En kompis av meg som er pastor sa en gang at det å være kristen ikke handler om hvor flink en er, men hvilken retning en beveger livet sitt. De som sakte men sikkert går i retning av Jesus er kristne (jeg tror han mente at de begynte å tenke mer og mer lik han gjorde i Bibelen), men de som sakte men sikkert beveger seg bort fra Jesus ikke er kristne. Jeg vet ikke om teologien i det stemmer, jeg er ingen teolog, men jeg syntes det var et interessant bilde i forhold til min egen vekt- og helseutvikling – min ambisjon om å bli sunn. En sunn livsstil handler ikke om hvor mye jeg veier, men hvordan utviklingen min i forhold til helsen er for tiden.

Nå har jeg vært 2,5 uker på Filippinene. I morgen går flyet hjemover, og torsdag morgen stiller jeg på på min nye jobb i Bergen. Den første halvannen uken gikk det skikkelig skeis med vekten her nede. Maten var usunn, og jeg fikk ikke trent på grunn av sykdom. Uken før avreise var også dårlig fra et helseperspektiv, mye på grunn av den samme sykdommen som hindret meg i å trene her. Men jeg har blitt i bedre og bedre form på slutten av turen, og de siste syv dagene har jeg fått lagt inn fire treningsøkter på ca. 1000 kcal forbrenning hver.

Jeg veier trolig mer når jeg kommer hjem fra Filippinene enn jeg gjorde når jeg reiste, men jeg har snudd en negativ utvikling, og går i riktig retning igjen. Jeg er tilbake på en rimelig sunn livsstil – jeg er sunn igjen. Veldig greit med denne forståelsen av sunnhet. Nr jeg er inne i en negativ trend trenger jeg dermed ikke skjerpe meg i ukesvis og kvitte meg med mange kilo før jeg lever et sunt liv igjen. Jeg bare snur, og begynner å leve et liv som fører kroppen min i riktig retning – så er jeg sunn

Så lenge jeg går i riktig retning, så kommer jeg frem til slutt….

Vurdert til: av 19 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

På grunn av kun sporadisk tilgang til tregt internett her på Filippinene har jeg ikke fått svart på kommentarene på bloggen som jeg pleier her nede. Jeg har jo som ambisjon å svare på alle kommentarer, men det har drøyet litt. Jeg har prioritert å få lagt ut et innlegg når jeg har vært online. Men nå har jeg hatt bedre tilgang et par dager, så nå er alle besvart. Håper ikke noen føler seg sviktet av mine forsinkelser… Om det drøyer litt med svar de neste dagene, så er det fordi jeg mister tilgangen igjen. Det er svar underveis, selv om det drøyer…

Vurdert til: av 18 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg var med min kommende svigerfar på en todagers tur til øyen Mindoro på Filippinene i forrige uke. Det var en utrolig vakker øy. Vi kjørte litt frem og tilbake på øyen i forbindelse med at han skulle ha møter med lokale samarbeidespartnere der, og jeg kikke omkring på den storslåtte naturen. Da slo det meg: Jeg har virkelig en merkelig lyst til å klatre opp på alle fjellene jeg ser rundt meg her. Hver gang jeg så et nytt fjell tenkte jeg at det hadde vært kjekt å ta turen opp der.

Jeg vet at skogen opp til fjellene er full av slanger og geriljasoldater – to ting som begge medfører litt følelse av utrygghet for min del, men jeg hadde oppriktig lyst til å ta turen opp de fjellsidene likevel. Merkelige greier. Var ikke slik for to år siden. Skulle nesten tro jeg har forandret meg litt…

Han sa at neste gang jeg kom ned der skulle han prøve å få til en slik tur for meg med noen lokalkjente guider som kunne gi en viss beskyttelse mot både slanger og geriljasoldater (geriljaen liker visst organisasjonsn han jobber for der ute, for de gir så mye hjelp til de fattige). Må bare lure hun datteren hans opp og ned et kirkegulv først, så kanskje det blir en tur opp på et fjell på Mindoro på meg?

Vurdert til: av 17 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

En eller annen glup sauebonde fant en gang opp at vi skulle ha en fårikålens dag, dagen i dag, slik at vi alle spiser litt mer fårikål. Han var smart. Jeg er ikke ekstremt glad i fårikål, og har merket meg at fårikålkjøtt til tider kan ha litt mye usunt fett på seg. Her i Filippinene har jeg dog fått smake kyllingvarianten av retten – kylling-i-kål, og den smakte faktisk et hakk bedre enn sauevarianten etter min smak. Fjerner man skinnet på kyllingen blir den jo direkte sunn også.

Ikke umulig at jeg prøver meg på denne når jeg kommer hjem. Det får bli min måte å feire fårikålens dag på – å ha et litt sunnere alternativ i samme tradisjon på bordet.

Vurdert til: av 16 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I forbindelse med sykdommen jeg har hatt de siste ukene har jeg komt inn i et uheldig mønster av å spise sjokolade. Dette har begynt som et råd fra legen, og tilsynelatende faktisk funket når jeg har fått mine "anfall" av svimmelhet og ørhet. Men det å ta seg en sjokoladebit innimellom har greid å bli et mønster bare i løpet av de tre ukene, og det er ikke bare lett å bryte det nå som jeg begynner å bli bedre. Det er her kjæresten min kommer inn i bildet.

I går hadde jeg en rimelig solid treningsøkt, tatt i betraktning at jeg ikke har trengt på tre uker, og fortsatt ikke er i helt topp form. Min sykepleierforlovede poengterte med rette at jeg derfor burde spise noe kjapt etter treningen. Jeg sa jeg kunne ta en sjokoladebit. Da sa hun "nei, det er det vi må slutte med". Og så spurte hun om hun kunne lage to speileggskiver til meg i stedet, og gikk ned og gjorde det mens jeg tok meg en dusj.

Kjæresten min er strålende i forhold til meg og vekten min. Hun poengterer aldri hvis jeg spiser noe usunt, eller spiser mye til middag. Hun sitter ikke og stirrer på matporsjonene mine, men stoler på meg i forhold til min vektutvikling. Hun lar meg få gjøre prosessen selv, men gjør det enkelt for meg ved å lage lage sunn mat når hun står for matlagingen, og alltid akseptere at jeg stikker og trener.

Når en som du merker at bryr seg om deg, som har mulighet til å komme med kommentarer i hverdagen lar være å gjøre det, for så å plutselig en gang si noe, på en positiv måte, så funker det så mye bedre enn når noen maser jevnlig om temaet. Hun valgte å poengtere det når hun så at jeg var på vei inn i en negativ trend som jeg ikke har pleid å ha, og det funket. Og hun fulgte opp kommentaren med å gå og lage et sunnere matalternativ til meg. Strålende kjæresten. Rørte ikke sjokoladen hele kvelden. Nå hsr jeg 300g med små tobleronepakker jeg må gjøre noe med. Kanskje jeg kan finne noen i Manila som har godt av dem? 

Vurdert til: av 17 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Big Man er fortsatt Big Man – det er bare et spørsmål om hvem man sammenligner med… Men kanskje Big Man på en litt annen måte enn for 90 kilo siden?

Vurdert til: av 15 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I dag hadde jeg min første skikkelige treningsøkt på tre uker. På grunn av sykdom har jeg måtte holde meg borte fra den slags. Men jeg følte meg litt bedre i går, og enda litt bedre i dag. Dermed var på tide å prøve seg ut litt.

Jeg tok 15 minutter med litt lek med en basketball utenfor huset her i formiddag, og kjente at det gikk greit. Så når damen satt seg til og se en "chick flick" film med en venninne i ettermiddag, bestemte jeg meg for å ta skikkelig i. Jeg tok med meg pc-en opp på takterrassen, og satt den slik at jeg kunne sykle på spinningsykkelen der oppe og se en film samtidig. Det var deilig å kjenne at det gikk bra. Jeg syklet en time, godt hjulpet av en klassisk guttefilm, og avsluttet med både armhevinger og øvelser for mage og rygg. Når jeg kom ut av dusjen viste pulsklokken en forbrenning på 900 kcal – veldig deilig etter tre uker.

Kanskje jeg kan få snudd litt vektutviklingen her den siste uken av ferien? Får jeg svidd av mellom 500 og 1000 kcal per dag på trening, skal jeg i hvert fall klare å ikke gå opp noe mer i løpet av ferien, og kanskje til og med gå litt ned igjen før jeg kommer hjem? Det var i hvert fall utrolig deilig å få en skikkelig gjennomkjøring på en Filippinsk takterasse. Om ikke annet tok jeg litt ovver 100 gra fett av kroppen, og satt igjen med en veeeeldig god følelse.

Vurdert til: av 16 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I dag føler jeg liksom for første gang på over to år at magen er blitt større… hm, ikke bra! Selv om jeg har alle verdens grunner for det, og ikke tviler på at det vil justere seg når jeg kommer hjem, så liker jeg det ikke! Kjip følelse det der – at magen virker større enn for et par uker siden. Håper jeg ikke får den for mange ganger i livet igjen – har liksom hatt min del av den følelsen synes jeg…

Jaja, en uke igjen av Filippineneturen.  Denne virkeligheten har vært vanskeligere å håndtere vektmessig enn andre reisemål jeg har vært på i denne prosessen. Det skyldes selvsagt litt at jeg har vært syk og ikke fått trent, men likevel… Liker veldig godt å være her, men ser nå en og annen positiv side ved å komme hjem igjen også…

Vurdert til: av 15 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Etter å ha kommet til erkjennelsen av at den første halvdelen av ferien her blir litt vrien fra et vektkontrolssynspunkt, har jeg landet på en strategi av å krydre hverdagen med sunne valg. Jeg er så svekket etter sykdom at jeg ikke får trent, og har ikke veldig stor kontrol over hverken maten eller måltidshyppigheten. I dag ble det f.eks. et gigamåltid midt på dagen (på en restaurant med utsikt ned i krateret på en levende vulkan…), og på landsbygda på torsdag og fredag gikk det i frityrstekt mat 3 ganger for dagen…

Men det går altså an å krydre hverdagen med litt sunne småvalg likevel. All brus er kuttet ut med vann i stedet. Jeg stopper noen ganger før jeg har spist alt jeg kan og har lyst til å spise, selv om det er mat igjen på fatet. I dag spiste jeg to skiver til frokost, i stedet for tre. Og i kveld ble det en yoghurt med en fibermiks i til kvelds. Brusen er erstattet med vann, og halvparten av pizzastykkene jeg kunne spist byttes ut med salat.

Om ikke disse valgene gjør enorme utslag på vekten, så hjelper de meg i hvert fall til å holde fokus. Om jeg går opp litt på turen, så er i hvert fall den mentale veien tilbake til hverdagen kortere enn den kunne vært når jeg kommer hjem igjen. Og nå er jo formen stigende, så jeg får kanskje begynt å legge inn noen treningsøkter også?  Håper å kunne rapportere om en slik en i løpet av morgendagen en gang

Vurdert til: av 13 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

For et par uker siden var jeg på besøk på Hauglandssenteret i Fjaler i forbindelse med et kurs. Jeg måtte overnatte der, og det er jo ikke så mye annet å gjøre på stedet n på en ledig ettermiddag enn å ta seg en tur i fjellet, så det ble til at det ble det jeg gjorde.

Jeg bladde i kartene på senteret, og fant en tur som så litt for lang ut, og en som så passe ut. Jeg gikk derfor for den tilsynelatende passelige toppen på litt under 400 meters høyde. Jeg skulle ha meg en skikkelig treningstur, og holdt høyt tempo oppover. Turen var beregnet til 3,5 timer opp og ned, men jeg var på toppen etter 30 minutter. Jeg følte meg litt snytt, og bestemte meg for å ta den andre toppen i tillegg. Hvis denne var mye kortere enn den hadde virket på kartet, var sikkert den lange turen kortere enn jeg trodde også.

Jeg jogget ned fra «Storåsen», og satte turen mot «Jarstadheia». Jeg hadde ikke kikket så nøye på denne turen på kartet, siden jeg jo ikke hadde planlagt å ta denne i utgangspunktet, men tenkte at jeg fikk gå til toppen – jeg er jo en mann i etter hvert brukbar form..

Turen ble ganske lik en del tidligere fjellturer jeg har vært på. Jeg tror jeg ser toppen på fjellet, bare for å nå opp til toppen jeg ser for å se at det jammen meg ligger en høyere topp rett bak den toppen jeg nettopp så… Jeg hadde minst fem-seks opplevelser av den typen før jeg til slutt var oppe på den ca. 700 meter høye toppen.

Problemet var at jeg alt på 3-400 meter begynte kjenne at kneet gjorde vondt. Mern siden jeg hadde bestemt meg for å nå toppen, og hele tiden trodde at den toppen jeg så foran meg var den øverste toppen på fjellet, holdt jeg det gående i rimelig høyt tempo på tross av smertene. Den slags stahet er bra for forbrenningen på den aktuelle turen – jeg svei over 1800 kcal på denne ettermiddagen, men det er ikke alltid like langsiktig smart. Jeg fikk ikke trent igjen på en over en uke med de smertene i kneet…

Det er ikke ofte staheten min har gitt meg skader, men det er surt når det skjer. Det er nok atskillig oftere at den har ført til noen tusen kalorier ekstra borttrent i løpet av en uke. Men tenk om jeg kunne klare å ta vare på den positive målrettetheten og likevel skjønne når det er lurt å snu? Må prøve å bli bedre på det der i løpet av livet…

Vurdert til: av 16 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Da har jeg vært tre ganger på restaurant de første dagene her i Filippinene. Det har vært meget hyggelig. Det er litt utfordrende å spise sunt på restauranter av og til – spesielt når jeg er på ferie, og i tillegg ikke er helt i form og bare har lyst på de usunne rettene… Litt sunnere enn det hadde vært for tre år siden har det uansett blitt.

Begge gangene på pizzarestaurant har jeg spist en halv pizza og bestilt en salat i tillegg, der jeg hadde spist minst en hel pizza tidligere (på størrelse med en italiensk porsjonspizza). På den mer tradisjonelle Filippinske restauranten i går fant jeg rett og slett den retten som inkluderte mest grønnsaker, og bestilte en vårrull ved siden av for å bli mett. Jeg har komt meget fornøyd ut av restaurantene etterpå likevel, selv om jeg ikke har spist bare usunn mat. Litt usunt og litt sunt blir liksom en god del sunnere enn bare usunt… Det gjelder å sammenligne sine mer utfordrende dager, f.eks feriedager, med andre utfordrende dager, ikke med sine beste dager i kontrollerte omgivelser hjemme. I min nye, sunne livsstil skal jeg ha sunnere ferier enn jeg hadde før, ikke nødvendigvis ha samme sunnhetsstandard på ferie som i hverdagen hjemme.

Siden jeg ikke er helt på topp når det kommer til fysisk form, blir det ikke like tett med måltidene son vanlig hjemme, så da får jeg satse på at jeg tåler at det blir litt flere kalorier til måltidene enn jeg pleier å ha. Det blir spennende å se om badevekten er enig når jeg kommer hjem…

Nå er det ut på tur for meg og min kommende svigerfar i morgen. Vi skal til en mer avsidesliggende, fattig landsby og møte noen lokale samarbeidspartnere for organisasjonen han jobber med der ute. Ryktet sier at det hverken er butikker eller kafeer der, og at vi trolig får servert mat privat. Det kan bli interessant. Veldig hyggelig svigerfar, så jeg gleder meg uansett til turen

Vurdert til: av 19 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Da er jeg vel på plass i Filippinene, og nyter 30 varmegrader og godt selskap. Mitt første møte med landet må dog kunne sies å ha virket litt smådramatisk.

Jeg hadde jo, som nevnt i et tidligere innlegg, en ubehagelig ettereffekt av en vaksine jeg tok for et par uker siden i Norge. Jeg ble svimmel, besvimte en gng, og slett med trøtthet og ørhet/svimmelhet i en ukes tid. Jeg var bedre før avreise til Filippinene, og tenkte at nå var alt vel.

Men etter 4 timers søvn på to døgn i forbindelse med reisen (jeg sover nesten aldri på flyturer), og sikkert litt dehydrerthet, ble det litt for mye for kroppen. Jeg fikk et tilbskerslag. Jeg besvimte ikke, men havnet i bakken på en kafe med kramper og svimmelhet. Noe ubehagelig faktisk…

Ambulansen kom, og det var her asossiasjonene til reklamen for Europeiske reiseforsikring begynte. De kom inn med en båre for å hente meg, men visste ikke helt hvordan de skulle slå båren opp. Det visste svigerfar, så jeg ble bært ut etter noen minutter. Der stod ambulansen. Det var en pick-up… Vet ikke om de hadde tenkt å legge meg på lasteplanet, men jeg havnet i bilen til svigers i stedet, og denne ble eksortert til det lokale sykeuset av ambulansen med sirenene på. Her fortsatte assosiasjonene, med de samme gule veggene som på reklamene, og noen gråhvite gardiner rundt meg som avgrensing mot de andre pasientene…

Men servisen var bra den, så jeg kom meg ut derifra på under en time, med beskjed om å gå hjem og legge meg… Kroppen hadde rett og slett hatt en trøtthetsreaksjon, trolig et tilbakefall til bivirkningene av vaksinen, og selv om det var ubehagelig var det ikke farlig.

Formen er stigende, og jeg satser på å være meg selv igjen om en dag eller to. Jeg er veldig glad for at jeg ikke veide 170 kg når de kom og skulle bære meg på den der båren ut fra kafeen… Helt klart en fordel å ha kommet seg ned noe n kilo i denne sammenhengen. Synd jeg er tilbake på sjokoladediett, og ikke kan begynne trening igjen på enda noen dager, men jeg er i hvert fall på beina igjen. Og så er jeg en opplevelse rikere i livet – sykehus på Filippinene. Og jeg vil for alltid ha en større forståelse for reklamene fra Europeiske reiseforsikring….

Vurdert til: av 15 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Da har jeg tatt turen til Filippinene. Skal besøke svigers som leder arbeidet til en norsk nødhjelpsorganisasjon i landet. Det blir spennende. Vet ikke hvilken internettilgang jeg kommer til å ha der, men regner med jeg får blogget noe i hvert fall. Prøver jo å ha fem innlegg i uken her. Det er en risiko for at den frekvensen blir litt lavere de neste tre ukene, men jeg skal prøve å holde den tempoet oppe så godt jeg kan.

Vurdert til: av 16 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har lenge tenkt at det kommer til å være litt motstand i de siste kiloene. Nå erfarer jeg at den motstanden er større enn jeg trodde. Denne ukens oppgang på to kilo er kan kanskje ikke helt relevant, med sykdom i kroppen og spesielle omstendigheter (det er ikke på tale at jeg har spist 14000 flere kcal enn jeg trengte denne uken, så deler av den oppgangen må ha andre forklaringer…), men jeg synes jeg har stått og pendlet rundt dette 95-kg-merket ganske lenge nå.

Nå blir det litt tid til jeg ser nye resultater, da jeg setter meg på flyet til Filippinene på lørdag, og blir borte fra badevekten i noen uker. Men jeg får tenke litt på dette på ferien. Hva kan jeg gjøre nytt som hjelper meg til å faktisk komme et hakk lenger ned på kilotabellen? Jeg er liksom ikke helt fornøyd enda. Det eri hvert fall en ting som er sikkert – jeg skal ikke gi opp. Det kan være en liten fristelse i å senke ambisjonsnivået når motstanden er der, men jeg er ikke helt fornøyd med tanken på å veie 95 kg resten av livet så jeg får fortsette å prøve inntil det lykkes, og hellerinnstille meg på at jeg må ta tiden til hjelp. Skal ikke alltid være lett…

Vurdert til: av 16 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I går laget jeg meg lasagne – opptil mange porsjoner med en sunn variant av sorten. Det er vel og bra. Problemet er at jeg gjorde en vesentlig glipp – jeg lot den stå i kjøleskapet i langpannen, i stedet for å fryse den ned i porsjoner kjapt, som jeg pleier. Det var ikke smart…

Når maten ligger der og stirrer på meg i kjøleskapet er den liksom mye lettere tilgjengelig enn om den er frosset ned. De fem minuttene ekstra den trenger i mikroen for å tines er akkurat den barrieren jeg trenger for å ikke spise mer enn jeg egentlig har behov for. Når maten ligger i kjøleskapet blir det fort for mye.

Lasagnen var både god og sunn, så det at jeg har spist 2-3 porsjoner for mye av den i løpet av to dager er ingen stor krise, men ikke bra likevel. Det utgjør kanskje 100-150 g  fett på kroppen, men det er i de små hverdagsvalgene de store endringene skapes. Jeg vet jo dette, men det er såpass lenge siden jeg gjorde den tabben at jeg hadde glemt det likevel. Jaja, det får bli en stund til neste tabbe av samme sort. Jeg lærer så lenge jeg lever… Neste gang skal lasagnen rett i porsjonsbokser og i frysen straks maten er kald nok til det.

Vurdert til: av 17 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende