyene. Et av disse var at en del barn nektet å spise den sunne maten. De ville ha hamburgerne og pommes frites tilbake. Da skjedde det merkelige. Mødre til barn som protesterte begynte å komme til skoleportene med burgere til dem i lunsjen, slik at de slapp å spise den sunne maten staten tilberedte for å redusere sjansen for at de skulle bli overvektige! Det fikk meg til å stille meg spørsmålet: er slikt genuin omsorg, eller minner det mer om omsorgssvikt? I hvilken grad er egentlig foreldre ansvarlig for sine barns vekt?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg nærmer meg nå slutten av min første 74-timers vakt på institusjonen jeg har begynt å jobbe på. Det fine med en 74-timersvakt (3 døgn som "medlever"), er at jeg i utgangspunktet har seks fridager etter vakten før jeg skal på igjen – men det medfører en del utfordringer i forhold til mine kost- og treningsrutiner.

På en slik vakt bor og spiser jeg med ansatte og andre som bor på institusjonen, og maten er i en viss grad forutbestemt etter vanlige kostholdsrutiner – rutiner som jeg har måttet forlate i mitt eget liv for å komme meg ned i vekt. Selv om jeg kan gjøre noen grep ved å melde meg frivillig til
middagslagingen, og sørge for å f.eks. øke tilgangen til grønnsaker i
maten, kan jeg ikke få byttet ut de allerede innkjøpte varene, som
kjøttdeig og 27% ost. I en familiesituasjon kan jeg nok innføre mine matønsker på en grei måte, men når jeg er en ansatt i et bofellesskap må de som bor der fast egentlig være de som er midtpunktet for menyen. Dette kan bli en utfordring innimellom.

Jeg har meldt megt frivillig til det meste av fysiske gjøremål på vakten. Jeg har måkt snø, skiftet dekk på bilen, og to ganger vært med en ungdom på fotballbanen. I tillegg har jeg tatt aktivt del i husarbeidet ellers. Det hjelper jo på i forhold til å sitte i ro hele tiden, men kan nok ikke helt erstatte mine strukturerte og målrettetede treningsøkter. Jaja – jeg får gjøre så godt jeg kan her, og ha som mål å ikke gå noe særlig opp når jeg har slike vakter, så får jeg heller ta igjen i friperiodene etterpå (denne uken har jeg selvsagt tatt på meg et oppdrag i Oslo til uken, men det gjør jeg nok ikke neste gang).

Det kjennes ut som om jeg har gått opp i vekt denne helgen – jeg føler meg litt "oppblåst". Jeg går av vakt mandag ettermiddag, så vi får se hva tirsdags morgen bringer fra badevektens side…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I sosial læringsteori snakker man bl.a. om følgende prinsipp: "Det er først nåren kan erstatte fordelene ved en uhensiktsmessig adferd med nye og bedre alternativ at man kan håpe på å forandre den uhensiktsmessige adferden. Det er derfor ikke nok å konfrontere folk med de negative konsekvensen adferden medfører." Det er kanskje noe å ha i tankene når man ser på videosnutten under…

Og forrsten, hva føler du når du ser dette? Føler du forargelse, sinne, likegyldighet eller smerte? Skal man kunne hjelpe dem, eller andre overvektige, tror jeg man må kjenne smerte. Kunnskap uten omsorg er totalt verdiløst i møte med andre mennesker! Det er ikke alltid omsorg er nok, men kunnskap er aldri nok alene.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende