For et par dager siden skrev jeg om treningskonkuransen de har satt i gang med på Elixia, der jeg trener. Vi som har meldt oss på har da navnene våre stående på plakater rundt omkring i lokalet, og hiver på et klistremerke med bilde av et par sko bak navnet vårt hver gang vi har vært og trent. Målet er å komme til 25 klistremerker, altså 25 skopar, før utgangen av juni måned.

Jeg har meldt meg på, og det samme har to kompiser. Jeg kan gå og følge med på hvor mange skopar de andre har, og de kan se hvor mange jeg har. Den ene kompisen min har fem. Jeg har syv. Så langt er alt vel. Men i dag oppdaget jeg at den andre kompisen mine har 12! Han gav meg tydelig beskjed om at han hadde like mange skopar som oss to andre til sammen! Dette kan jeg ikke like. Her må det trenes! Jeg føler et sterkt behov for å bevege den nå litt kjepphøye kompisen min ned på jorden igjen. Det skal bli en fornøyelse…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hørte en debatt på "her og nå" på P1 i dag om man burde ha sukkerfrie barnehager eller ikke – d.v.s. om man burde servere barn sukkerholdige produkter i barnehagen. Det var argumenter både for og mot den slags, litt avhengig av hva man synes barnehagens rolle bør være i forhold til oppdragelsen av barna. Men det kom frem noen interessante ting å tenke over i debatten.

En av debattantene refererte til undersøkelser som viser at barn som blir utsatt for et for strengt kostholdsregime i forhold til sukker og andre "usunne" produkter, lett kan utvikle forstyrrelser i forhold til kostholdet sitt når de blir eldre. De har en tendens til å overspise på de usunne produktene som de er blitt holdt borte ifra av foreldrene. Dette gjør de både i smug i barndommen, og gjerne i større omfang når de blir eldre og styrer matinntaket er selv. På bakgrunn av dette ble det hevdet at det er bra å gi barn sunne vaner, men at man ikke må være unormalt rigide på området.

Jeg har ikke noe fasitsvar på hva som er ideelt i forhold til hvor mye snop, nugatti og potetgull barn bør få. Det er det vel strengt tatt ingen andre som har heller – vi kan alle bare spekulere. Men jeg har gjort meg en del erfaringer fra mitt arbeid med rehabilitering av rusmisbrukere. Her har jeg sett at selv om foreldre kan sette grenser en stund, så vil barna på ett eller annet tidspunkt komme ut av foreldrenes kontroll. Dette er det viktig å tenke på i oppdragelsen – barn har faktisk en fri vilje, og blir en gang voksne. Det er ikke nødvendigvis slik at tvang i barndommen fører til at man fortsetter med den påtvingede livsstilen når man blir eldre.

Jeg har reflektert litt om hva jeg vil gjøre selv hvis jeg skulle få barn en gang. Jeg vet ikke helt hva jeg vil lande på hvis en slik situasjon oppstår, men jeg tror jeg vil ha et perspektiv med meg som kanskje det viktigste i oppdragelse: Oppdragelse handler i stor grad om å gi barna best mulig forutsetninger til å ta de gode valgene når de blir store nok til å ta dem selv. Jeg tror det er lurt å ha den tanken med seg i all grensesetting, enten det gjelder sukker, fett eller sprit. Da tror jeg nok at det i hvert fall vil være noen barn som kanskje ikke bør påtvinges en sukkerfri livsstil hele barndommen. Og det er kanskje mulig å ha en sunn livsstil med litt sukkerinnslag innimellom?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg trener på Elixia, Kokstad. Elixia har som slagord at de skal få "members for life", noe som synes å være en ganske god forretningsfilosofi. Men for å få dette til, må de altså hjelpe folk til å komme seg ut av sofaen og ned på tredemøllen, slik at de faktisk trener. Ellers dropper de jo bare ut når det obligatoriske året med bindingstid er over.

Nå har de gjort et motivasjonsgrep for å få folk til å trene som synes å være ganske efektivt overfor undertegnede (og en del andre). De har satt i gang en konkurranse, som visst er en årlig foreteelse i Elixia-systemet, der det er om å gjøre å karre seg opp på treningsstudioet 25 ganger i løpet av 90 dager (2 treningsøkter i uken i gjennomsnitt i tre måneder). Alle som fullfører dette blir med på trekningen av en del premier.

Premiene betyr jo ikke noe for min del, men de har gjort det geniale i å henge opp listene over de som melder seg på konkurransen rundt omkring i lokalet. Når man har trent, henter man et klistremerke i skranken, og henger det opp bak navnet sitt. Når man har klistret opp 25 klistremerker har men da kommet i mål. Slik kan man se hvor mange klistremerker en har selv, og ikke minst hvor mange klistremerker trenigskompisen har… Og det er her det geniale inntreffer.

Jeg har dratt med meg to kompiser på trening på dette treningsstudioet. Og jeg kan jo ikke ha noe av at de når det målet uten at jeg når det!? Jeg kan jo følge med og se hvordan jeg ligger an i forhold til dem, og de kan gjøre det tilsvarende overfor meg… da blir det noen treningsøkter… 

Jeg har uansett som mål å trene på Elixia to ganger i uken, så for meg passer dette utmerket. Jeg kjenner at det motiverer meg, og selvsagt skal jeg nå det målet før kompisene mine… Genial kampanje – det enkle er ofte det beste. Noen ganger er det en fordel å være en enkel mann…  

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg tror jeg nå har gjort et rimelig permanent bytte. Jeg har prøvd å spise brød uten smør mange ganger, og synes fort det blir kjedelig. Men nå har jeg funnet et godt alternativ. Jeg bruker lettvarianter av smøroster i stedet. Det har rundt 1/4-1/3 av kaloriene av smør, og smaker egentlig mye bedre. Lett å ta litt mer av det på enn jeg gjør av smør, men den sjansen får jeg ta - får uansett mye mer igjen for kaloriene med lettost enn med smør. Philadelphia light er blitt favoritten, og det funker faktisk. Har prøvd med salsa i stedet også, og det er ikke så verst. Jeg vil nok variere med det innimellom, men holder meg mest til philadelphia light, og andre lette smøreoster.

Det begynte med at jeg eksperimenteret med det i tilknytning til mine polare sandwich, men nå bruker jeg det på brødskivene når jeg får servert annet brød også. Det er mange som har lettost i hus for tiden, og har de ikke lettost, har de gjerne andre smøreoster, og de er jo også mye bedre enn smør. Er offisielt fornøyd med å ha funnet en god erstatning for smør på skiven  

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ikke så rent sjelden kommer jeg opp i situasjoner hvor jeg vet jeg har spist nok, men likevel føler meg sulten. Dette kan henge sammen med konseptet "craving", som jo er en unaturlig sterk sultfølelse en del overvektige sliter med etter enten å ha spist for lite tidlig på dag, eller å ha spist mat som stimulerer sultfølelsen unormalt mye. Men det kan også henge sammen med at det kan gå litt tid fra man spiser til mettheten setter inn. Det er litt forskjllige måter å takle disse to utfordringene på.

Jeg har skrevet noen innlegg om craving her, så det tar jeg ikke opp nå, men den der forsinkelsen mellom spising og metthet har vært veldig tydelig i det siste, så jeg synes det er på tide å nevne det også.

Jeg har forstått at det er spesielt ved inntak av karbohydrater at man får en forsinkelse i metthetsfølelsen. Man fyller jo opp magesekken kjapt, og dette sender noen signaler til hvjernen om metthet, men man får ikke tilgang til energien før maten er kommet ut i tarmsystemet for absorbering inn til blodet. Metthetsfølelsen ved karbohydratinntak skal først og fremst komme når dette skjer. Jeg har hørt forskjellige teorier om hvor lang tid det skal ta, men forstår jeg må beregne rundt 30 minutter.

