Av og til kan jeg regne meg frem til at kroppen har fått nok kalorier, selv om den sier fra om at den vil ha mer ved å gjøre meg sulten. Hva gjør jeg da? Jeg har i det siste prøvd å trosse kroppens signaler noen ganger, og lytte til hodet som vet at kroppen har fått nok i stedet. Det er ikke bare lett.

Slike situasjoner oppstår for mitt vedkommende gjerne helst når jeg har spist noe mat som trigger sultfølelsen spesielt. Eksempler på slik mat kan være bananer, appelsiner, gulrot, epler, hvit pasta, loff eller småkaker. Selv om jeg altså vet at jeg har spist nok kalorier, så blir kroppen etter slikt matinntak ofte seriøst sulten. Dette oppleves på samme måte som ved sult etter å ikke ha spist nok mat, og er en ganske annen følelse enn den mer lystbaserte appetitten etter "noe godt", som sjokolade, pizza eller potetgull. En annen situasjon som kan frembringe denne følelsen er hvis jeg spiser for lite tidlig på dagen, og først blir skikkelig sulten. Da trengs det betydelig mer mat for å få bort denne sultfølelsen enn det normalt trengs for å forebygge den ved å spise nok til frokost og lunsj.

Den enkleste måten å unngå dette problemet på er jo å unngå disse situasjonene i utgangspunktet, men av og til blir det vanskelig. I julen faller jeg f.eks. fort for fristelsen til å bøtte innpå med mandariner (som har denne effekten), og når jeg er i besøk må jeg jo i en viss grad spise det som settes foran meg. Andre ganger glemmer jeg meg tidlig på dag, og spiser for lite. Da kommer jeg altså i valgsituasjoner hvor jeg må velge hva jeg skal lytte til – kroppens signaler eller hodets kaloriberegningsegenskaper?

Jeg kjenner ikke så mange som synes det er ok å gå rundt og føle seg sulten jevnlig. Det har sin logiske forklaring i at sultfølelsen ikke er en behagelig følelse, og instinktene våre sier at vi må spise når denne inntreffer. Jeg mener personlig at ingen har autoritet til å be noen gå ned i vekt ved å "bare spise mindre" før de selv har gått rundt sulten i et par års tid og vist at det er mulig uten å miste uforholdsmessig mye livskvalitet. Man bør ikke be andre gjøre ting man ikke klarer å gjøre selv, uansett hvor smart man mener det er for den andre!

Men selv om dette altså er vrient, har jeg tenkt at jeg må prøve å løse det uten at kaloriinntaket går i været. For å klare å trosse denne irrasjonelle sulten har jeg prøvd med flere strategier. Det funker innimellom med ren viljestyrke, men i grunnen ikke så ofte. Ellers kan det funke å legge inn en aktivitet som gjør at jeg ikke har noe valg. Er jeg f.eks. ute og går tur har jeg ikke tilgang på mat, og må vente til jeg kommer hjem igjen med å spise. Den strategien funker i grunnen best. Jeg prøver også innimellom å utsette måltider ved å si til meg selv at jeg først må gjøre noe før jeg kan spise – f.eks. skrive et blogginnlegg, betale noen regninger e.l.. Når dette kombineres med å drikke et par glass med vann eller lettbrus kan jeg fort klare å utsette måltidet med en times tid – noe som jo hjelper godt på. En siste strategi er å gi etter for sulten, men så kompensere for de ekstra kaloriene med en treningsøkt. Det bringer i hvert fall kaloriregnskapet i balanse, og vekten i ønsket retning.

Jeg lykkes langt ifra alltid med å velge det kalorifattige alternativet i disse valgsituasjonene, men med strategiene over lykkes jeg i hvert fall av og til. Det hjelper jo i grunnen litt på å vite at kroppen egentlig ikke trenger maten, rent fysiologisk, selv om den gir meg signaler som er lett å tolke som at den gjør det. Bevissthet på problemet er i hvert fall første steg i retning av å løse det. Så får jeg se om jeg finner flere og bedre strategier etter hvert.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende