Var i begravelse på torsdag. Hun ble bare 23 år. Det finnes ikke ord som kan beskrive noe slikt.

Av og til blir spørsmålet om man skal veie 92 eller 98 kg ganske så uvesentlig. Jeg har ikke tenkt å la være å bry meg om detaljene i livet. De kan bety en del for livskvaliteten. Om jeg skal veie 185 eller 100 kg er et spørsmpål om liv og død, men om jeg skal veie 92 eller 98 er ikke egentlig så viktig. Det er en del ting som er viktigere. Greit å ha det perspektivet med seg av og til når en jobber med kiloene. Jeg kommer nok ned på 92 kg etter hvert, men jeg ofrer ikke ting som egentlig er viktigere for å gjøre det på noen uker…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ved The Rush University Medical Center i Chicago har de forsket på spising av fisk i forhold til mental aldring. Jeg vet ikke helt hvordan de har gjort det, men i hvert fall har de funnet frem til at et ukentlig fiskemåltid reduserer den mentale aldringsprosessen med 10%. Jaja, får bare fortsette å spise fisk hver uke da. Hvem skulle tro det for to år siden, at jeg skulle lage og spise fisk ukentlig, av egen, fri vilje? Den jakten på spiselig fisk jeg har holdt på med har virkelig ført til en endring i det aspektet av kostholdet. Og ikke bare blir jeg slankere og fysiologisk sunnere av det – jeg blir smartere på mine gamle dager også? Kan sette pris på slikt…

Kilde: Men’s Health, 07/08, Britisk utgave (s, 15)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har flere ganger hatt perioder der jeg har gått litt opp i vekt et par uker. Disse periodene har uten unntak vært etterfulgt av en tydelig vektnedgang når jeg har skjerpet inn litt på rutinene i etterkant. Nå har jeg hatt en litt mislykket stabiliseringsfase, og er godt i gang med innstrammingen. Jeg har ført kaloridagbok hver dag, og komt i mål med kaloriene med god margin. Jeg synes jeg burde gått ned i vekt siden forrige uke, men så gikk jeg opp noen gram i stedet

Liker ikke det. Veide 96,1 kg denne uken. Kroppen min gjør ikke som jeg vil! Kanskje jeg er inne i en sånn paltåfase igjen, der kroppen bare ikke vil spille på lag? Har vært i noen sånne faser før også, og de kan være ganske så frustrerende.

Jaja, får bare holde koken, og se hva som skjer neste uke. Kroppen pleier jo å gi opp motstanden i platåfaser eter hvert, så lenge jeg ikke gir opp før den, men bare fortsetter jevnt og trutt… I dag gikk jeg med over 1000 kcal i minus i forhold til et tempo på en halvkilo ned i uken. Beste responsen på en kjip badevekt er jo en ekstrem treningstur, er det ikke? Hvis ikke kroppen vil, så skal den!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I dag traff jeg en venninne. Hun hadde ikke sett meg på over et år. Jeg var forlover for mannen i bryllupet hennes for åtte år siden, og selv om vi ikke har hatt like mye tid sammen siden den gang (jeg flyttet kort tid etter det til Florø), så kjenner hun meg som sagt godt.

I dag parkerte vi ved siden av hverandre. Jeg hilste, og hun hilste litt nølende tilbake. Så gikk jeg ut av bilen, og hun så litt undrende på meg. Så sa jeg "hei". Hun fortsatte å se litt spørrende på meg, før, etter noen skunder, hun utbrøt: "Neimen… det var en ny mann!". Hun kjente meg rett og slett ikke igjen før hun hadde sett litt på meg. Artig…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg var litt lite kreativ på kjøkkenet her en dag, og bestemte meg for å lage en Torogryte, nærmere bestemt en meksikansk gryte. Men jeg så på innholdet og tenkte at jeg må jo gjøre den litt sunnere. Gryteretten i posen er jo en basis. Det står at jeg skal tilsette kjøttdeig, men jeg kan vel egentlig tilsette det jeg vil, kan jeg ikke? Tror det…

Derfor byttet jeg ut kjøttdeigen med 400g karbonadedeig, og ryddet kjøleskapet for grønnsaker ved å tilsette:

• 400g løk
• 700g sjampinjong
• 70 g purreløk
• 170 g brokkoli
• 1 boks hermetiske tomater

Ellers laget jeg gryten som det stod på pakken. I stedet for ca. 14-1500 gta, gryterett fikk jeg da ca. 2600 g gryterett som var betydelig sunnere. Fordelte jeg disse 2600 grammene på fem porsjoner, ble kaloriinnholdet seende slik ut:

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Helsemessig er det vel neppe noe praktisk begrensning på hvor mye grønnsaker en bør spise, men jeg merker meg at jeg skiller meg litt ut kulturelt med mengden jeg setter til livs.

Når jeg lager mat med mye grønnsaker og serverer dette til andre, blir de stort sett uten unntak veldig fornøyd. Men når de ser hvor mye grønnsaker som står oppkuttet i skåler når jeg skal begynne å lage mat, blir en del litt sjokkert. Når jeg kjøper inn mat til felles matlaging, enten på jobb eller i andre sammenhenger, virker det som om folk normalt sett ikke får seg til å tilberede alle grønnsakene jeg kjøper inn.

Når jeg fortalte, rundt et middagsbord her for en drøy uke siden, at man i middelhavslandene spiser ca. 1/2 kg med løk per person per uke, virket dette som om jeg hadde påstått at jorden var flat. Er det virkelig mulig for en person å spise så mye løk?

I norsk kultur kan vi spise mye poteter, gulrot og kålrabi, men jeg tror vi har litt kulturelle bokser om hvor mye av andre grønnsaker som er "mye". Jeg merker at det som er normalt for meg, er nesten utrolig mye for andre. Jaja, det har nå hjulpet meg ned noen kilo i vekt… Får fortsette å utfordre kulturelle normer på det feltet, og fortsette å hive 2-4 ganger så mye grønnsaker som kjøtt i matrettene mine

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Gjennomføring av trening har i utgangspunktet en veldig høy prioritet hos meg. Jeg vet jeg er avhengig av det for å lykkes med å fullføre min vektnedgang, og å gjøre endringen permanent. Likevel dukker det opp dager hvor det ikke er rom for trening. Det kan ha med uforutsette situasjoner på jobben å gjøre, eller mer private omstendigheter. Hva gjør jeg da?

Jeg prøver å gjøre noe annet helsefremmende i stedet disse dagene. Ok, jeg får ikke trent, men kanskje jeg kan gjøre noe annet for helsen? Jeg er gjerne litt mer bevisst på kosten enn på en vanlig dag, lager litt ekstra porsjoner med sunn mat, leser et kapittel om trening i en bok om den slags, e.l. 

På lørdag var en slik dag. Jeg fikk ikke trent som planlagt. Årsaken til dette var en kombinasjon av trøtthet etter en ganske intens arbeidsøkt på jobben, og mer private omstendigheter. Uansett, treningen måtte gå ut vinduet. I stedet laget jeg en litt større mengde sunn middag enn jeg ellers hadde gjort, og la en plan for å se om jeg kunne lure inn en ekstra treningsøkt uken etter. Jeg fikk ikke trent som planlagt, men altså likevel gjort noen investeringer i egen helse.

Vet ikke om dette er viktig. Utslagene blir ikke så enorme på vektkurven av de enkelte tingene jeg gjør for å kompensere for bortfallet av treningen. Men jeg synes i hvert fall det er et prinsipp som gjør det enklere å unngå at slike unntaksdager blir begynnelsen på en nedadgående kurve. En slik dag blir ikke en dag uten innsats for helsen, men en dag med en alternativ innsats for helsen i stedet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har hatt mange tankemønster å utfordre i kampen mot kiloene. En av dem har vært at jeg har hatt en tendens til å ta trøtthet som et signal om at jeg må spise. Det kan sikkert være riktig når man er ute på en mange timers treningstur, men ikke nødvendigvis rett når jeg er mentalt sliten på jobb.

Denne uken har jeg hatt 80 timers jobbing på fire døgn (fire døgn i strekk på vakt, med 8 timer hviletid om natten omregnet til 4 timers våkent arbeid). I løpet av en slik vakt kan man jo til tider bli litt sliten, og da har denne impulsen kommet: "Jeg må ha mat". Dette skjer selv om jeg har spist normalt og vet jeg egentlig ikke trenger mat. Jeg trenger nok hvile, men ikke mat…

Jeg har jobbet mye i livet, mange år på rad med over 1000 overtidstimer
i året. Dermed har jeg ofte vært sliten, og ofte møtt denne tanken. Det har nok vært en "automatisk tanke", og jeg har handlet på den impulsivt, uten å tenke gjennom om den var sann eller ikke.

Men så, for over et år siden, identifiserte jeg dette tankemønsteret, og fant ut at det var ulogisk. Når jeg er sliten trenger jeg en pause, ikke en sjokolade. Allikevel kommer impulsen tilbake gang etter gang, om enn med lengre mellomrom mellom hver gang enn tidligere. Forskjellen nå er at jeg vet hva den er, og sjelden handler på den. Men den kommer likevel igjen. Håper den forsvinner en gang, for selv om den kommer igjen merker jeg at det krever litt mental energi å avvise den også. 

Forrige uke gikk det greit. Den kom sterkt et par ganger i løpet av uken, men jeg avviste den som ulogisk. jeg fikk tatt litt pauser, og kom greit i havn. Jeg vet ikke hvor denne tanken kommer fra opprinnelig. Kanskje det er et tankemønster som er vanlig blant flere? Jeg har i hvert fall bestemt meg for at jeg ikke ønsker å la slike negative impulstanker få kontrollere meg, så da får jeg jo fortsette å la være å høre på den.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

De siste tre dagene har vært ganske intenes på jobben. Jeg går døgnvakter på en barnevernsinstitusjon, og er på jobb hele døgnet i fire dager i strekk. Da er det ikke alltid lett å finne ledige øyeblikk for å føre inn dagens mat i kaloridagboken (Vektklubb-dagboken).

I dag var det ikke tid eller mulighet til dette før etter klokken 23:30. Da hadde jeg gått rimelig i ett hele dagen, og viste jeg skulle opp tidlig neste morgen. Det var veldig fristende å la være å skru på PC-en, og heller innta horisontalen i den fristende sengen i etasjen over…. Men så tenkte jeg: Det er jo når jeg tar de tøffe valgene at jeg bygger min karakter. Det er jo når jeg holder mine prinsipper i møte med de sterkeste fristelsene at jeg øker sjansene mine mest for å nå målet til slutt.  

Jeg har bestemt meg for å føre vektklubbdagbok daglig frem til jeg reiser på en lengre ferie i midten av september. Jeg vet av erfaring at om jeg gjør et unntak en dag, så er det litt lettere å gjrøe et unntak neste dag også. Trøtthet fikk være trøtthet, og jeg logget meg på Vektklubb. Det var jo hyggelig å se at jeg kom i havn 700 kcal under dagens maksimumsinntak, i grunnen så hyggelig at jeg tok meg til til å skrive dette blogginnleget om det også etter at føringen var gjort…

Det er en pris å betale for å nå sine mål. I kveld var prisen at jeg måtte kutte søvnen med 25 minutter, 7 minutter til å fylle ut dagboken og 18 minuttertil å skrive dette… Jaja, "A man has got to do what a man has got to do…" 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Da er mandagens stevnemøte med badevekten unnagjort, og resultatet i dag var 95,4. Det er jo fortsatt over det jeg var før mitt litt mislykkede forsøk på stabilisering de siste ukene, men det er i hvert fall ned 0,9 kg fra forrige uke. Hvis jeg klarer å fortsette med den typen nedganger jeg jo i mål om noen uker, så jeg får være fornøyd med det. Kjekte at kurven går nedover

Nå skal jeg være på en 4-døgns vakt på institusjonen jeg jobber denne uken, og det er normalt litt vrient å ha kontrol på alt der, men vi jeg greide det jo sist vakt, så jeg satser på at det går bra denne gangen også, og at jeg er under 95 igjen neste uke.  

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

En stor utfordring jeg har møtt på i min vei ned i vekt har vært idrettsskader. Jeg har forstått på dem som har peiling på slikt (først og fremst legen min), at slikt er nesten umulig å unngå av og til når man trener så mye som jeg har gjort de siste par årene. De er likevel irriterende, og jeg må finne en vei rundt dem. Jeg kan liksom ikke slutte å trene i månedsvis bare fordi jeg får en skade…

Først var det skulderskaden fra for mye brystsvømming. Da måtte jeg gi meg totalt på svømingen, men fikk erstattet disse øktene med flere gå-økter, vektløfting, spinning, og etter hvert jogging. Så begynte skadene i beina. Jeg har tråkket over et par ganger, og den siste kneskaden har vært skikkelig lei. Jeg var godt i gang med joggingen, og så blir jeg satt helt ut av den i månedsvis… Surt!

I forbindelse med disse skadene har jeg økt intensiteten på vektløftingen med overkroppen, og har økt på med romaskin. Nå begynner kneet å bli litt bedre, så nå kan jeg sykle, jogge lett på grus og jogge litt på tredemølle igjen. Det hjelper på.

Det som har vært viktig for meg er å ikke la idrettsskadene stoppe meg helt fra treningen. Selv om de kan medføre at jeg ikke får trent så effektivt som jeg ønsker, og gjerne at jeg ikke får svidd av så mange kalorier som jeg ønsker på treningsøktene, så er litt trening alltid bedre enn ingen trening. Alle idrettsskader jeg har vært borti har det i hvert fall vært mulig å omgå litt. Det tror jeg at jeg må fortsette med. Jeg kan jo ikke la kroppen min hindre meg i å bli sunn…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Søndag hadde jeg min første treningsøkt på veeeldig lang tid hvor pulsmåleren visten en forbrenning på er enn 1000 kcal, nærmere bestemt 1005. Etter oppvarming på tredemøllen, vekttrening og en påfølgende spinningtime snek telleren seg over den "magiske" grensen. Det var utrolig deilig.

Jeg har hatt en ambisjon om et minstemål på trening på tre økter i uken. Det har jeg stort sett greid å holde gjennom en travel sommer (mye jobbing i ukene og reising i helgene). Som regel har jeg trent fire ganger eller mer. Men jeg har også en ambisjon om å trene bort 3000 kcal i uken. Den har vært vanskeligere å holde oppe.

For å nå dette siste målet når jeg i perioder er nede på 3-4 økter i uken, er jeg avhengig av å ha noen skikkelige økter som svir både 1000 og 1500 kcal innimellom. Nå i sommer har det vært vanskelig på grunn av kneskaden min, men det har også vært vrient på grunn av travelhet. Det kan jeg egentlig ikke akseptere overfor meg selv at det forblir i fremtiden. Søndagens 1005-kcal-økt var første steg tilbake til de drøye øktene. Neste økt blir neste steg. Jeg får ta det ett steg om gangen…   

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tok en ekstra våken nattevakt denne uken, fra tirsdag til onsdag. Nattevakter er vriene fra en vektreduksjonsentusiasts perspektiv. Jeg blir i realiteten gående våken mange flere timer av det aktuelle døgnet enn jeg normalt gjør – og blir fristet til å spise mer mat enn jeg pleier. Ellers sover jeg jo mesteparten av natten, og merker ikke at jeg er sulten før til frokost…

Denne natten førte jeg nøye kaloridagbok for å følge med. Jeg la opp til et kosthold i løpet av kvelden som skulle være ganske nøysomt, men det ble likevel for mye. Når jeg la ting inn i dagboken så jeg at skulle jeg holde meg rundt 3000 kcal matinntak (500 mer enn jeg vanligvis har), så måtte jeg slutte å spise litt over midnatt, og heller takle sulten underveis.

Og slik gikk det. Jeg utsatte kveldsen til ca. kl. 01:00, og satset deretter på å la være å spise. Jeg ble sulten igjen allerede kl. 03:00 (hadde spist en lett kvelds). Da hadde heldigvis huset falt helt til ro, så jeg kunne styre hva jeg gjorde resten av natten relativt fritt. Jeg gjorde ferdig rapportene som skulle skrives, brannrunde og de "husarbeidsoppgavene" jeg hadde. Klokken var da blitt ca 04:00, og jeg var sulten så det holdt, med 3 1/2 time igjen av vakten.

Kunsten nå var å prøve glemme at jeg var sulten. Og det var det bare å sette i gang med. Jeg hadde med meg en krimserie på DVD, og satte denne på. Det var noen telefoner i løpet av natten, men ellers fikk jeg fordypet meg i tre episoder av "Criminal Minds". Og det funket. Sultfølelsen kom og gikk litt, men store deler av de siste 3 1/2 timene greide jeg å glemme at jeg var sulten. Praktisk at hjernen fungerer slik…

Jeg har jo merket dette før – at etter jeg er blitt sulten, så er det mulig å glemme sulten litt. Når jeg fokuserer på noe annet, i stedet for å fokusere på hvor sulten jeg er, så bølger sulten litt sånn naturlig. Jeg er ikke sulten hele tiden liksom, og det er som regel levelig for en periode. Utfordringen er å finne noe annet å fokusere på. Denne natten funket det med TV-krim.

Onsdag sov jeg jo en større andel av døgnet enn jeg pleier, da jeg både sov noen timer på formiddagen, i tillegg til på natten. Så da tok jeg igjen de 500 kcal jeg hadde spist mer enn vanlig dagen før ved å spise 500 mindre enn vanlig denne dagen. Så får vi se på veiingen på mandag om det funket… 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Litt nedtur å få opp i vekt, men ikke helt overraskende. Har gått litt opp i de ukene jeg har prøvd å holde meg stasbil nå, nærmnere bestemt 1,4 kg. Men jeg veide jo enda mer på snikveiingen i forrige uke, så jeg får satse på at jeg er på riktig vei for øyeblikket. 1,5 cm større i livvidde er egentlig værre…

Jaja, får bare sørge for å kvitte meg med de kiloene igjen. Dette er følrste gang jeg har gått opp igjen over en "magisk" grense etter å ha passerty den nedover. Jeg var under 95 kg for en måned siden, men nå er jeg over… Litt surt, men får gjøre noe med det….

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I lys av gårsdagens innleg om jordstikking av finger, tenkte jeg å gjøre noen justeringer. Jeg har allerede ført kost- og treningsdagboken på Vektklubb ganske så nitidig i halvannen uke, også når jeg nå i helgen har vært på en tredøgnsvakt på institusjonen jeg jobber (har ikke pleid å få ført dagbok på disse vaktene før). Jeg må få til en liten økning i treningsmengden min, og jeg skal de neste fire ukene ha offisiell veiing hver uke igjen, i motsetning til hver måned, som jeg har hatt siden mai.

Om fire uker reiser jeg på en lengre reise, og det hadde vært kjekt å føle at kursen er der jeg ønsker den på kroppsfronten når jeg setter meg på det flyet. Så får vi se hva som kommer ut av disse justeringene? Offisiell veiing skjer i hvert fall i morgen (jobbet i natt, og kunne derfor ikke foreta morgenveiing i dag), og innlegg resultatet derifra blir lagt ut. 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende