Som foreldre har vi en kjempeviktig oppgave i å lære våre barn opp til å ha et sunt forhold til mat, drikke, til kroppen sin, frisk luft og sportslige aktiviteter.

Når det gjelder overvekt er det FOREBYGGING som er det viktige, -fra barnsbein av! Det er flest hverdager og vi foreldre må absolutt gå foran som gode eksempler både når det gjelder maten og trimmen!

Hos oss blir ordet slanking aldri nevnt, men barna vet godt hva som er hverdagsmat og hva vi kan kose oss med til bursdager, jul og festlige sammenkomster.

Og både barna og vi voksne holder oss i form på hvert vårt felt når det gjelder idrett. Det gjelder å finne sin “nisje”, hvor det blir lystbetont og trivelig!

Et veldig viktig tema du tar opp her!

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Jeg synes det er veldig flott at du skriver dette, noe som kan føre til at vi som er foreldre gjør det som skal til for at vi ikke ødelegger barns selvtillitt når et barn er overvektig. Jeg tror du har helt rett i at hele familien må gjøre om livet sitt sammen for å klare dette. Stå på!

Hilsen Hanne (mor til to barn på 10 og 12)

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Jeg mener det var du som viste oss noen bilder fra yngre dager, og vi var enige om at du var ikke feit. Her på VGB er jo folk anonyme, og da sier de vel oftere sannheten.

Flott du som nå er ekspert tar dette opp.

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Tror at det å skape et sunt “miljø” i familien er mye mer efektivt på lang sikt enn å påvirke barn til å slanke seg. Man kan gjerne snakke om temaet, men jeg tror ikke man får barna til å leve sunnere enn foreldrene uansett i de fleste tilfeller.

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

kjempe flott at du skriver dette, for mange barn lider i dag; erting, mobbing.

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Forstod ikke den helt.

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Det er nok viktig i forhold til voksne også, men trpr det er enda viktigere i møte med barn. Det skal ikke mye til for å skape en følelse av mislykkethet hos barn hvis fokus blir feil over tid.

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

TIL FORELDRE: SLUTT Å FOR UNGA DERES MED JUNK!

lag god gammeldags fisk og potet te dem, eller kjøttboller, brunsaus og potet te dem!

eller lær dere å lage asiatisk mat :S

foreldrenes sin SKYLD at unga deres blir feite som fy! ingen andre å klandre..

det gjør heller ingenting å la dem sulte en gang i blant..ikke kjem dem bort..

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

svin

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Ja!!! Jeg blir heeeelt sjokka over hva foreldre kan gjøre mot sine barn. Det virker som om de får hva de vil, og et er faktisk dårlig gjort. å gi etter for barns ønsker når det gjelder matvaner, er å ødelegge deres fremtid!!! (faktisk).. Det er veldig få som klarer å leve LYKKELIG til tross for at de er overvektige!! Når jeg ser en feit unge, tenker jeg bare :”Foreldra dine skulle hatt seg en i fleisen”. Det er vanlig at man er glad i sine barn… – og vil dem det beste! – Du hjelper dem ikke ved å gi dem masse søtt og fett. Ta med en appelsin og gå en tur i skogen! Og husk; ikke gi barne godtepose på barnebursdager, du vet ikke hva de andre barnas foreldre mener om å bygge opp til overvekt i den aldreren.

Sorry ass, men vi må faktisk være realistiske når det glelder det her. Our future is in their hands!!!

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Jeg har vært lubben før, valpefett kan man kalle det fra jeg gikk på førskole til jeg gikk i 7ende. Alle de årene der har slekta mi + min egen familie med mamma, pappa og to brødre kalt meg feit. Jeg lignet på en hval, spis mindre, du passer ikke noe klær, osv. Det har bygget en hat på min egen familie og slekta mi. På ungdomsskolen begynte jeg med fotball håndball og friidrett og gradvis gikk ned i vekt og lot vær å spise så mye. Da sier familien min at jeg må spise mer pga puberteten. Altså hva tror folk at jeg så liten kan gjøre og tenke og føle? Den dag idag er jeg 21 år og fremdeles får høre når jeg har gått opp eller ned i vekt av foreldrene mine eller tante/onkel. Jeg sliter innvendig, jeg prøver å være sterk, jeg MÅ bare si til dere foreldre som klarer å si noe sånt uten å tenke dere om, GI FAEN! Det sårer dypt og det setter seg resten av livet. Det påvirker ganske mye av livet! Jeg har levd med dette sinnet til jeg var 20 og klikket helt på mamma en dag jeg kjørte henne til jobb, da var det endelig nok, men fremdeles hjelper det ikke å si ifra. Jeg håper dere foreldre kan forstå hvor jævlig det er, gjøre noe sammen enn å klage. Bare slutt å klag og HJELP ungen din. Jeg er nå 158cm og veier ca 53, og fremdeles er jeg feit i mine foreldres/slekts øyne. Jeg er ikke laget perfekt, jeg kan ikke bli en pinne, jeg har former og jeg er stolte av dem! Det burde dere også være.

Tips til foreldre dere tror å hjelpe ungen med kostholdet i 2 uker og gå tur med dem i to uker så skjer det en stor forandring…det tar lengre tid. Det tar måneder. Ha tålmodighet når dere skifter kosthold i familien, 50% kosthold 50% trening = bra resultat i lengden. Spis frokost som en konge, lunsj som en prins, middag som en hertug og kvelds som en fattig mann. er man sulten imellom så spiser man frukt. Dere foreldre som vil hjelpe barna må ofre den tiden eller bare slutt å klag for å gi barna psykiske problemer. Kjenner altfor mangen som har hatt det slik. Gi dere.

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Følger deg nok ikke helt der. Fisk og potet kan også være meget kaloririkt, når det f.eks. serveres med smør. Kjøttkaker er heller ikke nødvendigvis sunt, litt avhengig av om man bruker kjøddeig eller karonadedeig, og hvilken saus man lager til. Det funker for noen, men ikke for alle.

Tror ikke det nødvendigvis er foreldres skyld at barna blir overvektige, men det er en del ting foreldre kan gjøre for å minske risikoen for det.

Å la barna gå sultne for å slanke dem vil jeg påstå er en usedvanlig dårlig strategi. Det er en oppskrift på katastrofe den dagen barn vokser ut av foreldrenes kontroll.

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Veldig trist å lese din historie. Jeg er stygt redd for at du ikke er den eneste. Mine foreldre var nok ikke ekstreme på den måten du beskriver, men jeg gikk jo i en klasseog på et fotballag, og var i kontakt med mange mennesker som tilsammen leverte meg nok negativ infrmasjon om kroppen min til at jeg til slutt gav blaffen. Jeg ble 185 kg til slutt. Så sluttet jeg å høre på andres råd, og begynte å utforske min kropp, min psyke og min hverdag selv, og da ble ting ganske annerledes.

Tror slankemas og diettteorier som pådyttes en, både i relasjoner og gjennom media, er en vesentlig faktor for fremming av overvekt.

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Det er jeg enig i. Men å hjelpe barn ned i vekt ved å introdusere dem til slankekurer tror jeg bare er destruktivt. Økt sunnhet i kostholdet i hjemmet, og stimulering til lystbetont fysisk aktivitet. Og så ville jeg jo aldri fortalt et barn at det bar “feit” heller. Utrolig dårlig psykologi å gjøre noe sånt, i hvert fall hvis man vil hjelpe den overvektige.

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Nå er det min tur til å si amen…

Sterk historie du forteller. Desverre er det en del av dem. Viktig at slike historier kommer ut, da noen, i sin manglende forståelse, tror at de gjør oss en tjeneste med å kalle oss feite og ber oss om å slanke oss.

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Jeg tror nok ikke svaret er så enkelt som det – at foreldrene alltid har skylden. Overvekt kan ha ganske komplekse årsaksforhold, selv om mattematikken med flere kalorier inn enn ut er ganske “rett frem”. Årsakene til at dette misforholdet i kaloriene oppstår kan være meget sammensatt. Men det er nyttig å se på hva som er mulig foreldre å gjøre, og eventuelt hva som ikke er så smart.

Jeg mener at et miljø for sunnhet og aktivitet i familien er viktig, og at foreldre er de viktigste rollemodellene på dette feltet, på godt og ondt. Der er vi nok enig

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Overvekt? Bruk opp energien du putter i deg!

Mye overvekt? Bruk opp mer energi enn du putter i deg. Det betyr sunn mat og mye svømming. Og noen til å holde deg i ørene så du ikke jukser. Ikke reduser vekta med mer enn 8-900 gram i uka for da slutter kroppen å forbrenne fettet.

Spis ofte og lite og hold forbrenninga oppe jevnt og trutt. Moms grønnsaker og unngå alt med sukker i. Drikk bare vann.

Så får du et bedre liv – uten at det koster skjorta.

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Fint innlegg. tenker på søstrenb min når jeg leser dette. Hun er 13 år og bruker damestørrelser i klær. Hun har alltid vært lubben men de siste 3 årene er hun blitt direkte overvektig. jeg synes synd på henne og jeg vet hun sliter med angst, isolasjon og elendig selvbilde pga dette. Hun prøver alltid å unngå å spise , for da må man jo bli tynn. Det finnes ingen løsning, tenker hun. Det er jo logisk det,tenker hun, men hun sprekker alltid. Da hun besøkte meg spiste hun ikke frokost…er ikke sulten , vil ikke ..etcc.. heller ikke lunch eller middag. Spis litt da sa jeg. Nei er ikke sulten, vil ikke spise sa hun gang på gang. Da vi besøkte vår felles søster utpå ettermiddagen var hun tydeligvis så trigget at hun spiste 6!!!! plater vaffel med syltetøy og rømme mens vi andre nøyde oss med 1-2 og senere på kvelden spiste hun pizza. Hun ser det ikke selv, sammenhengen og sier hun ikke forstår hvorfor hun er så tykk. Jeg aner ikke hvorfor jeg er så stor, sier hun og føler gang på gang nederlaget siden hun begynte dagen med å være så flink og spise ingenting , men avslutter med å spise så mye fordi sulten tok henne igjen. Jeg ser at hun mistrives med å være den hun er og ja hun er påfallene STOR. Tønnefigur og ganske høy for aldren. Vet bare ikke hvordan jeg skal hjelpe henne. det virker som om hun ikke vil ha hjelp…….Jeg har aldri hatt direkte overvektsproblem selv om jeg var lubben i tenårene ,og har vokst det av meg nå. Huff, det kan ikke være lett å være tenåring og ikke passe inn i det strenge, pålagte idealet.

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Kunnskap om hvordan de valgene vi gjør i hverdagen faktisk påvirker oss, utover det om at den maten er sunn og den er det ikke, tror jeg kan være til hjelp for mange. Men det er ikke lett å komme i en relasjonell posisjon med en 13-åring for å snakke om dette på en god måte. At hun selv ønsker en endring er jo et godt tegn, men det er drøyt tidlig å begynne å slanke seg.

Det er kanskje mulig for dem som står rundt henne å skape de sosiale settingene og hjemmemåltidene slik at det det ikke er vafler og pizza som står på bordet? Det er jo et offer å gjøre for dem som takler å møte på begge deler på kvelden, men kanskje en ting som i hvert fall er mulig å gjøre i møte med søsteren? Kanskje finnes det muligheter for å invitere henne med på fysisk aktivitet, og så ta med sunn niste for å spise i de settingene? Og så kan man jo være obs på mulighetene som dukker opp i hverdagen på å formidle kunnskap om hvordan kroppen fungerer i forhold til forskjellige matvarer, trening o.l. i hverdagen?

Det er jo veldig bra om man kan komme i en setting der hun selv ønsker hjelp av folk rundt seg til å ta tak i problemet, og en kan snakke om det uten å såre og skape en følelse av ytterligere mislykkethet. Men hvis den settingen ikke er der nå, så går det muligens an å gjøre noen ting i relasjonen med henne, som nevnt over, hvor det er mulig å sørge for at en i hvert fall bidrar til å gjøre det lettere for henne å velge sunt?

Vanskelig å vite. Lettere å si hva som ikke funker enn hva som funker…

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

jeg begynte å slanke meg når jeg var 15 år. skulle bare få bort litt valpefett. gikk veldig bra, for bra. følte jeg oppnådde noe når jeg fikk det så bra til. når jeg hadde gått ned fra 59 kilo til 46 på ett halvt år innså jeg at jeg hadde gått for langt. prøvde å legge på meg igjen, men fikk det ikke til, hadde sakte og sikkert drept matlysten min og sliter enda i alderen av 20 år! har røyket hasj for å få matlyst og tatt steroider for å legge på meg og veier idag 59 kilo. er over 170 høy så det hadde ikke gjort noe med 10 kilo til. men d gidder jeg ikke prøve engang

at bare 1 av 10 ungdommer slanker seg eller har planer om å slanke seg er tull. kan tro på 4 av 10. jeg tror det er viktig at ungdommer som slanker seg får oppfølging av noen med peiling på helse og ernæring. slanking kan fort gå galt!

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Nå er jeg faktisk dritt lei av selvmedlidende feite folk. Dere har nesten ALLTID blitt mobbet og opplevd slemme ting, og ELSKER å snakke om det. Og jeg har hørt nok. Å slanke seg er null problem i oppveksten, så lenge det skjer i kontrollerte former, og med hjelp fra proffesionelle. Det er bedre det, enn at du blir sittende på ræva di til du er 15 og får “feit-stempel” som dere så fint kaller det. Å være feit i gymmen er ikke kult.

Skjerp dere! Dann en støttegruppe for individer som dere selv med “grusomme og dype arr som aldri gror.”

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Jeg vil innlede med at det er veldig interessant å lese dine erfaringer og synspunkter om dette, for mange svært viktige temaet.

Vi har selv problemet med at det ene av våre to barn (9 år) til stadighet er sulten, og har blitt litt overvektig. Mens den andre (14 år)kan spise “hva man vil” uten å legge på seg. Vi prøver å ha et sunt kosthold, men har litt snop på lørdager. Mye av problemet er nok at den ene ikke liker å spille fotball, løpe og hoppe rundt. Det er dermed ikke sagt at han får sitte foran TV eller PC hele dagene. Han deltar i organisert fysisk aktivitet i tillegg til at vi ukentlig tar han med på spasertur. Gåturen liker han godt. Han er veldig bevisst på at han ikke kan spise å drikke hva han vil. Drikker forøvrig mye vann hver dag.

Å lese dine (Bergen) og andres erfaringer her kan forhåpentligvis hjelpe oss å gjøre gode valg i vår situasjon.

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Det er veldig viktig at barn får riktig kosthold og er i aktivitet fra de er små av, noe foreldrene vil være ansvarlig for.

Da jeg selv var 12 år utviklet jeg spiseforstyrrelser fordi jeg ville slanke meg og bli like tynn som de andre. Jeg fikk anorexia, men klarte etter flere år å bli frisk. Men jeg vet at hvis jeg ikke hadde slanket meg den gangen, ville jeg nok ha vært feit den dag i dag. Og det er jeg ikke..

Likevel er det forferdelig når så unge barn skal slanke seg. En løsning på dette må jo være å forandre idealene (catwalk-modeller o.l), men det er jo så og si umulig.

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Det er fullstendig unødvendig å slenge dritt som #22 og #23 har gjort. Det er åpenbart at de aldri har slitt med overvekt.

Selv er jeg 19 og har hatt problemer med overvekt siden midten av barneskolen. Jeg var et matglad barn, jeg skal ikke nekte for det, og nå, i nesten-voksen alder kan jeg sikkert ta noe av skylda selv fordi jeg ikke gidder (for det er faktisk derfor) å ta av de kiloene jeg har for mye, men å gi et barn OG ungdom i 15-16 års alder skylda for dets egen overvekt er ren skjær tull. Som tidligere nevnt er dette et komplekst problem og de aller fleste problemer relatert til kropp starter ved at noen slenger ut en (mer eller mindre) ubetenksom kommentar om vekt spesifikt for deg eller bare generelt eller et blikk som ikke trenger noen videre forklaring.(Dette kan jo både være fra familie og/eller andre barn)

Det var sånn det startet for meg, og det presset som fulgte de neste årene både i form av baksnakking og direkte latterliggjøring av meg fra “medelever” ødela all mulighet for et normalt forhold til mat. Det som skjedde var at jeg gikk opp mer i vekt i løpet av de neste årene og også mamma startet å kommentere vekta mi. Noe som ikke hjalp en dritt, for å si det på en pen måte. Da jeg startet ungdomsskolen slet jeg med spiseforstyrrelse (tvangsspising), noe som fortsatte gjennom hele ungdomsskolen og begynnelsen av videregående.

I dag vet jeg at jeg veier noen kilo for mye, og jeg skal være ærlig å si at jeg skulle ønske jeg veide mindre, og jeg vet at det er mulig hvis jeg tar meg selv nakkeskinnet og begynner å trene (for jeg skal påstå at jeg ikke spiser veldig usunt. Aldri brus, sjelden snop, ALDRI Mac’rn mat) Men akkurat nå gidder jeg bare ikke. Det er ikke dermed sagt at det er like enkelt for å alle å bare “gidde det”. Mange sliter med depresjon og andre mentale problemer som følge av mobbing for overvekt i barndommen (kanskje var det ikke overvekt en gang, bare valpefett) og dette hindrer ofte vektnedgang (Mange sliter også forsatt med selve spiseforstyrrelsen) Det er ikke alltid bare å “ta seg sammen” og begynne slankekuren slik noen impliserer. Overvekten er bare et symptom, og selv om man prøver å behandle syptomene vil ikke roten til problemet forsvinne. Å bli bra igjen etter slik plaging i barndommen tar årevis. Noen klarer det ikke på egenhånd. Jeg er en av de. Jeg har tilbrakt flere år i terapi for å bearbeide følelsene.

Så folkens: Ikke skyld utelukkende på foreldre (selv om de kan være en stor negativ faktor eller av og til selve roten til problemet) eller personen selv. Ofte er det noe helt annet enn bare giddalaushet som ligger bak. Jeg ser alt for mange blogger om overvekt uten at folk tar seg bryet med å nevne at det faktisk ligger en mental faktor innbakt i alt dette.

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

har vært slank hele livet, men når jeg var på avrusing for første gang veide jeg 67kg å kom hjem 13 mnd senere hadde jeg dobblet vekten min på 13mnd til 138kg, avrusingen var misslyket så jeg begynte å bruke amfetamin i gjenn, tok 6mnd å gå ned 60kg

med konstant bruk.begrunnet å være så stor var ett hælvetet. ønsker ikke min værste fiende å bli sånn. er fullstendig klar over att det var helsefarlig men det det var så deprimerende at jeg ikke klarte å vær sånn stor. aldrig merrrrr.alt er sjøl ka du gjør det te………

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

jeg fikk ogå høre fra familien at jeg var overfet, selv når jeg veide 57 kg med høyde på 183 cm som 14-åring. det var et mas siden førskoletiden.

som 40-åring fikk jeg diabetes og fulgte legens matanbefalinger og mengder. for opp tl 120 kg og fíkk beskjed om at jeg overspiste.

gikk tilbake til egen spiseplan og gikk ned 30 kilo på 6 mnd.

ble senere undersøkt at endokrinolog som fortalte at jeg antagelig var født med lavt stoffskifte, og bruker medisiner for dette (levotyroxin).

forlang å få tatt en blodprøve for stoffskifte hvis du er overvektig!

55 år med mobbing for fet kropp var ikke ok. jeg bad om blodprøver men ble avfeid. derfor fikk jeg følgesykdommer som diabetes 2 og hyperkalsemi…

min “nøkkel” for ok kosthold er ren fisk og rent kjøtt, karbohydrater fra frukt og grønt. jeg spiser ikke korn, fordi jeg har allergisk reaksjon. med nok frukt får du aldri søthunger.

jeg bruker ren kakao og koker den som kaffe, med vann, eller skummet melk.

og holder meg unna ost til hverdags.

men spiser varm lunsj og sen middag. kylling, kalkun, fet fisk. det er “fast food” god nok. 1 cm-tykk skive kyllingbryst stekes 20 sekunder på hver side i varm stekepanne, det er kjappere enn hamburger og salat til; avocado med forsiktighet, mandler, tomater, bladpersille og par ss olivenolje.

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Jeg har selv en sønn på 6år som er aktiv.Han spiller ishockey,golf og jeg trener han i en fotball klubb.Det viktigste i et barnesinn er å la de få utvilke jeget.Være seg selv og forholde seg til andre og ha engasjement og motivasjon i det de holder på med.Det høres sikkert mye ut med all denne aktiviseringen av en liten gutt på 6 år.Her snakker vi om å aktivisere en gutt 3 timer i uken.Når han møter de andre før under og etter trening forstår jeg at sosial integrasjon er livesviktig.Dette tar han med seg på skolen og er like engasjert der som i fritiden.La foreldrene delta rundt barnet sitt lengst mulig i aktiviteter de utøver.Da lærer en barnet å kjenne samt det blir en rik opplevelse for begge parter.Kosthold.La ungene få spise sundt og godt.Hold de borte fra sukker.La de spise når de har lyst og sist men ikke minst.Ikke mas på de og ikke press til noe du aldri klarte som ungdom.Det er ikke alle som blir Norgesmestre med de er like verdifulle for det.

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Veldig bra Geir.. spessielt det siste. ser veldig ofte foreldre som jager barna sine i idretten for at foreldrene vil at de skal bli best mulig. det som er viktig her er at baret har det gøy uansett alder mener nå jeg.. har selv sett enkelte ekstreme tilfeller innenfor alpint hvor jeg har vært trener for barn i alderen 6-10 år.

men som foreldre så er det ikke noe vits å jage barna ut i idretten. start heller med å ta de med ut på turer i lav alder.. Det vil nok ha positiv innvirkning selvom ungen må sitte i pulk eller bæremeis.. Barna vil nok etterhvert like dette med å være ute når de får det inn i små porsjoner sammen med familien i lav alder.. ta de med ut, når de er gamle nok til å gå selv så finner de nok utfordringen som er ute i skog og mark spennende.. dette med å gå opp på små fjell, klatre i trær og oppleve dyre o.l.. tror dette kan ha veldig positiv innvirkning for vidre aktivisering på eget initiativ fra barnet.

Kostholdet burde ikke være noe problem mener nå jeg.. Godis o.l hører helger og andre staslige årstider til, mens i uke dagene er det god norsk middagsmat som er tingen.. Sier ikke at man ikke skal bestille en pizza på torsdag kveld, men det må ikke bli noe vane.. det er forskjell på å kose seg en gang i blant i uka og på å gjøre det til vane.

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

#22 og #23, dere har begge misforstått poenget her. Vi liker ikke å snakke om det før det blir et stort problem, eller “elsker” å slanke oss. Det har noe med hvordan folk rundt oss har fått tankene våre på feile veier. Unnskyld for at dere har hatt sikkert flinke foreldre, født tynne og aldri hatt noen form for problemer eller føler dere støtt pga dere er den personen som kommer til å si eller sier det til ungene at dem er feite. Det er ikke noe dobbeltmoral, det er bare å være sterke individer mot slike som dere!

#22 med hjelp av profesjonelle, tror du virkelig alle har penger til det? Det høres ut som du kommer fra en rik familie. Personer som deg er tydeligvis en som går rundt å baksnakker og mobber andre. Det fører til depresjon og ikke selvmedlidenhet. Gå å få litt mer informasjon enn å snakke før du tenker, som å tørke seg i rumpa før man driter.

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Slanking påvirker fort selvbildet og ande psykiske og fysiske mekanismer hos oss, og du er nok ikke alene om å streve med å finne balansen etter slikt. Det er en av grunnene til at jeg ikke liker konseptet slanking i møte med barn. Og jeg er stygt redd for at du har rett, at det er mer enn 10% som utsetter seg for det.

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Jeg kjenner ingen overvektige som passer til din beskrivelse av å elske å snakke om mobing o.l. opplevelser. Men jeg kjenner en del som skjønner at det er nødvendig på å ta det opp, både for sin egen del, og for å bidra til at færre får oppleve det samme.

Ellers hører jeg aldri på folk som sier “skjerp dere” til folk de ikke kjenner. Det pleier å være et signal om at man har større behov for å kompensere for egne utilstrekkeligheter enn man har et ønske om å hjelpe andre. Det blir feil utgangspunkt for å bli interesant å lytte til for min del.

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Høres ut som dere har en sunn og god tilnærming til utfordringene i familien. Tror det øker sjansen for at det går bra på sikt. Jeg tror det er smart å tenke at det viktigste er ikke hvor mange kilo foreldre leverer barnet sitt til 18-årsdagen med, men hvilke vaner og forutsetinger barnet får for selv å ta de gode valgene for den langt større delen av livet hvor de stort sett bestemmer over seg selv (i hvert fall intil de blir gift…).

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Vanskelig å styre moteindustrien med annet enn kapitalmakt, så jeg er stygt redd for at familiene og skolen må ta hovedjobben for å forebygge både anoreksi, overvekt o.l. Men det hjelper ikke å fjerne negative impulser uten å erstatte dem med et attraktivt alternativ. Vi må ha et positivt fokus på alternativet – de alternative verdiene som fremmer sunnhet i stedet for spiseforstyrrelser.

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

For min del tror jeg ikke foreldre skal ha så mye av skylden. De gjorde nok så godt de kunne med den kunnskapen de hadde. Det var nok andre i både slekt og skolemiljø som bidro vel så mye til at det ble vanskeligere for meg å ta de sunne valgene etter hvert som jeg vokste til.

Det er krvende å få bearbeidet slikt i etterkant. Tror de færreste vil klare det helt alene. Skjerpings er nok sjelden nok.

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

That’s what apmphetamin will do to you :-S

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Synd at det tok så lang tid før du fikk svar på hvorfor kroppen ikke fulgte den allmenne oppfatning av hvordan den burde fungere. Men bra at du fant en god vei til slutt.

Fastfood er viktig når teorien skal møte hverdagen. Bra du har funnet dine varianter av det også.

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Lystbetont aktiviteter topp for barn. Tror at tilrettelegging for det er noe av det smarteste foreldre kan gjøre for sine barn hvis man ønsker å forebygge overvekt.

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Turer kan nok være fint. Det gjelder å finne det barna trives med over tid. Turer kan være en god plass å begynne.

Mye norsk hverdagsmat smaker jo bra, men en del av det kan for lages veldig kaloririkt. Når aktivitetsnivået i samfunnet går ned er det jo ikke så unaturlig om vi må gjøre noen kostholdsjusteringer fra det som var hverdagsmaten for en del år tilbake, hvis vi vil beholde den samme vekten som de hadde da. For noen funker det med mindre porsjoner, mens andre må bytte ut matvarer i større grad, eller øke treningsmengden.

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

“Å snakke før man tenker er som å tørke rompa før man driter”? Den var god. Må huske den…

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Maken til drittsnakk.

Så jeg har problemer selv fordi jeg ber samtlige om å “skjerpe seg”? Hva er dette? Vil jeg ikke hjelpe? Nei? Gjør det meg et dårlig menneske at jeg ikke vil ta innover meg andres problemer og syt og strev?

Hei du bedreviter, det gjør framfor alt ikke DEG et godt menneske at du har vært “tykk” heller.

—

“”Vi liker ikke å snakke om det før det blir et stort problem, eller “elsker” å slanke oss. Det har noe med hvordan folk rundt oss har fått tankene våre på feile veier. Unnskyld for at dere har hatt sikkert flinke foreldre, født tynne og aldri hatt noen form for problemer eller føler dere støtt pga dere er den personen som kommer til å si eller sier det til ungene at dem er feite.”"

Takk, det er NETTOPP dette jeg snakker om. Det er bare andres feil, det er dere som er offeret, og vi må snaaaaakke om det. Hele tiden helst. Og det som kommer er bitterhet på omverdnen og hat mot folk som er “anorektiske” og normale. Det er samfunnets feil og moteindustrien med små størrelser og la lala.

Jeg sier det igjen: Skjerp dere! Gjør samfunnet en tjeneste og hold kjeften lukket! Da kommer hverken mat inn eller selvmedlidenhet og pjatt ut. Win-Win.

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Jaha du.

Morsomt å se hvordan du på en veltalende måte prøver å kjøre over meg, med en hel del hersketeknikker på slep.

Men nå skal du høre her; jeg er helt og holdent glad og lykkelig i livet mitt. Jeg er forbausende fornøyd med det aller meste. Vil tro jeg har det mye bedre enn noen av dere noen gang vil oppleve.

Men jeg påroper meg retten til å uttale meg mot ting jeg irriterer meg over, uten å ha “problemer” og den slags tull.

Er det ikke merkelig? Det å være feit blir sammenliknet med folk som har alvorlige problemer. Helt sinnsykt.

Problemet blir fint overdrivd og blåst opp av DEG, og din stakkars hær av “lubne” og selvmedlidende burgeretere.

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Huffa. Stakkars.

I rest my case.

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Vel, mamma og paap har vertfal vært støttende helt siden jeg sa at jeg ville gå ned i vekt. Jeg re ei jente på 16 år er 175 høy og veide 126 kilo påsken i år. Menjeg fikk nok av å føle meg uttafor og jeg følte meg rett og slett stygg. Så jeg meldte med på greteroede kurs og har nå gått ned snart 20 kilo (19 kg)

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

Vi må slutte å tenke slanking!Vi må tenke god ernæring og søke kunnskap om hva som skjer i kroppen når vi bare spiser sukker.Vi blir ikke bare tykke, men vi blir i tillegg syke.Mange barn er feilernærte. Noen er for tynne. Tykk/tynn er mye gener.Alle trenger god ernæring.Snørrete unger hele året er en kombinasjon av for mye sukker og melk. Det er ikke forkjølelse. Og er det det så er immunforsvaret nede hele tiden.Kroppen får aldri ro til å bygge seg opp før neste dose fruktyoghurt og neste is stappes inn. Jeg putter ikke besnsin på en diselbil fordi det er 17. mai, bursdag, jul etc.Jeg passer på at plantene mine har god jord, og jeg tilsetter næring i vannet slik at de vokser. Vi tar bedre vare på bilen og plantene, enn oss selv. Barn er på fest hver dag. Is og boller hører nå med til hverdagsmaten.Det er bursdag i barnehagen, hjemme, hos farmor og tante, hos kompissen , venninna. Dårlig kosthold arves og læres.Rerma 1000 bryr seg ikke om helsa vår. Det må vi gjøre sjøl.

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

LH: Enig med at foreldre må ta hensyn til barns kosthold også når de behandler andre barn enn sine egne. Prøver å gjøre det når det kommer barn på besøk hos oss også

Tips oss hvis denne kommentaren er upassende