Når angsten blir sterk nok glir det over i panikk. Dette er svært ubehagelig. Opp til 10% av befolkningen vil oppleve et slik panikkanfall i løpet av livet, selv om ikke alle disse utvikler panikkangst som en angstlidelse. For ca. 1 av 20 kvinner og 1 av 50 menn, går dette over i angstlidelsen panikkangst/panikklidelse, ved at man får flere anfall, eller går i en konstant frykt for flere anfall.
Et panikkanfall kjennetegnes av en plutselig angst, uro og ubehag. Dette følges av kroppslige angstsymptomer som hjertebank, svetting, skjelving, kvelingsfornemmelser, brystsmerter, svimmelhet, nummenhet, stikking eller prikking i kroppen, varme- eller kuldebølger, og/eller det man kaller derealisasjon eller depersonalisering. Det siste er en følelse av å miste kontakten med virkeligheten rundt seg, og på en måte bli trukket inn i sitt eget hode. For at en lege skal si at man har hatt et panikkanfall, må minst fire av momentene over være til stede. Slike panikkanfall kommer ut i fra “intet” – i hvert fall oppleves det slik der og da, og man forstår ikke hva som skjer i kroppen. Ofte kan man tro at man får hjerteinfarkt i stedet, og det er jo sjelden en god tanke for å roe ned angsten i situasjonen…
Hvis man får sjekket ut at dette faktisk ikke er et hjerteinfarkt, og at det ikke er noe annet i veien med kroppen som skulle gi slike symptomer, kan man begynne å se på dette som et angstanfall (Viktig å sjekke dette ut med legen). Kroppen har det nemlig i seg at den kan skape denne typen symptomer gjennom at adrenalintilførselen i kroppen øker, og man aktiverer kroppens alarmberedskap. Tankene en får om hva dette kan være og hva det kan medføre – katastrofetanker som “nå kommer jeg til å dø”, “nå besvimer jeg”, “nå blir jeg gal” og/eller “nå mister jeg kontrollen” – forsterker trusselopplevelsen i situasjonen, og fyrer opp under alarmberedskapen i kroppen. Dermed blir reaksjonen i kroppen forsterket, og man er inn i en ond sirkel
Etter hvert blir dette så tøft, at en prøver å flykte fra situasjonen, eller berge seg ved hjelp av andre tryggingsstrategier. Tryggingsstrategier kan f.eks. være å legge seg ned på bakken, å ta et kunstig stimuli (hasj, benzodiasopid, alkohol e.l.) eller på annen måte prøve å gjenvinne kontrollen.
Har man fått noen slike anfall er det lett å begynne å bekymre seg for neste anfall. Da får man såkalt forventningsangst, som jo kan være med å vesentlig forverre livskvaliteten.
Noe av problemet med panikkangst er at mens det står på tror man at det bare vil bli verre. Slike panikkanfall går alltid over. De kan vare fra 1 til 45 minutter, men de går alltid over. Panikkanfall kan være ekstremt ubehagelig, men det er ikke egentlig farlig. Hvis man klarer å bli trygg på dette, reduserer man katastrofetankene sine og forventningsangsten, og man kan på sikt bryte ut av hele angstlidelsen.
Veien til å bli trygg på dette er i utgangspunktet å stå i angstsituasjonen til den går over, og ikke flykte eller bruke tryggingsstrategier for å takle det. Panikkangsten har et høyeste nivå, og der er man sjelden lenge, før man vil merke at panikken går nedover igjen. Men man flykter gjerne før man kommer dit, fordi man forventer at den bare kommer til å fortsette å bli verre og verre i det uendelige. Dermed får man aldri opplevelsen av at angsten går over av seg selv, og man får dermed heller ikke tryggheten på at man ikke kommer til å dø eller bli gal.
Panikkangst kan være en kraftig hemmer for livskvaliteten. Noen kan f.eks. bli livredd for situasjoner som medfører økt puls, pustefrekvens og hjertebank, som f.eks. trening. Hvis man da har et vektproblem blir det vrient å ta tak i dette… Har man panikkangst kan man normalt få hjelp av en lege eller en kognitiv terapeut i behandlingen, men mye av jobben må man til slutt gjøre selv – å ta sjansen på at det kommer til å gå så bra som legen sier at det kommer til å gå…
Panikksirkelen og angstkurven ved panikkangst er ganske grunnleggende for flere typer angstlidelser, selv om de forskjellige lidelsene kan ha egne varianter av disse. Derfor tok jeg denne angstlidelsen først, og kommer til å kikke på et par andre angstlidelser etter hvert også. Som jeg sa i mitt første innlegg om angst, så tror jeg at kunnskap om denne typen lidelser kan virke forebyggende, og samtidig gi oss bedre forutsetninger for å forstå mennesker vi møter som lider av dette. Angstlidelser generelt treffer jo 25% av oss, og panikkanfall treffer jo 1 av 10 en eller annen gang i løpet av livet, så sjansen for å treffe på det på en eller annen måte er jo ganske stor…
Et eksempel på en “vanlig” person som har stått frem med dette problemet er Svein Are Trollås fra Jakten på kjærligheten. VG skriver om saken her.