De siste dagene har jeg, som sagt, lagt spesielt merke til dette. I går spiste jeg kyllingfilet med ris, grønnsaker og soppstuing til middag (på jobb). Jeg kjente at jeg gikk sulten fra bordet, men tok sjansen på å stole på at jeg hadde spist nok. Det viste seg å stemme. Etter ca. en halvtime var jeg mett som bare det – en metthetsfølelse som holdt lenge.

Dette er jo ikke noe nytt fenomen for min del, og sikkert ikke for de som leser dette heller, men jeg merker jeg har godt av å minne meg selv om prinsippet likevel. Det er nemlig lett å glemme dette når man spiser karbohydratrik mat, som jeg gjerne må giøre når jeg er på jobb. Så spiser jeg litt for mye, fordi jeg ikke kjenner at jeg er mett enda. I det siste har jeg prøvd å huske på dette, og spise det jeg regner med er nok mat, og ikke det jeg føler er nok mat. Og det synes å funke. For meg blir dette spesielt viktig nåpr jeg er i setinger hvor jeg får servert mer karbohydratrik mat enn jeg ellers spiser, og denne uken (fire døgnvakter på rad på barnevernsinstitusjon) er en slik uke. Får se om det funker resten av uken også…?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg er nå på jobb i fire døgn, og får ikke lagt inn så mye trening disse dagene. Men jeg fikk sneket inn en intervalløkt på en liten halvtime i gårkveld. Det var lenge siden sist. Jeg har jo jogget litt den siste måneden, men ikke hatt en skikkelig bakkeintervalløkt, slik jeg pleier. Jeg har prioritert tennis, squash og styrketrening, og kun jogget litt i forbindelse med de andre treningsøktene. Det merket jeg…

Beina beveget seg jo, og jeg gjennomførte rundene på grei tid, men det føltes blytungt. Tror ikke jeg har godt av for lange pauser fra intevalltrening. Det er en glimrende treningsform for å få opp kondisen, men tung å komme i gang igjen med når det er lenge siden sist. Litt det samme som med styrketrening – kjiipt å starte opp igjen etter pause. Tror jeg gjør det lettere for meg selv hvis jeg klarer å unngå den typen pauser. Er jo ikke noe poeng i å gjøre det vanskeliger enn nødvendig for meg selv…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har tidligere skrevet at jeg nå har senket ambisjonsnivået litt på vektutviklingen en måneds tid. I april er målet kun å holde vekten stabil, for så å gå mer ned i vekt fra mai av igjen. Dette var opprinnelg en respons på at jeg var veldig sliten, og måtte roe ned treningstempoet litt. Nå ser jeg at andre faktorer også spiller i samme retning.

Jeg blir mye på reise og jobb denne måneden. Jeg blir flere døgnvakter i barnevernet, i tillegg til konsulentoppdrag i Florø, undervisning i Riga, kurs i Fjaler og en del annet. I tillegg merker jeg jo at jeg, ved igangsetting av kjæresteforhold, har fått et aspekt til jeg ønsker å bruke mye tid på hverdagen. Vi trener jo sammen innimellom, og kombinerer de to aspektene slik, men vi kan jo ikke bare gjøre det… 

Totalt sett føler jeg at denne måneden blir en alvorlig test på hvordan jeg har utviklet meg i forhold til mat og helse siden jeg begynte på denne prosessen. Klarer jeg å holde vekten sånn noenlunde stabli frem til 5. mai, som er målet, så har jeg utviklet meg veldig mye, for det blir ikke lett. Går jeg litt opp, så skal jeg nok klare å kvitte meg med det igjen når vi er i gang med mai måned. Dette vil bli interessant….

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg trente en god del i tenårene. Både jogging og basketball har satt sine spor på beina mine, i forhold til at både knær og ankler har vært litt ugreie innimellom. Jeg har tråkket over mange ganger på basketballbanen, og knærne har hatt en tendens til lett å bli litt vonde under løping. Nå fungerer de jo som de skal, og det viser seg at det er ganske dramatisk effekt på disse leddene av å gå ned i vekt. Kanskje dette er noe av grunne til at de når er medgjørlige?

Knærne får jo en støtbelastning som er ganske betydelig, da kroppens tyngde gjerne "lander" på kneet både når man går, løper, hopper, stiger ut av sengen, reiser seg fra sofaen o.s.v. – På grunn av støtet i forbindelse med bevegelse blir denne belastningen mye større enn det antall kilo som utgjør kroppens masse når man står i ro på en badevekt. Ifølge forskere ved Wake Forrest University reduserer man trykket på knærne i hverdagen med fire kilo for hvert kilo man går ned i vekt. Tidligere har jeg hørt at trykket ved jogging er tre kilo på kneet per kilo man veier. Uansett hvilke av disse tallene som skulle være nærmest sannheten, så er det altså ingen tvil om at belastningen på mine knær er blitt ganske betydelig redusert når jeg nå har gått ned i overkant av 85kg. Det tenker jeg er en god ting, med tanke på at jeg gjerne vil ha med meg disse knærne en stund i livet…

Anklene mine har også vært litt virene etter noen år med basketball. Forskere på Rutgers University har funnet ut at faren for ankelskader øker med 7% for hver halvkilo med vekt som legges på kroppen. Det er jo ganske dramatisk. Nå var nok min livsstil da jeg veide 160-185 kg ikke direkte preget av risikosport av typen basketball og squash, men jeg tråkket jo over noen ganger bare jeg var ute og gikk, og jeg brukte litt tid på å komme meg etter skadene når de skjedde. Det gikk faktisk mye kjappere å bli bra igjen etter overtråkket jeg gjorde i januar 2007 enn etter de to gangene jeg tråkket over i 2005 og 2006.

Det er nok av motstand i en vektnedgangsprosess. Personlig synes jeg derfor er greit å ha flest mulig fordeler ved vektreduksjonen i bakhodet nå jeg står i de mer vriene valgene. Det gjør det i hvert fall litt lettere for meg å motivere meg selv for å kvitte meg med ytterligere en kilo eller ti… Redusert fare for skade både på knær og ankler er altså nok en slik positiv bonus ved vektreduksjonen som jeg kan huske på når selvmotivasjonen trengs: 1 kg ned – fire kilo mindre trykk på knærne, og 14 % lavere risiko for å tråkke over…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg liker pølser – har i grunnen alltid likt det, og har spist en del pølser i denne vektnedgangsprosessen. Jeg har lagt ut en oppskrift på pølsedigg i oppskriftene som finnes i høyre kolonne her, og har noen slike på reportuaret, men det har nok blitt mindre og mindre utav det. Nå kan det faktisk være at jeg trekker pølsesnittet i den norske befolkningen ned. Det har jeg neppe noen gang gjort før!

I nettavisen til Bergens tidende i dag har de en artikkel om den økte kreftfaren ved å innta pølser. I denne forbindelse informerer de oss om at vi i gjennomsnitt spiser 8 kg pølser hver i året, vi nordmenn, i tillegg til det vi kjøper på bensinstasjoner.

8 kg pølser i året tilsvarer to grillpølser i uken på hver av oss. Slikt gjør jeg ikke lenger. Når jeg spiser pølser er det stort sett kvalitetspølser fra pølsemakere. Skal jeg først innta den typen kalorier skal det være kvalitet på det.

2007 var trolig det første året i mitt liv hvor jeg trakk dette pølsesnittet nedover. Og det går rimelig greit. I begynnelsen av denne prosessen måtte jeg betale bensin med kort på kortautomatene utenfor bensinstasjonen for å ikke utsette meg selv for fristelsen ved pølselukten inne i skranken. Den tiden er forbi, og jeg føler faktisk ikke at jeg savner pølsene. Jeg nyter dem som sagt en gang innimellom, men ikke 8 kg i året. Merkelig hvordan man kan forandre seg over litt tid hvis man gjennomfører valgene sine selv om en har lyst til å gjøre noe annet…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

På tide med en ny lasagnevariant fra Bergen. Jeg liker jo lasagne veldig godt, så da må jeg ha et visst reportuar av sunne lasagneretter å ty til som passer inn i et sunt kosthold. Her er en ny variant:

Kjøttsaus:

• 600g løk (4 stk. medium størrelse)
• 800g karbonadedeig
• 800g squash, kuttet i små biter
• 200g sweet chilisaus
• 100g Idun ketchup uten tilsatt sukker
• 2 bx hermetiske tomater

Paprikasaus:

• 2 poser Toro hvit saus, tilberedt med ekstra lett melk
• 500g grønn paprika, kutte i små biter

Andre ingredienser:

• 12 lasagneplater med fullkornslasagne (220g)
• 150g finello light (1 pose)

Kjøttsausen lages ved at ingrediensene stekes sammen, tilsatt i den rekkefølgen de står i ingredienslisten. Paprikasausen lages ved at man tilsetter paprikaen i den hvite sausen, og lar dette koke noen minutter. Hvis man ikke vil ha paprikabiter i sausen kan man mose den i en foodprosessor.

Alt legges så lagvis i en lasagneform, kjøttsaus, paprikasaus, lasagneplater, o.s.v. Det hele toppes med en pose finello light, og settes i ovnen for steking i ca. 30 minutter. Dersom man vil kan man godt tilsette osten midtveis ute i steketiden, slik at den ikke blir så brunet. Lasagnen blir etter min mening best hvis den får hvile litt på benken før servering.

Dette blir 12 porsjoner på rundt 350g per porsjon. Hver porsjon innehar da 310 kcal.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I går spiste jeg et pizzastykke. Det smakte godt. Etter å ha spist det, ble jeg skikkelig sulten. Det var ikke godt… Det har fått meg til å stille meg spørsmålet om jeg egentlig liker pizza eller ikke?

Craving er et begrep som brukes i en del "slankekretser" om en sterk sultfølelse, også kjent som "oksehunger". Slik craving utløses av forskjellige ting for forskjellige individer, men det kjennetegnes av en irrasjonelt sterk sultfølelse, enten utløst av for lite mat, eller av såkalte cravingtriggere. For meg er det noen cravingtriggere som går igjen. Epler og rå gulrøtter er et par av disse, som jeg har omtalt tidligere. En annen er pizza. Det var det jeg fikk oppleve i går.

Jeg har jo fått meg kjæreste. Hun går i en kirke, og jeg var med henne dit i går. I kafeen etter kirken serverte de pizza, og jeg tok altså et stykke. Tanken var at et stykke pizza jo ikke inneholder så mye kalorier at det blir et problem… Jeg ble sulten så det holdt i etterkant, og måtte spise en del mat for å komme meg opp på et normalt metthetsnivå igjen etterpå. Det er jo ikke første gangen dette skjer etter et pizzastykke, men jeg glemmer stadig vekk noen av disse triggerne mine, og kommer ikke på dem før cravingen setter inn. 

Jeg liker altså smaken av pizza men jeg liker ikke hva det gjør med meg. Kanskje jeg må bestemme meg for at jeg ikke liker pizza? Jeg liker jo ikke hva det gjør med meg? Da må jeg vel kunne si at jeg ikke liker det, selv om jeg synes det smaker godt? Lurer på hvilke ansiktsuttrykk jeg vil møte hvis jeg sier til folk som vil gi meg pizza at jeg ikke liker det…? 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det har vært gjort flere undersøkelser i forhold til hvordan TV-titting påvirker helse, spisemønster o.l. Disse viser bl.a. at man gjennomsnittelig spiser 71% mer når man sitter og ser på TV enn når man ikke driver på med den aktiviteten. I tillegg er jo den tiden man bruker til TV-titting sjelden brukt til trening, selv om noen av oss synes det er ok å løpe på tredemøllen eller ellipsemaskinen foran TV-skjermen… Overeksponering for TV-skjermens lyssignaler kan også svekke kroppens produksjon av melantonin – et hormon som regulerer vårt søvnmønster. Under er en statistikk over hvordan så og så mange timer med TV-titting i uken kan øke risikoen for en del typer helseproblemer:

Kilde: Men’s Health, september 2007

Tidlig i denne vektreduksjonsfasen bestemte jeg meg for å prøve å leve uten TV. Det har stort sett gått over all forventning. Kanskje det er et av de smartere grepene jeg har gjort i prosessen? Etter halvannet år uten TV er en livsstil med begrenset TV-titting nå så innarbeidet at jeg tror jeg ikke ville sett så mye på TV selv om jeg hadde hatt det i huset. Men av og til er det lettere å leve som man vil hvis man reduserer tilgjengeligheten på en fristelse enn hvis en bare stoler på viljestyrken. Jeg er derfor veldig glad for at TV-en har vært ute av huset de siste 19 månedene. Den skal få forbli ute noen måneder til

Jeg tror ikke at det er noen automatikk i at jeg får disse sykdommene som man statistisk sett skal øke risikoen for ved å se mye på TV. Men dersom en tror på statistikken over er det kanskje lurt å i hvert fall holde TV-aktiviteten under 2 timer for dagen? Man taper kanskje ikke så mye på det? Lurer på hvordan det der er med PC-bruk, som f.eks. blogging…?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Her er en festlig forbrenningskalkulator. I og med at den kun tar utgangspunkt i alder og vekt er den nok ikke nøyaktig, men kan likevel trolig gi en pekepinn i retning av hvor mye man forbrenner i løpet av en dag. Skal man ha en mer nøyaktig måling må man nok ta en test for å måle hvor mye muskelmasse en har, men som sagt, denne vil nok kunne gi en pekepinn for mange.

Jeg kom ut med 3200 kcal per dag på denne kalkulatoren, med "lavt" aktivitetsnivå. Ikke sikkert at det er så langt fra sannheten. Min basalforbrenning, beregnet med mer avanserte formler etter veiing av muskelmasse, skal være rundt 2200 kcal. Medregnet noe trening, litt husarbeid og litt annen bevegelse i hverdagen blir det nok fort 3200 kcal totalt i døgnet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg er redd jeg nå må senke ambisjosnivået i forhold til min vektutvikling noe. Jeg har i det siste kvittet meg med 2-3 kg per måned, og veide på mandag 7/4 98 kg. Men nå lurer jeg på om jeg må ta det litt mer med ro i en måneds tid?

Jeg har ikke hatt et endelig mål på hvor mange kilo jeg ønsker å veie til slutt. I begynnelsen tenkte jeg 85 kg, men etter å ha lest mer om kroppens prosesser, har jeg konkludert med at en fettprosent på 15-20% er et bedre mål. Jeg har ikke tatt en kroppsanalyse på en stund, men hadde tenkt å ta en ny slik på 95 kilo, forhåpentligvis i løpet av juni. Hvis jeg da var i nærheten av mine 15-20% med kroppsfett, ville jeg trolig da si meg fornøyd. Nå må jeg altså vurdere å utsette den merkedagen litt. Det hadde vært utrolig kjekt å nå 95-kg-merket i juni, men det er muligens ikke lurt?

Jeg er, som tidligere beskrevet, ganske sliten for tiden. Jeg får trent nesten daglig, men det blir kortere økter og lavere intensitet enn når jeg er i god form. Jeg har ikke tenkt å ta sjansen på å slite meg ut og havne på sykemelding, så jeg må ta det litt mer med ro. Kanskje jeg nå skal si meg fornøyd med å gå stabil en måned? Kanskje jeg skal være fornøyd med å veie 98 kg også første veiedagen i mai? Tenker at jeg kanskje får bite i det sure eplet, og akseptere en måned med stabil vekt uten å la det stresse meg.

Jeg merker at de sunne valgene i stor grad nå går automatisk. Jeg spiser sunn mat, trener regelmessig (selv om det altså nå dreier seg om litt kortere økter enn før), og skeier sjelden ut med spesielt usnne ting, som sjokolade eller potetgull. Dette funker endelig selv uten at jeg fører VK-dagbok. Det er jo bra. Jeg får ta en konsolideringsmåned, og fokusere på å fortsette med disse valgene. Slikt er vel god trening i forhold til min langsiktige, forhåpentligvis vektstabile livsstil…?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Nå har jeg trent aktivt i over to år, og jobbet like aktivt med kostholdet i halvannet. I den prosessen har jeg jo endret meg fysisk, ved å ha gått ned over 85 kg, men det er også en del mentale endringer som har skjedd. Det er blitt relativt naturlig for meg å spise sunt, og tilsvarende å trene regelmessig. Jeg har alltid hatt perioder med fysisk aktivitet og innskjerping i kostholdet, men nå har det holdt over mye lenger tid. Hva er det som har påvirket hverdagspsyken slik?

Jeg kan jo ikke komme med en fasit på det spørsmålet, men jeg har tenkt litt på det i det siste, og gjennom å ha observert min egen utvikling har jeg kommet frem til en teori. 

Noen ganger er det rimelig lett for meg å trene. Jeg kjenner at kroppen har bra med energi, og det er rett og slett lystbetont. Slike dager kan jeg gjerne holde ut lenge i treningsøkten, og kanskje til og med sette personlig rekord på ett eller annet område. Jeg kan ha holdt kanskje to-og-en-halv time på treningsstudioet, gått godt over en mil, jogget 5-6 kilometer, spilt tennis et par timer o.s.v. Slik dager er topp.  Da svir jeg kanskje bort 2-300 gram fett på en enkelt treningsøkt, og får gode fysiske resultater av dagen.

Andre dager er treningslysten og energien mer gjennomsnittelig. Hverdagen krever litt selvmotivering for å komme i gang med økten, og det blir gjerne 1 1/2 time på treningsstudioet, joggeturen blir 4-5 km og tennisøkten blir en drøy time. 

Men så er det de vriene øktene. Det er disse dagene da kroppen stritter imot. Jeg har lite energi, det regner ute, jeg ar mye annet jeg skulle ha gjort. Slike dager frister det å ikke trene, og treningsøktene mine blir gjerne kortere enn på de andre dagene. Men jeg har merket meg at disse dagene kanskje er de viktigste.

Jeg la spesielt merke til dette prinsippet i begynnelsen av prosessen, da trening stort sett skjedde i svømmehallen eller ved gåturer langs veien. Det var de dagene jeg greide å pushe meg selv til å gi litt mer på en dårlig dag enn jeg greide på den forrige dårlige dagen, at jeg hevet standarden for hva jeg klarte i hverdagen ellers. Det var de dagene jeg greide å karre meg ut på trening selv om både kropp og sjel og ånd tilsynelatende mente det var smartest å la være, at jeg påvirket psyken min til at det ble naturlig å trene.

På slike dårlige dager blir gjerne ikke effekten for kroppen den samme som på gode dager. Jeg svir ikke like mye kalorier, bygger ikke like mye muskler, og  jeg får ikke det samme endorfinrushet. Men jeg tror det er disse dagene som bygger min karakter. Det er disse dagene jeg hever standarden i livet mitt. Det er disse dagene jeg tar nye steg i min personlighet i retning av der jeg ønsker å være: en som lever et sunt hverdagsliv der sunn mat og trening er naturlige impulser for både kropp og sjel. 

Jeg blir litt glad når jeg merker at jeg greier å sette ny rekord på hvor langt jeg klarer å svømme eller jogge, hvor mye jeg løfter i benken o.l., men etter at jeg oppdaget dette har jeg begynt å glede meg over disse litt mindre treningsøktene også. Jeg tenker at det er på disse vanskelige dagene jeg kanskje gjør den viktigste jobben for å lykkes med å etablere den hverdagen jeg ønsker å etablere, og det kan man jo glede seg over, selv om det er på en litt annen måte å glede seg enn når jeg bryter en ny fysisk barriere? 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende