I går var det endelig på tide å prøve seg på treningsstudioet igjen. Foten er fortsatt vond, men jeg kunne jo ikke la det forhindre meg fra å prøve. Hvis det ikke funket var det jo bare å snu og kjøre hjem igjen. De to foregående dagene hadde jeg tatt spaserturer på 6-7 km, hvorav en god del var i terreng. Med skinne på ankelen for å forhindre nye skader kunne jeg visst trygt gå tur etter en uke, ut ifra det jeg har lest om behandling av overtråkksskader på internett. Det skulle faktisk hjelpe på. Og fremgangen disse to dagene, etter påbegynt trening, har vært merkbart større enn i den uken hvor jeg har hvilt foten. Det har gjort litt vondt mens jeg har gått på turen, men det har blitt mye bedre dagen etter. Så da er det jo bare å fortsette å trene?

I går satt jeg meg derfor på ergometersykkelen foran TV-skjermene på Elixia. Jeg misliker i grunnen ganske sterkt ergometersykling, da det medfører mye smerte i beina for min del. Men med nyhetene foran meg, først på TV2, og deretter på NRK (satt meg på en sykkel med utsikt til begge de to kanalene), greide jeg å tenke på litt annet en smerten som var der stort sett hele den 45 minutter lange økten igjennom. Jeg fikk holdt pulsen oppe på 80-90% av makspuls i hele denne perioden, og fikk rett og slett en god treningsøkt for både hjerte, kondisjon og forbrenning utav det. Jeg orker nok ikke sitte meg på den ergometersykkelen og prøve å ignorere smerten så ofte i 45 minutter om gangen, men det skal jo være den tryggeste måten å trene med skadet ankel, så jeg får tåle det noen ganger akkurat nå.

Det var nå over to uker siden sist vektløftingsøkt, men jeg holdt faktisk det samme nivået som forrige gang jeg trente. Sist jeg hadde en slik pause var det merkbar nedgang i hvor mange repetisjoner jeg klarte, men denne gangen har jeg lagt inn noen armhevinger og styrkeøvelser med treningsstrikk både hjemme og på jobb, og det synes å ha funket. Jeg tok faktisk flere repetisjoner i benken enn jeg gjorde sist. Tror jeg må fortsette med de armhevingene…

Vurdert til: av 15 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

En av ti barn i alderen 8-15 år sier at de slanker seg. Jeg hadde kanskje fryktet tallet var høyere, og det kan jo hende at flere gjør det uten å si ifra til de som tar denne undersøkelsen, men talet er uansett mer enn høyt nok.

Jeg var selv et barn som slanket meg. Jeg prøvde og feilet, igjen og igjen. I dag kan jeg se tilbake på barndomsbilder og se at jeg ikke var så tjukk, men den gang var de få kiloene ekstra nok til å få det stempelet, og slankeforsøk fulgte. Med alle mine feilede slankeforsøk bak meg, ble min identitet som overvektig forsterket, og jeg fikk hver gang bekreftet at jeg ikke holdt mål. Denne identiteten som mislykket på vektfeltet, har vært et mye større problem for meg i forhold til senere vektproblematikk enn lysten på potetgull og lasagne. Hvorfor bry seg når jeg uansett ikke lykkes? Når andre poengterer at jeg er feit uansett? Kommentarer jeg har fått fra andre overvektige tyder på at jeg ikke er den eneste med disse opplevelsene bak meg.

Jeg har tro på å skape et familieliv som stimulerer til fysisk aktivitet – der barn kan få finne frem til aktiviteter de trives med. Jeg har tro på at familier kjører et sunt kosthold, men det må gjennomføres for alle i familien hvis det skal ha en effekt. Jeg har tro på å begrense TV-titting, PC-spilling o.l., hvis foreldre greier å være troverdige eksempler for sine barn på området. Men jeg har ingen tro på å fortelle barn, direkte ellere indirekte, at de må spise mindre, gå sulten i hverdagen, og bedrive trening over tid som de mistrives med. Det tror jeg faktisk er noe av det minst smarte man kan gjøre i møte med et overvektig barn.

Det er positivt at barn lever sunt. Det er potensielt ødeleggende at barn må "slanke seg".

Vurdert til: av 24 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Var på Coop Mega på Bønes her for noen dager siden, og kom på at jeg burde ha en ny flakse ketchup. Som vanlig gikk jeg til hyllen med Idun ketchup uten tilsatt sukker. Da fikk jeg en liten overraskelse. Coop priset versjonen uten sukker ca. 50% høyere enn normalversjonen. Det likte jeg ikke

Jeg hadde en lignende opplevelse på samme butikk med noen muslibars for en god stund siden. Da sjekket jeg med andre butikker, og så at de ikke skilte på samme måte. Jeg tenkte jeg fikk sjekke et par butikker nå også, og se om det samme gjalt denne gangen, og tror du ikke det gjorde det?

Coop Mega:

Lidl:

Spar:

Lidl solgte begge typene ketchup til kr. 9,50, mens Spar var litt dyrere. Men på Spar var faktisk den sunne varianten billigere enn normalvarianten. Det er je et bedre prinsipp enn Coop Megas, spør du meg.

Jeg tror ikke valget mellom ketchup med eller uten sukker er det mest avgjørende valget i jakten på en sunnere livsstil. Og det skal sies at Coop Mega innimellom kjører tilbud på sunne produkter som kan gjøre det lettere å gå ned i vekt. Likevel synes jeg den ukulturen av å prise de sunneste variantene av produktene høyere enn de mindre sunne variantene er en uting. Spesielt når det åpenbart er mulig å prise dem likt (som Lidl), eller til og med lavere, som Spar, er dette verdt å påpeke.

Pris er en vesentlig faktor for mange av oss når vi skal handle inn mat. Ved å prise de sunneste alternativene høyere enn de mindre sunne variantene, legger de et til hinder i veien for forbrukerne i deres valgsituasjoner. De tar ikke valgene for noen, men de påvirker likevel valgene vi tar i en negativ retning. Det synes jeg Coop Mega godt kunne spart seg, spesielt når jeg tar i betraktning at både Lidl og Spar klarer det.  

Litt smågretten på Coop Mega akkurat nå. Det blir et par handleturer som kunne gått til Mega som kommer til å gå til Lidl eller Spar i stedet de neste ukene… 

Vurdert til: av 17 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det skjer ikke så rent sjelden at jeg opplever en sånn ubehagelig litt-sulten-følelse i hverdagen. Jeg er ikke veldig sulten, men kjenner at det gnager litt. Noen ganger skjer dette litt for kjapt etter forrige måltid, i situasjoner hvor jeg føler at det ikke vil være så smart å spise mer. Samtidig så er det jo ikke kjekt å gå å kjenne på denne sultfølelsen i lengden, så jeg må jo gjøre noe med den. Går det an å glemme sultfølelsen for en periode? Det har jeg prøvd å jobbe litt med.

Jeg har prøvd meg på avledningsmanøvere for min egen sultfølelse. Måten jeg har gjort dette på er å drikke et par glass med vann, og så prøvd å gjøre noe som styrer tankene mine andre steder enn til neste måltid. Det mest effektive har vist seg å være å gå en rolig tur. Jeg har tidligere skrevet om hvordan lavintensitets mosjon, f.eks. av typen gåtur, kan gjøre at jeg er mindre sulten når jeg kommer hjem enn når jeg går ut. Jeg mistenker at dette kan ha noe å gjøre med at denne typen aktivitet stimulerer fettforbrenningen, og jeg har jo fortsatt så store fettlager at kroppen bør slappe rimelig av når den jobber på de reservene. Jeg er jo ingen fagmann, og har jo sånn sett ikke så peiling, men uansett hvorfor, så er det slik at en spasertur på en time eller to altså ofte rett og slett gjør meg mindre sulten.

Men også andre aktiviteter kan hjelpe litt på. Når jeg trener med høyere intensitet får jo hjernen min nok av andre signaler fra kroppen å forholde seg til. Under slik trening merker jeg gjerne ikke sultfølelsen så sterkt underveis. Men med denne metoden får jeg ofte sultfølelsen kraftigere tilbake i etterkant av økten – når kroppen får tid til å tenke på andre ting enn å puste igjen…

Husarbeid har vist seg å fungere sånn noenlunde greit som en "måltidsutsetter". Jeg gjør en deal med meg selv om at jeg tar et måltid når jeg er ferdig med den og den oppgaven, enten det er å rydde kjøkkenet, å støvsuge eller å ta klærne av tørkestativet og få dem i skapet. Så finner jeg gjerne ut at jeg kan gjøre en oppgave til etter dette, som f.eks. å skrive et blogginnlegg… Da er det gjerne gått en time, og det begynner å bli forsvarlig med et måltid igjen.

Sosiale aktiviteter kan også fungere bra. En kafétur med en kompis er nokså effektivt (under forutsetning av at jeg holder meg til kaffe på kafeen), og også et møte om en eller annen sak er ganske greit. I grunnen er det slik at så lenge sultfølelsen ikke er for sterk, og det jeg engasjerer meg i krever konsentrasjon og aktiv tankevirksomhet fra min side, så pleier det å funke sånn noenlunde.

Problemet er hvis jeg bruker denne teknikken til å utsette et måltid som jeg strengt tatt ikke burde utsatt. Hvis mankoen i løpet av dagen blir for stor, begynner jeg fort å slite. Da blir sultfølelsen meget sterk, og krever mye mer mat å slukke enn det hadde krevdes for å forebygge den. Prinsippet med avledningsmanøvere prøver jeg derfor kun å bruke når jeg vet at kroppen egentlig har fått nok kalorier til å klare seg en stund, og den bare ikke har forstått det selv. I en periode som nå, med lite trening og mye hjemmesitting innenfor kjøleskapets rekkevidde, kan slike teknikker komme godt med

Vurdert til: av 20 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I kveld var nok bare nok! En uke uten trening, med unntak av noen styrkeøvelser i stuen med armene og et strikk – psyken min er ikke med på lenger treningspause. Det er merkelig, jeg er så vant til å trene nå at kroppen reagerer med tendenser til rastløshet når jeg ikke får gjort det på en stund. 18 måneder med minimum 5-6 treningsøkter i normaluker har hatt sin effekt på min mentalitet. Så selv om ankelen fortsatt gjorde vondt, etter forrige ukes uheldige møte mellom min venstre joggesko og et hull i en dårlig opplyst gangvei, så måtte jeg ut å i hvert fall bevege meg litt.

Det ble jo ikke en voldsom økt, men jeg spente på meg en metallskinne på foten (for å forhindre et nytt overtråkk) og spaserte de knappe fire kilometerne til Lidl for å kjøpe karbonadedeig på tilbud til 70 kroner kiloen. Deretter spaserte jeg hjem igjen med ryggsekken full, tok noen armhevinger på stuegulvet, og kjente etter at jeg i hvert fall var blitt noenlunde svett (tok en omvei over en del bakketopper på vei til Lidl).

Når jeg så kom hjem, kjente jeg at freden senket seg i sjel og kropp. Det fikk meg til å filosofere litt over spørsmålet: Utvikler jeg tendenser til treningsnarkomani her?  Hm, ikke den verste typen avhengighet akkurat. Samtidig så aner jeg ikke om det er smart å trene med en fortsatt vond ankel eller ikke? Det gikk jo greit – litt vondt underveis, men til å leve med. Men det at jeg ikke sjekker om det er smart eller ikke å trene i en sånn situasjon – bare føler at nok er nok og så går ut og tar sjansen, er det egentlig et tegn på treningsnarkomani? Er rastløsheten jeg kjente på i dag rett og slett treningsabstinenser? Interessant tanke. Hvem skulle trodd det for noen år siden…?

Vurdert til: av 17 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Gikk ned 600 gram denne uken, uten å kunne trene. Må i grunnen si at det er den kjipeste halvkiloen så langt. Mitt grunnleggende problem i forhold til vekten er at kroppen ikke har en normal sultregulering. Kroppen min forteller meg at jeg trenger mer mat enn jeg egentlig gjør, noe den har drevet på med siden spedbarnsstadiet. Når jeg ikke kan trene må jeg derfor gå periodevis sulten for å klare å gå ned i vekt. Det har jeg gjort så det holder denne uken – flere timer hver dag, og jeg endte altså opp med en nedgang på 600 gram – en drøy pakke smør….

Dette er en vrien måte å gå ned i vekt på. Det hender jo at jeg går litt sulten innimellom i den normale hverdagen min også, men ikke timesvis hver eneste dag. Jeg er glad det ikke er denne metoden jeg må følge i hverdagen, for jeg kan ikke tenke meg at jeg hadde klart å gå sulten på denne måten uke ut og uke inn i åresvis. Men når jeg vet det kun er for en avgrenset periode – til jeg kan begynne å trene igjen, så får jeg holde ut. Håper jeg kan begynne å få trent igjen om en uke eller to.

Vurdert til: av 17 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Denne uken har jeg prøvd å finne ut av hvordan jeg kan komme meg videre ned i vekt uten å trene i noen uker? Med fortsatte smerter i foten etter mandagens overtråkk er jeg stygt redd for at jeg blir gående en uke eller to til uten å kunne bruke beina til å forbrenne ekstra kalorier. Treningen har jo de siste 18 månedene vært sikkerhetsnettet mitt. Historisk har mitt vektproblem i større grad skyldtes for mye mat enn innaktivitet, og det er mye enklere for meg å øke treningsmengden enn å kutte matmengden. Men disse ukene har jeg ikke noe valg hvis jeg ønsker å droppe en smørpakke eller to av sideflesket, enn å klare meg med kontroll av matinntaket alene.

Jeg har prøvd å sette av litt ekstra tid til matlaging, denne uken. Når jeg ikke får trent får jeg jo plutselig et par timer ekstra hver dag til å gjøre noe annet. Nå har jeg vært tre dager på reise siden mandag, så dette "byttet" har ikke fått like mye effekt som om jeg hadde vært hjemme, men det har uansett gjort det litt enklere å holde kaloriene i sjakk å ha litt ekstra utvalg av sunn og kalorifattig mat i huset.

Men med tre reisedøgn har jeg også måtte gå litt sulten for å holde kaloritallet nede. Med så lite aktivitet som jeg har nå, må jeg trolig ligge rundt 2000 kcal i daglig matinntak i gjennomsnitt for å komme meg ned mellom 0,5 og 1 kilo i uken. Uten trening betyr det noen timer med sult for dagen. Det er jo urealistisk å gå sulten i timesvis hver eneste dag resten av livet, men i et par-tre uker klarer jeg kanskje noen timer for dagen? Jeg har siktet meg inn på at jeg må takle ca. 3 timer med sultfølelse for dagen i disse ukene, så får vi se hvordan det går når jeg stiger opp på badevekten i morgen tidlig… 

Vurdert til: av 19 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har jo funnet ut at den matvaren som trolig gir mest metthetsfølelse per kalori er kyllingfilet. Tidligere var den priset langt ut av mitt hverdagsbudsjett, men så kom First Price. First Price kyllingfilet ble solgt til forskjellige priser på Meny, Spar, Kiwi og andre butikker, men en butikk satt standarden – Drageseth Superspar solgte 2 kg frossen kyllingfilet til kr. 144, altså 72 kr. per kilo. Etter hvert fulgte både Spar og Meny etter, og solgte kyllingen til den samme prisen. Jeg vet ikke hva Kiwi solgte den for tidligere, men de selger den i hvert fall nå også for 72 kroner per kilo.

Etter hvert kom både Lidl og Rema med frossen kyllingfilet til samme pris, mens de ferske kyllingfiletene holder et høyere prisnivå, enten de kommer fra Prior eller andre leverandører. Men hvilken skal jeg kjøpe?

Jeg har nå prøvd ut alle typene jeg har kommet over, og har landet tilbake på First Price. First Price fileten er den eneste jeg aldri har klart å steke tørr, selv om jeg ved flere anledninger gar tint den i microbølgeovnen før den har gått i stekepannen. Rema 1000 sin blir litt vassen når jeg steker den som filet (selv om jeg steker den på samme måte som de andre merkene), men den fungerer veldig bra i strimler eller biter i en pastarett eller en gryte. 

Størrelse og utseende på filetene varierer. Prior sine ferske fileter er litt mindre enn gjennomsnittet i alle de frosne billigvariantene, og de ser finere ut. De er muligens litt mer renskåret, spesielt i forhold til Lidl sin, som i grunnen er den som ser kjipest ut. I hvert fall i den posen jeg sjekket, kom Lidl-kyllingen med sener, og faktisk også små beinrester i ytterkanten av noen av filetene. Rema sine fileter hadde også i et par tilfeller beinrester. Det har jeg aldri fått med i verken Priorkylling eller First Price. 

Prior ser kanskje best ut, men blir ikke saftigere eller smaksmessig bedre enn first price når jeg lager dem til på samme måte. Med en betydelig prisforskjell havner jeg derfor stort sett alltid på First Price. Da det var Drageseth Superspar som, så langt jeg kunne se, presset prisen på denne kyllingfileten ned i 72 kroner per kilo, kjøper jeg den gjerne oftest der. Den slags helsevennlige prisinitiativ fra dagligvarebutikker synes jeg bør belønnes, også etter at de andre har fulgt etter.

Vurdert til: av 21 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Kjøpte meg en jakke i dag. Prøvde størrelse XL, og syntes i grunnen den var litt stor. Så jeg sa jeg fikk nå for sikkerhets skyld prøve en L også. Den var litt trang i armene, men over magen var den faktisk rikelig romslig. Så kom hun der søte damen i butikken og sa at denne jakken var en unisexmodell. Det betyr at størrelse XL faktisk tilsvarer en normal L for herreklær. Hvis hun har rett betyr jo det at jeg med litt ubehag rundt armene faktisk kom meg inn i det som normalt er en størrelse medium her…! Kjøpte XL-versjonen, og var fornøyd med den. Litt romsligere og behagelig i armene, men jeg begynner altså å snuse på en klesgrense til her – størrelse L. Det er jo ikke mer enn halvannet år siden jeg kjøpte min siste jakke i størrelse 8XL. Kjekt å passere slike grenser også. Hvem vet, kanskje jeg til sommeren kan kjøpe klær helt uten X-er…?

Vurdert til: av 16 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Fikk en telefon her av min mor, med beskjed om å finne meg en kopi av en avis. Det har seg nemlig slik at jeg ble intervjuet av den nevnte avisen her i helgen i forbindelse med at jeg er inne som konsulent for en bedrift i en ganske dramatisk omstillingsprosess. Jeg tenkte jo ikke på at de skulle sette opp et bilde av meg i artikkelen. Men det viser seg at de har lagt ved artikkelen et gammelt bilde fra arkivet sitt (jeg har vært på trykk i den avisen før i forbindelse med tidligere jobb og tillitsverv i organisasjoner, så de har meg i arkivet). Bildet så omtrent slik ut:

Mens jeg i dag ser noe slikt som dette ut: 

Jeg synes det ble litt morsomt. Må sørge for å sende over et nytt bilde neste gang jeg roter meg borti noe som gjør at en journalist ringer…

Vurdert til: av 18 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg misliker å kaste mat. Dette skyldes sikkert flere faktorer. Mine foreldre var nok ikke så veldig fokusert på at jeg måtte spise opp maten min alltid, men min generasjon ble generelt sett lært opp til å spise det som var på tallerkenen. Vi måtte jo tenke på alle de sultne barna i Afrika. Jeg gikk både i barnehage og på skole, i tillegg til å ha vært borti en dagmamma eller to opp igjennom, så jeg fikk nok denne mentaliteten inn der. I tillegg prøver jeg å være ganske økonomisk bevisst, og fra et økonomisk perspektiv føles det jo dumt å kaste mat hvis en kan unngå det, i hvert fall hvis en må kjøpe inn ny mat for å erstatte den en kaster. Uansett om dette er årsakene eller ikke, i sum liker jeg ikke å kaste mat.

Det å ikke ville kaste mat har nok medført noen kilo ekstra opp igjennom. Jeg har tidligere beskrevet hvordan det bl.a. medfører at jeg lett spiser mer restemat etter et besøk enn jeg bør. I tillegg blir det fort slik at jeg spiser opp maten på tallerkenen selv om jeg blir mett litt før den er tom. Det er jo unødvendig, så dette må jeg gjøre noe med – jeg må lære meg å ikke spise opp maten min.

Jeg har satt i gang et treningsopplegg for dette. Jeg har ved flere anledninger nå kjøpt inn mat med en klar tanke om at her skal jeg spise halvparten, og så kaste resten. Det enkleste er porsjonsdesserter, av type sjokolademousse, yoghurtis o.l. – porsjonsglass med rundt 150 – 250 kcal per porsjon. 200 kcal for en dessert er kanskje ok i en del sammenhenger, men 100 er jo bedre, så da har jeg altså gått i gang med treningen. Det har stort sett gått greit. Det var ett beger jeg falt for fristelsen til å spise helt opp, mens 7-8 beger har gått i bosset med ca. halvparten av varen igjen oppi.

I tillegg har jeg bestemt meg for at jeg skal prøve å ikke spise opp maten min når jeg er på kafé eller restaurant. Her hjemme spiser jeg jo stort sett oppveide porsjoner som er så store som de skal være, så jeg tenker det er bedre å trene på dette når jeg er i denne typen settinger.

Jeg er generelt for at man ikke skal kaste mat. Men det valget som fører til at mat ikke kastes må gjøres ved innkjøp av matvaren, og eventuelt ved kjøleskapssirkulering, så en kan sørge for at matvarer ikke går ut på dato. Når maten først er komt på tallerkenen, så kan den kastes med god samvittighet. Da vi jeg bare spise det jeg trenger. Det nytter ikke å sende de restene til Afrika likevel…

Dersom jeg vil bli bedre på noe tenker jeg at jeg må trene på det. Det holder sjelden å bare tenke på mine gode intensjoner. Dette vil jeg bli bedre på, så da må jeg trene. Enkelt og greit.

Vurdert til: av 18 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Da har det skjedd – det som jeg har vært nøye med å forebygge at skulle skje i det halvannet året jeg har trent som mest intenst nå – jeg har blitt skadet. Det var ikke den måten jeg hadde tenkt å feire at jeg passerte 80 kg ned denne uken…

I slutten av tenårene hadde jeg tre år som basketballspiller. Det resulterte i en del alvorlige overtråkk, og jeg har siden den gang hatt det jeg har pleid å referere til som "porselensankler". Det skal veldig lite til før jeg tråkker over, og blir liggende med ankelskade en god stund. Sist gang dette skjedde var våren 2006, og da var jeg helt borte fra trening i over to måneder. I dag skjedde det igjen…

Jeg var ute og jogget på en mørk gangvei (gangveiene er dessverre ikke alltid like godt opplyst som bilveiene), og jeg må ha truffet på et hull i veien eller noe slikt, for der gikk ankelen. Jeg haltet hjem igjen (heldigvis mest nedoverbakke), og har siden hjemkomst ligget med poser med frosne grønnsaker tapet rundt ankelen og foten hevet.

Det siste halvannet året har jeg jobbet mye for å forebygge denne typen skader. Jeg har gjort ankeløvelser for å styrke muskulaturen og stramme opp senene i ankelen, og jeg har tapet ankelen i alle situasjoner hvor jeg var usikker på om skoene ville gi nok støtte (bl.a. hver eneste tennistrening det første 3/4 året jeg spilte). Men så skulle dette altså skje mens jeg jogget på asfalt!

Dette blir en utfordring. Det vil medføre en treningspause fra all trening på noen dager, kanskje uker, og jeg vil neppe kunne trene som normalt på et par måneder. Det er en av ulempene med å ha mange overtråkk bak seg – det blir fort alvorlig når man tråkker over igjen. Sist gang gikk det vel fire måneder før jeg ikke kjente smerte i ankelen under normal trening igjen. 

Jeg skal selvsagt prøve å være kreativ, og se om jeg finner noen øvelser å gjøre som ikke belaster foten, men dette blir vrient. Jeg pleier å trene bort 5-7000 kcal per uke, hvilket tilsvarer ca. 1 kilo kroppsfett. Treningen har vært mitt Alamo, det er det som har berget meg gjennom alle utfordringer med matlyst og sultfølelse, nå er dette verktøyet borte, og vil forbli svekket. Hvordan vil dette påvirke prosessen videre ned i vekt? Jeg vil nok komme meg ned etter hvert uansett, men hvor mye vil dette forsinke prosessen? Litt gretten i kveld…  

Vurdert til: av 16 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er alltid kjekt å runde "jubileumstall" – litt sånne runde tall som f.eks. 50 kg ned, 60, 70 og denne uken, 80 kg ned siden starten. Det er liksom noe ekstra med den følelsen, noe litt annerledes enn den følelsen jeg har når vekten passerer 66,3 eller 74,2 kg ned – litt sånn rund dag liksom.

I denne prosessen med å gå ned i vekt er det mange tøffe valg og utfordringer. For meg er det viktig å også glede meg over de positive følelsene jeg har når jeg har sånne "merkedager" – når jeg går forbi et "rundt" tall på vei nedover, når jeg kommer inn i klesstørrelse jeg ikke har kunnet bruke de siste 10 årene og lignende. Så etter denne ukes nedgang på 1,6 kg, og med det en total vektnedgang på 80,9 kg siden starten, for ca. 18 måneder siden, så skal jeg unne meg selv å være i litt ekstra godt humør.

10 kg til nå, så kommer jeg trolig til å være fornøyd…

Vurdert til: av 16 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg hadde en stri treningsøkt i går, så i dag var dett tid for en restitusjonsøkt – d.v.s. en treningsøkt som går over en del tid, uten for høy intensitet. Men med regn og vind i salig blanding utenfor vinduet, var det ikke tale om at hodet mitt var med på den slags ubehageligheter – å spasere utenfor i timesvis i dette været? Nei takk! Og ikke hadde jeg lyst til å sette meg på en ergometersykkel i timesvis på treningsstudioet heller. Jeg hater nemlig ergometersykling…

Heldigvis har psyken min en tilbøyelighet til korrupsjon. Den liker TV-krim, og siden jeg ikke har TV, kjøper jeg til tider bokser med hele sesonger av slike. Nå har jeg ikke så veldig sterk økonomi for tiden, og har to dager på rad stått med en slik DVD-boks i hånden og satt den tilbake igjen i hyllen fordi jeg ikke synes jeg kan spandere de 299 kronene på den.  

Vel, i dag inngikk lysten og viljestyrken et kompromiss. Jeg innvilget meg selv den aktuelle DVD-boksen på vilkår av at jeg gikk over Bønestoppen og ned til kjøpesenteret Oasen i Fyllingsdalen og kjøpte den der. Jeg sparer jo ca. 50 kroner hver gang jeg slipper å kjøre til og fra treningsstudioet, så hvis jeg gikk den turen i stedet for treningsstudioet fikk jeg jo liksom 50 kroner rabatt på den boksen også.

Som sagt, så gjort – psyken gikk med på bestikkelsen, og jeg kom tilbake igjen etter nesten tre timer, våt og litt kald, men med en sesong av C.S.I. NY i ryggsekken, 300 kroner fattigere og drøyt 1100 kcal mindre fett på kroppen (hvilket tilsvarer 30-40% av en smørpakke…).

Når motivasjonen ikke er sterk nok til å gjøre det jeg egentlig vet jeg bør gjøre, så må jeg prøve å lure til meg noe mer motivasjon, ikke bare gi opp og sette meg ned. Men nå må jeg stikke – har 23 episoder med TV-krim å komme meg gjennom… (ok, skal ha bloggen oppe i bakgrunnen, så jeg kan stikke innom hvis det kommer noen kommentarer underveis…) 

Vurdert til: av 11 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er mulig å steke en
kyllingfilet tørr. Jeg har gjort det en gang eller to, og fant ut at jeg må
finne en måte å unngå det på (uten å bade den i smør på stekepannen). Samtidig
vil jeg jo ikke at kyllingfileten skal være rå i midten, så jeg vil ikke ta
sjansen på å steke den for kort tid heller. Etter at jeg begynte å gjøre det på
denne måten, har jeg ikke opplevd at fileten har vært verken tørr eller rå en
eneste gang:

Jeg sprayer en stekepanne med
non-stick-belegg (teflon, titan eller lignende) med olje, og varmer denne. Så
legger jeg i kyllingfileten, og krydrer den siden som vender opp med en solid
dose krydder. Etter ca. 4 minutter snur jeg fileten, og gjentar krydringen på
andre siden. Mens jeg gjør dette koker jeg vann i en vannkoker, slik at jeg har
tilgang på varmt vann.

Så kommer trikset: Jeg snur
fileten igjen, skrur ned varmen litt, og heller varmt vann i pannen. På denne
måten ”damper” jeg kyllingfileten etter at den er stekt. Jeg hiver ikke så mye
vann i om gangen, men heller på litt nytt vann når det første er dampet bort.
Jeg snur fileten etter 3-4 minutter, og gjentar prosessen også på andre
siden.  Samtidig som fileten da får
tilført litt fuktighet og blir garantert gjennomstekt, så får jeg også en
sjysaus i pannen som gjør seg aldeles utmerket når den helles over kyllingfileten
til servering.

Vurdert til: av 22 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende