Badevekten viste 100,4 kg i dag morges, ned 2,1 kg fra forrige mandag. Det var snilt gjort. Et halvkilo til nå så er det kun to siffer foran kommaet

Har et par vriene vektuker foran meg. Denne uken er det fire døgn sammenhengende på jobb med påfølgende fester både fredag og lørdag, så jeg er åpen for at det ikke skjer allerede neste mandag, men det nærmer seg… 

Har forresten lagt klart et par oppskrifter for publisering denne uken. Vet ikke hvor mange innlegg jeg får skrevet mens jeg er på jobb, men med et par matinnlegg kladdet inn her i forkant skal jeg prøve å få publisert mine fem innlegg denne uken likevel

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tine har komt med et nytt produkt som gjorde meg nysgjerrig: Sans Creme Fraiche (10% fett). De har også komt med en hvitløksvariant. Jeg har prøvd ut begge, og likte det jeg fikk ut av dem i begge tilfeller. Her er en, etter min smak, knakende god kyllinggryte:

• 300g løk (1 veldig stor en, eller to små)
• 750g strimlet kyllingfilet
• 1 kg sjampinjong, fersk
• 300g rød paprika (2 stk)
• 150 g vårløk (1 bunt)
• 1 boks Sans Creme Fraiche naturell
• Krydder (grillkrydder, salt og pepper)

Mengdene i ingredienslisten over blir til seks porsjoner på ca. 300g per porsjon. 

Stek løken myk, og tilsett kyllingfileten. Når denne er brunet, tilsett sjampinjongene, skivet i ønsket størrelse (jeg deler dem stort sett i fire, hvis ikke de er veldig store). Sjampinjonger frigir en del væske under steking. Når dette er fordampet, tilsettes paprika. etter to-tre minutter får paprikaen selskap av hakket vårløk, og et minutt etter dette går det et beger med creme fraiche i gryten. Varmen skrus ned, og dette får koke noen minutter. Og vips, SANSelig kyllinggryte er ferdig

Man kan selvsagt servere denne med tilbehør av ett eller annet slag, men jeg spiser den like gjerne uten. 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har kommet til erkjennelsen av at jeg må begynne å jogge litt. I den jobben jeg har er det en del dager hvor jogging er den eneste forbrenningstreningen jeg har mulighet til å få lagt inn (døgnvakter med 2 timer fri i døgnet). Jeg har ikke hatt lyst til å jogge så mye tidligere, da jeg har noen knær som skranter litt innimellom etter mye løping på asfalt med dårlige sko tidlig i livet. Men de gangene jeg jobber døgnvakter er jogging som sagt eneste reelle treningsmulighet, så jeg må jo finne en måte å få det til på.

Jeg kjente knesmertene etter noen joggeturer med mine Ecco receptor joggesko i fjor, og skjønte at her måtte det sterkere lut til for å beskytte beina mot asfaltens skadeeffekt. Etter flere sonderinger med folk jeg kjenner som har peiling på løpesko, landet jeg på noen amerikanske maratonsko (mizuno nirvana wave 3) som vist skal være dem som gir mine bein mest støtte og demping. Disse kostet den nette sum av 1700 kroner. Det ironiske oppi dette er jo at på den første joggeturen jeg hadde med mine nye sko, som skulle beskytte beina mot skader, kom jeg hinkende hjem med skadet ankel etter et overtråkk og kunne ikke jogge igjen på flere uker…

Jaja, nå er jeg kommet meg i gang med jogging igjen, og med de nye skoene har ikke knærne vært vonde. Skoene var verdt pengene, men ingen skal si at jogging er gratis…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I løpet av mine 32 år har jeg kommet til en del erkjennelser av behov for å gjøre en del endringer i livet. Et redskap jeg har brukt for å få til en del av disse endringene har vært å stille meg selv til ansvar overfor andre på mine egne mål. Jeg har f. eks. tatt en kopp kaffi med en kompis, og fortalt vedkommende om mit endringsbehov. Så har jeg f.eks. avtalt med kompisen at jeg skal ta en prat med ham om dette temaet en gang i måneden noen måneder fremover, samt ringe og si ifra hvis jeg går på en "sprekk" eller et "fall" i forhold til min målsetning. Det har funket ganske bra i en del prosesser, og selv om jeg ikke alltid har komt meg helt i mål, har slik ansvarlighet som regel hjulpet meg til å komme nærmere målet mitt enn jeg hadde greid uten dette. 

På vektsiden har dette vært vanskelig, fordi mitt selvbilde her nok har vært svakere enn på andre felter. Når man forteller noen om sin svakhet, så gjør man seg jo sårbar, og på dette feltet har jeg gjerne følt at jeg har vært sårbar nok som det var. Men i denne prosessen har faktisk bloggen vært et godt hjelpemiddel. Jeg har jo en del personer som er innom her hver dag, og jeg bestemte meg for å være ærlig her uansett hva som skjedde. Det er greit å sprekke, så lenge jeg skriver om det her på bloggen ganske så umiddelbart. Og har jeg skrevet om det her har jeg jo enda mindre lyst til å la sprekken fortsette – da må jeg jo skrive om den slags neste dag også…

Så lenge det er jeg som får sette målene for mitt eget liv, og jeg som får være eksperten på hva som faktisk funker i min hverdag og ikke, så har ansvarlighet vært et godt grep for meg. Jeg har nå prøvd å gjennomføre den slags i en samtalesetting med en kompis, i en coachingrelasjon til en coach eller ved å skrive en blogg. Alle tre måtene funker. Tror eg skal ta dette prinsippet med meg videre fortsatt i livet. Må jo fortsette med det som funker…  

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Nå har jeg jobbet med denne vektnedgangen i 19 måneder, og lyktes betydelig bedre enn på alle mine tidligere forsøk. Hva er forskjellen på denne perioden og det som ikke har funket over tid før? Det er nok sikkert mange forskjeller, og noen av dem går muligens ganske dypt i mitt underbevisste univers. Men på overflaten er det i hvert fall et prinsipp som fremstår som et av de aller viktigste: En sprekk er en erfaring å lære av – ikke begynnelsen på slutten.

Før var som regel en sprekk nettopp begynnelsen på slutten. Det hang sikkert sammen med mitt selvbilde på slankefronten, som var mildt sagt dårlig. En sprekk bekreftet overfor meg selv at jeg ikke var flink nok til disse slankegreiene, og at jeg uansett ikke ville lykkes over tid. Dermed var det jo bare å fortsette å la det skli ut, suksess ble det jo uansett ikke… Men denne gangen bestemte jeg meg for at en dag med utskeielser ikke skal bli til to, at to til tre utskeielsesdager ikke skal bli til en utskeielsesuke, og at en utskeielsesuke ikke skal bli til en utskeielsesmåned. 

Selvbildet mitt er nok blitt bedre på vekt-, slanke- og sunnhetsfronten siden den gang, men jeg tok faktisk den bestemmelsen før selvbildet var på plass. Hver gang jeg har greid å reise meg igjen etter fall, har jeg lagt en positiv stein på selvbildebyggverket mitt, og det har blitt lettere å lettere å gjennomføre det prinsippet etter hvert.

Jeg prøver å lære av mine sprekk. Jeg prøver å tenke igjennom situasjonen i etterkant, og se hva som ledet opp til sprekken. Noen ganger ser jeg at jeg kan ta forhåndsregler som vil gjøre sprekk litt mindre sannsynlig neste gang jeg er i en lignende situasjon, og noen ganger ser jeg at det kanskje er mulig å unngå situasjonen i det hele tatt. Noen ganger ser jeg ikke hva jeg kan gjøre annerledes, men blir gjerne likevel mer bevisst på problemstillingen, og klarer kanskje gjennom det å mobilisere litt mer viljestyrke neste gang situasjonen er der.

Denne prosessen handler, for meg, uansett om å ta små steg, og gjøre små justeringer, så blir det langsiktig endring utav det etter hvert. I de prosessene er det viktig at ikke en sprekk blir begynnelsen på negative endringer, men om mulig heller starten på en positiv prosess – en læringserfaring. 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Er inne i en travel periode for tiden. I går oppdaget jeg plutselig at jeg hadde fire timer hjemme i strekk. Det blir vel trolig eneste gang at det skjer på dagtid denne uken, og jeg benyttet muligheten til å investere noen timer på kjøkkenet. Jeg tok meg en spasertur til butikken for å kjøpe et par ingredienser, og fikk på denne måten i gang pulsen. Når jeg kom hjem satte jeg i gang grytene.

Jeg steikte opp en skinke, slik at jeg har velsmakende pålegg til mine polare sandwich denne uken, og satt i gang både en kyllinggryte og en tacogryte. Når jeg var ferdig med hele prosessen viste pulsklokken at jeg hadde fordampet ca. 1000 kcal, og satt igjen med 14 middagsporsjoner på rundt 300 kcal per stk, i tillegg til en liten kilo med rimelig og magert pålegg. Grei investering når jeg ikke har så mye tid til å lage mat ellers i uken. Sunn og god mat i frysen er kjekt å ha. Jeg brukte bare drøyt 1 1/2 time på kjøkkenet til sammen, inkludert tiden til å fordele maten i porsjonsbeger. Tenk hvor mye tid jeg sparer på å slippe å lage mat fra bunnen av 14 ganger på grunn av gårsdagens kjøkkeninvestering?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg liker mennesker, og har en tendens til å bli kjent med nye folk i ny og ne. Etter hvert begynner det å bli en del som ikke har kjent meg da jeg var veldig stor, og gjerne ikke har kjent meg da jeg veide over 110 kilo en gang. Etter hvert som vi blir bedre kjent, kommer vi jo som regel inn på at jeg har gått ned en del i vekt. Denne prosessen har vært, og er fortsatt en vesentlig del av hverdagen min, og den dukker derfor på ett eller annet tidspunkt opp i samtalene. Jeg har merket meg at når jeg sier at jeg har gått ned over 80 kilo, eller eventuelt sier at jeg på mitt meste veide 185 kg, så kommer det nesten alltid en av to mulige reaksjoner:

1. Wow, da har du vært flink!
2. Wow, da har du vært stor/feit!

Begge kan jo sies å stemme, selv om jeg føler at det i stor grad er det at jeg har sluttet å prøve å være flink som har gjort at jeg har lyktes med å gå ned i vekt. Flink-reaksjonen kommer i større grad hos kvinner, mens
feit/stor-reaksjon kommer i større grad hos menn, men det er ikke helt
entydig det mønsteret heller. Jeg undres litt på hvorfor den umiddelbare responsen hos noen er knyttet til hvor flink jeg har vært, og hos andre er knyttet til hvor feit jeg har vært? Har ikke helt funnet ut av det de enda, men er litt nysgjerrig…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Føler at de siste måneders vektkurve har vært litt uryddig. Mye ned, men innimellom en del opp også. Denne uken viste vekten en oppgang på 1,4 kg. Det er jo ganske mye. Det er ikke aktuelt at jeg har spist 10.000 kcal for mye siste uke, som jo tilsvarer ca. 1,4 kg, men med to reisedøgn og tre døgnvakter på jobb kan det ha blitt både høyere glykogennivåer i kroppen og høyere saltinnhold. Dette fører til at kroppen binder opp mer vann, og igjen følgelig veier mer. Jeg har stort sett spist ganske sunt, og fått trent en del gode økter, selv om det kanskje har blitt litt mindre trening enn i en normaluke hvor jeg er mer hjemme.

Jaja, får trøste meg med at etter en uke med oppgang pleier det å gå kjapt ned igjen uken etter. Håper det treffer denne gangen også. Ligger fortsatt i rute for å komme under 95 kg i løpet av sommeren. Men jeg synes godt den vektkurven kunne vært litt mer jevn og ryddig på vei nedover… 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Kjenner at det er vrient å motivere seg for å pushe grensene på treningsstudioet for tiden. Jeg ser liksom ikke så mye fremgang, og med mye jobbing og reising blir det vrient å få trent så systematisk med vekter som jeg gjorde før. Jeg får jo tatt med meg treningsstrikket på reise, og jeg gjør jo armhevinger, men det er lenge siden jeg økte mengden vekter på stangen/apparatet i annet enn bicepsøvelser (der merker jeg jo fortsatt en del fremgang). Selv antall armhevinger jeg klarer har stagnert de siste ukene, etter å ha økt tydelig den første måneden jeg drev på med den slags. Det er litt surt. Når jeg ikke ser utvikling på et område jeg trener på, blir det fort vanskeligere for meg å holde motivasjonen oppe. Og jeg som hadde tenkt å bli en sånn der muskelbunt? Da passer det dårlig med motivasjonsproblemer.

For tiden er det ofte mer fristende å jogge seg en tur og så ta noen armhevinger og strikkøvelser når jeg kommer hjem, enn å komme meg på treningsstudioet. Noen armhevinger og strikkøvelser holder sikkert musklene ved like, men fremgangen har som sagt stort sett latt vente på seg en stund nå. Kanskje jeg må booke meg noen timer med en personlig trener igjen? Kanskje jeg kan få opp noen vekter på gjesterommet, slik at jeg kan få litt mer ut av de øktene som avsluttes med noe styrkeøvelse hjemme?

Har hørt at det er vrient å bygge mye muskulatur mens man går ned i vekt. Kanskje jeg må nøye meg med å holde det ved like nå, og så heller satse på å bygge mer muskler når jeg har nådd målvekten min, og ikke prøver å gå i kaloriunderskudd hver dag? Og så kanskje jeg ikke skal gidde å bli sånn muskelbunt likevel? Men det hadde jo vært litt gøy… 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg trives veldig godt på jobben, og er glad jeg har den jobben jeg har. Den medfører dog en del fristelser, av den typen jeg beskrev i gårsdagens innlegg - potetgull, sjokolade og vafler på bordet når en halvannen times film starter. Fredag kveld kunne jeg snike meg ut, og ta en joggetur i stedet. I går hadde jeg ikke helt det samme valget, og jeg ble sittende foran fristelsene over lenger tid. Det gikk for så vidt greit, men jeg likte ikke situasjonen likevel. Halvannet år med viljestyrekbygging har ikke vært nok til at den settingen kan bli både kalorimessigt levelig og trivelig på samme tid.

I enhver valgsituasjon har jeg et valg, og det er mulig å velge rett. Likevel så blir ofte valgene feil i en del situasjoner for de fleste av oss. I forhold til minst 80-90% av befolkningen blir det for enkelt å si at en bare kan velge rett hele tiden, og jeg er i denne gruppen. Den slags mentalitet virker nok for noen, men for de fleste av oss blir det kun en teoretisk og uoppnåelig virkelighetsforståelse, som kun medfører dårlige signaler til vårt selvbilde når vi ikke klarer å leve opp til det. Jeg kjenner at når jeg sitter foran sjokoladen og chipsen, så klarer jeg ikke holde meg helt unna. I går kveld greide jeg å begrense meg til 3-4 ruter sjokolade og 15-20 flak med potetgull, og jeg greide igjen å holde meg unna vaflene. Det inntaket av digg er til å leve med rent kalorimessig, sånn ca. 250 kcal, men det blir en kampsituasjon for meg å begrense inntaket til det, og ikke spise det firedobbelte. En slik mental kampå er ikke trivelig å sitte i, og dermed blir ikke chips og sjokolade et trivselsmoment for min del når det kommer i så store mengder på bordet. 

Jeg merker at forskjellige personer opptrer forskjellig foran et bord fullt av digg. Noen kan spise litt innimellom, og er fornøyd med det. Andre gafler innpå så det holder, og jeg prøver nå å spiser litt, men opplver det hele som en vedvarende kamp. Derfor velger jeg å unngå slike bord så ofte jeg kan unngå det. Jeg vet ikke hva som er årsaken, men jeg må forholde meg til virkeligheten slik jeg opplever den, ikke sli8k noen andre mener jeg burde oppleve den. Potetgull og sjokolade blir et trivselsmoment når det bare er litt av det på bordet, slik at jeg kan spise det som er der. Når jeg må la mye ligge igjen, selv om jeg har fått smaken på det, så blir det et element til ubehag i stedet. Jeg liker ikke slike situasjoner, og tror jeg holder meg til strategien av å prøve å unngå dem. Kanskje jeg om noen år har endret meg så mye at det ikke blir noe problem, men 1 1/2 år med bygging av viljestyrek på sjokolade- og potetgullfronten har ikke vært nok til at situasjoner av den typen jeg opplevde i går blir trivelige.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Gårsdagens arbeidsøkt på institusjonen gikk nok på ingen måte perfekt rent kalorimessig, men jeg kom sånn noenlunde fra det. Grunnen til at jeg kom greit fra det til slutt, var at jeg fikk gjort et knakende sunt valg på slutten av økten.

Fredag med kun suppe og rundstykker på middagsmenyen, betyr kos og film på kvelden. Da kommer potetgull, brus og sjokolade på bordet, og i går kveld sto også nystekte vafler på menyen når kveldens innleide DVD skulle skrus på.

Jeg handlet inn potetgullet og sjokoladen, og laget til og med vaflene. jeg fikk satt dem på bordet foran TV-en, og fikk plasser både ansatte og ungdommer ved bordet. Jeg spiste tre ruter med sjokolade og 8-10 flak med potetgull i tilberedelsesprosessen, men greide å stoppe der. Så spurte jeg om det var greit at jeg stakk av en halvtime og tok meg en joggetur? Hadde et jobbmessig ærend som det passet fint å kombinere med noe slikt, da det kunne legges inn som et stopp på ruten jeg jogget. Det var det ingen protester på – ble jo mer vafler til de andre av den slags…

Så i stedet for å sitte foran TV-en og gumle vafler, potetgull og sjokolade, fikk jeg altså jogget meg en 30 minutters intervalløkt i en bakke i nærheten. Jeg fikk også lagt inn noen armhevinger, og etter dusjen viste pulsklokken at ca. 600 kcal var svidd av. Det hadde fort blitt 500 kcal ekstra i stedet foran TV-en, så totalt sett sparte jeg drøyt 1000 kcal på det byttet. Smart valg – tror det brakte dagen dit den skulle rent kalorimessig, og det var jo egentlig ikke min type film uansett…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Litt usikker nå. Kom hjem fra to dager på reise til Oslo og Florø i går kveld, og skal videre på en tre døgns vakt på jobb nå. Det medfører i sum mange helsemessige utfordringer i løpet av en uke. Det har gått sånn nonlunde på reisen. Nisten har gjort sitt til at det ikke har blitt så mange utskeielser, men utfordringene er jo å ingen måte over enda. Når man har passert under en barriere, slik jeg gjorde denne uken når BMI-en gikk under 30 for første gang på sikkert 13-14 år, så har man jo ikke så lyst til å gå over den barrieren igjen neste uke. Det blir jo i så fall litt nedsig, selv om svingninger opp og ned i vekt fra uke til uke ikke er noe langsiktig problem så lenge trenden over tid er nedadgående. Nei, får stå på med litt viljestyrke i møte med fristelsne i helgen for å unngå det. Det er jo generelt sett ikke min favorittoppskrift, men denne helgen kan det hende at det er det eneste som kan funke. Skal uansett bli interessant å gå på vekten i neste uke…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I siste halvdel av joggeturen jeg tok for tre dager siden slo en tanke ned i meg: "Hva med å løpe Fanamilen i år?". Fanamilen er et mosjonsløp i Bergen på nettopp en mil. Jeg avfeide selvsagt denne ideen raskt og effektivt, men så kom den jammen meg tilbake igjen i går kveld. For en absurd tanke! Å løpe en mil? Det er langt det! Hvordan kan jeg ha beveget sinnet mitt dit at den tanken faktisk kan oppstå? Er den slags et tegn på begynnende galskap? Tenk å løpe en mil da? Det er langt det! Må være tegn på galskap…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Denne uken gikk jeg som sagt ned 2,3 kg. Badevekten stoppet på 101,1 kg, noe som med min høyde på 184,5 cm medfører en BMI (Body Mass Index) på 29,70. Jeg begynte med en BMI på 54,3, men har nå krysset under BMI > 30 – streken!

Hvorfor er dette betydningsfullt for meg? Vel, jeg vet jo at man ikke skal henge seg for mye opp i BMI-målinger, da de ikke trenger å si så mye om helsetilstanden. Har man mye muskler kan man ha en høy BMI, selv om man er kjernesunn. Men hvis man først leser BMI-målinger, krysser man grensen for overvekt når man passerer en BMI på 25. Når man krysser en BMI på 30 på vei oppover, går man i følge denne skalaen over fra å være overvektig til å bil fet. Og det er her det interessante for min del kommer inn. Jeg har nå krysset grensen nedover, og er ikke fet lenger

Nå vil nok en og annen sjel med behov for å bygge opp om sitt eget selvbilde ved å rake ned på andre kanskje fortsatt kunne finne på å kalle meg "feit". Vi som er overvektige kan jo ikke så lett skjule vår svakhet, og blir derfor lette bytter for mennesker med behov for å finne noe å kritisere hos andre. "Feit" er jo et skjellsord som benyttes slik brukeren selv ønsker det. Men "fet" er et medisinsk begrep, og i følge BMI-en passer jeg nå ikke inn i den kategorien lenger. Kjekt å vite…

Det er mange utfordringer og nedturer knyttet til en kamp mot kiloene av den typen som jeg har jobbet meg gjennom i det siste, men det er også mange positive opplevelser, og disse er det viktig for meg å glede meg over. Dette var et slikt positivt øyeblikk, og dermed er jeg fornøyd

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Sent i går kveld var det ut på joggetur. Jeg vet jo at det ikke er ideelt å jogge så sent på kvelden, da det får pulsen i været og gjør at jeg gjerne bruker lenger tid enn nødevendig på å sovne, men dagen var nå blitt slik at det var eneste treningsmulighet, så da fikk det bli som det ble. I løpet av joggeturen begynte jeg å tenke på mine tidligere joggeopplevelser, og andre mosjonserfaringer jeg gjorde i løpet av mine første måneder i denne vektnedgangsprosessen. Kontrasten mellom disse og den joggeturen jeg hadde i går kveld var ganske enorm, og jeg fikk virkelig følelsen av at min fysiske form har gjennomgått en "ekstrem forvandling".

Min første joggetur på mange år skjedde 6. januar 2007 – altså for et drøyt år siden. Da greide jeg å jogge ca. 1200 meter med flate og svak nedoverbakke før jeg måtte senke tempoet til gangfart, og jeg greide til slutt å jogge og gå om hverandre hjem igjen. Jeg stilte meg selv spørsmålet om jeg kom til å overleve dette? Og jeg konkluderte med at dette neppe kunne være sunt. 13. februar 2007 trosset jeg min slopeofobi, og gikk opp Kråkenesbakken i Bergen. På veien opp kom pulsen opp i 90% av makspuls, og blodsmaken var nok ikke langt unna.

I går, den 11. februar 2008, jogget jeg opp Kråkenesbakken i en sammenhengende joggetur, hvor jeg tilbakela knappe 6 kilometer på 40 minutter. Pulsen holdt seg jevnt rundt 85-90% hele veien, med unntak av et fall til ca. 70% da jeg jogget ned til Nordåsvannet igjen på andre siden av Kråkenestoppen. Det krevde en del av min viljestyrke å holde beina gående i joggetakt de siste to kilometerne langs vannet, men når jeg kom hjem merket jeg at jeg likevel i grunnen kunne greid å holde det gående både en og to kilometer til hvis det virkelig var om å gjøre – jeg hadde faktisk litt mer å gå på.

Av og til får en bare slike opplevelser der en skjønner at mye har forandret seg, og i går ble altså en slik oppdagelse for meg – det gikk på en måte opp for meg hvor mye bedre form jeg har blitt i det siste året. Det var i grunnen en kjekk oppdagelse

Tips oss hvis dette innlegget er upassende