Et viktig redskap for meg i denne prosessen med å gå ned i vekt har vært å føre en logg over all maten jeg spiser, sammen med en tilsvarende logg over den treningen jeg gjennomfører (Vektklubbdagboken). Hvorfor har jeg gjort dette?

Vel, det enkle svaret er at det simpelt hen funker. Jeg gjorde et eksperiment for flere år siden med å loggføre all mat jeg spiste i et par måneder, og merket at jeg i den prosessen ble veldig bevisst på hva jeg spiste. Jeg gikk ned flere kilo, men som med de fleste andre slankeforsøkene jeg gjorde før, endte denne i en solid sprekk, og dermed følte jeg at alt var ødelagt, og jeg sluttet å føre logg…

Når jeg så undersøkte Vektklubb, fant jeg ut at det her var et program for å føre en slik kost- og treningsdagbok. Den var jo betydelig bedre enn Excelarket jeg brukte tidligere, da VK-dagboken faktisk regnet ut kaloriene jeg hadde spist og forbrent den aktuelle dagen. I tillegg gav den meg en oversikt, i et kakediagram, over hvor mye av kaloriene som kom fra proteiner, fett, og karbohydrater. I lys av min tidligere erfaring med matlogg, ble dette programmet det avgjørende argumentet for at jeg meldte meg inn i Vektklubb – det hadde jo funket før, så hvorfor ikke nå?

Og funke, det gjør det Men hvorfor? Vel, først og fremst tror jeg at det at jeg skriver ned maten jeg spiser i seg selv gjør meg mer bevisst på hva som havner i munnen. Når jeg vet jeg skal skrive dette ned, må jeg jo faktisk være observant på hva jeg spiser, og tenke litt mer på det enn jeg gjorde før. Jeg har tidligere lett spist på lyst- og sultimpulser, og ikke alltid vært så bevisst på mine valg, men som sagt, det å skrive maten og drikken ned gjør meg faktisk bevist i seg selv.

I tillegg merker jeg at det å bruke en slik matloggsfunksjon som VK-dagboken faktisk er den beste kunnskapskilden jeg har hatt i min prosess hittil. Jeg har lest flere bøker om kosthold og ernæring, i tillegg til et uttall avisartikler og ekspertspalter om temaet, men det er ingen ting jeg har lært mer av på dette felte enn å føre dagboken. Når jeg fører inn en matvare, så får jeg opp hvor mange kalorier den inneholder. Når jeg gjennomfører en treningsøkt får jeg på tilsvarende måte opp hvor mye den har svidd av. Og når det hele summeres, kan jeg se om den dagen har ført meg opp i vekt, eller ned, og hvor mye jeg eventuelt må justere neste dag hvis jeg ikke er fornøyd med retningen.

Hvis jeg legger inn fire hot dog i dagboken får jeg opp en kalorikake og en kaloriantall som jeg ikke er fornøyd med å ha på en vanlig hverdag. Men i stedet for å lytte til et diffust ekspertråd om å spise mer grønnsaker og mindre pølser, så kan jeg gjøre et valg ut ifra konkret kunnskap – en hot dog påvirker kroppen min på denne måten. Da kan jeg vurdere om jeg synes det er verdt det, som det av og til er, eller ikke. Dermed ender jeg opp med å spise en hot dog med verdens beste samvittighet enkelte ganger, men å droppe det i de fleste valgsituasjoner (som jo er hver gang jeg kjører forbi en bensinstasjon…). Kunnskapen er konkret, den er nøyaktig, og den er relevant for meg. Prosessen gir meg kunnskap om den maten jeg liker, de vaner jeg har, og de treningsformer jeg trives med. Og så kan jeg gjøre bevisste valg basert på dette, i stedet for generelle og gjerne litt smådiffuse råd som liksom skal passe alle.

Det første året førte jeg dagboken nesten hver dag. Nå gjør jeg ikke det lenger, men liker å føre noen dager i uken sånn jevnt over. Men når jeg merker at det er behov for litt innstramming – når jeg glir litt ut på et felt, eller ikke er helt fornøyd med vektkurven, så blir jeg en nitidig matloggfører igjen, og det pleier å funke. Den siste uken har vært en slik uke, og jeg tror jammen meg at jeg har klart å kvitte meg med alle julens uvaner i løpet av uken. Nattevaktene har også gått mye bedre enn de tre jeg hadde i nyttårshelgen, og jeg merker at jeg er fokusert, uten å være stresset på temaet.

Jeg kommer neppe til å føre kost- og treningsdagbok hver eneste dag resten av livet, men det er et redskap som fungerer så bra både som kunnskapskilde og fokuseringsredskap, at jeg håper jeg kan finne en måte å ha muligheten til å gjøre det – sånn innimellom også i årene som kommer. Det kan være for å prøve ut nye matvarer, oppskrifter o.l., eller for perioder der jeg trenger å fokusere litt mer enn jeg gjør på "normale" hverdager ellers. Slike perioder kommer innimellom nå, og de vil sikkert komme senere også.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende