I tirsdagens innlegg om sosial fobi lovet jeg å komme tilbake til et eksempel fra mitt eget liv hvor noen av disse mekanismene slo inn. Jeg har nok aldri kvalifisert til en sosial fobi diagnose, men jeg tror de fleste av oss kan komme borti noen av disse mekanismene i en eller annen form i løpet av livet.
Sosial fobi er i utgangspunktet et resultat av en frykt for å komme i fokus for andres oppmerksomhet på en negativ måte. Jeg har nok hatt en nervøsitet eller et ubehag knyttet til en slik frykt for negativ oppmerksomhet på flere områder i livet, men på de fleste områder har dette vært på nivå med det vi må kunne kalle en normals sjenanse, og ikke vært spesielt problemfylt. På to områder har nok likevel min store kropp ført til at slik frykt har gitt meg et ubehag utover det som har vært vanlig ellers i samfunnet. Jeg tenkte å skrive et innlegg om hver av disse, og begynner i dag med frykten for å bli sett i bar overkropp…
Det er ikke uvanlig at folk vurderer sin egen kropp til ikke å være fin nok. Jeg har slitt med vektutfordringer siden fødselen av, og har mer eller mindre hele livet fått beskjed om at kroppen min har vært for stor. Sannheten er nok at kroppen min frem til jeg var 18 år kun i enkeltperioder var så stor at det i dag hadde påkalt den typen oppmerksomhet, men alt fra tenårene begynte det å vise seg i bar overkropp å medføre et visst ubehag.
Når jeg så faktisk ble ganske stor – vekten passerte 115-120 kg, fikk jeg strekkmerker på magen. De var røde og fæle, og det hjalp jo absolutt ikke på selvtilliten på dette området. Fra jeg var 20 til jeg fylte 30 år var det knapt noen som fikk se meg i bar overkropp. Det medførte mange negative tanker, begrensninger i min livsutfoldelse, og noen utfordringer i forhold til trening.
De fleste plasser man går kommer man jo unna med å ha på seg klær. Derfor ble dette et problem først og fremst i de settingene hvor det var naturlig å ta av seg på overkroppen. Dette var i svømmehallen eller bading på stranden, i garderoben i forbindelse med trening, eller ved utendørs soling. Som hovedregel unngikk jeg disse settingene totalt i perioden 1996-2005. Jeg badet noen ganger i t-skjorte, men det skilte seg jo også ut, så jeg unngikk helst det også. Hvis jeg var og trente en plass, prøvde jeg å trene på tidspunkt hvor det ikke var så mange andre på treningsstudioet, slik at færrest mulig så meg i garderoben, eller jeg kjørte svett hjem og dusjet hjemme. Jeg skiftet som regel til treningstøy før jeg gikk hjemme ifra også, slik at jeg skulle slippe å skifte i garderoben i det hele tatt.
I tillegg var jeg nøye på å ha på meg lange t-skjorter, skjorter eller gensere på overkroppen, slik at ikke magen uforvarende skulle bli synlig når jeg strakk meg eller lignende.
Min negative automatiske tanke kunne være “de kommer til å synes jeg ser rar ut”, “de synes jeg ser ekkel ut”, “jeg kommer ikke til å få meg dame hvis det sprer seg hvordan jeg egentlig ser ut under skjorten” o.l.. Min hovedstrategi var unngåelsesadferd – jeg unngikk situasjonene i det hele tatt. Ellers gikk mine tryggingsstrategier ut på å lure meg til å være i situasjonen der jeg normalt hadde tatt av meg t-skjorten uten å måtte gjøre det, eller begrense synligheten av kroppen, og spesielt magen min så mye som mulig
Hvis jeg gikk på et treningsstudio kunne det se noe slikt ut:
Hvis jeg skulle på stranden kunne det se slik ut:
Hvordan bearbeidet jeg så dette? Jeg skjønte jo etter hvert at det ville bli lettere for meg å komme meg ned i vekt hvis jeg kunne trene i svømmehall og i gymsaler eller på treningsstudio hvor jeg måtte benytte garderobe. Jeg skjønte også at jeg gikk glipp av en del ved å hele tiden unngå å havne på strender, eller i situasjoner hvor det var naturlig å sole seg med bar overkropp.
Jeg hadde ikke studert kognitiv terapi på denne tiden, og gikk ikke så systematisk til verks, men jeg ser nå i etterkant at jeg gjorde mange av de tingene som kognitiv terapi anbefaler i forhold til sosial fobi og nervøsitet.
Jeg tenkte gjennom hvor viktig det var for meg om folk tenkte negative tanker om meg. Hvor mye skulle jeg egentlig la med påvirke av det? Hvor lenge var det sannsynlig at de gikk og tenkte på det, selv om de sikkert la merke til kroppen min der og da? Hvilken påvirkning hadde det egentlig på meg om de så på meg og tenkte sitt? Hva var det verste som kunne skje? Hva var fordelene av å trene i svømmehall og kunne gå på stranden?
Så prøvde jeg meg i svømmehallen. Jeg droppet kanskje ikke tryggingsstrategiene helt, men jeg reduserte dem. Det gikk jo greit. Det var jo andre i svømmehallen som også hadde kropper som ikke var helt lik modellenes. Min så kanskje verst ut, men de fleste så ikke på kroppen min så mye (det merket jeg når jeg snudde meg fra veggen, og faktisk så på de andre som var der også). En guttunge kom bort til meg i dusjen og kom med en spydig kommentar en gang, men jeg overlevde jo det også (selv om jeg hadde lyst til å gi ham juling i noen uker etterpå). To voksne stirret ubehagelig mye på kroppen min, men det er jo ikke mye, tatt i betraktning at jeg gikk og svømte ukentlig i nesten to år… Jeg bestemte meg for at jeg ikke skulle la dette styre meg, og for hver gang jeg gikk i svømmehallen ble det egentlig enklere. Den første turen var soleklart den største barrieren. Etter det gikk det bare en vei.
Jeg begynte å dusje i garderoben på treningsstudioet, og det gikk jo også fint. Sjelden var det noen som stirret på meg der, og om de gjorde det varte det ikke mange sekunder, og jeg overlevde jo det også. I sommer solte jeg meg flere ganger i bar overkropp. For hver gang jeg gjorde det ble det også enklere.
Jeg trente ikke mye på eksternalisering av fokus, og jobbet ikke med systematisk utprøving av mine antagelser, slik jeg kanskje måtte gjort hvis problemet mitt hadde vært så stort at det hadde kvalifisert til en angstdiagnose. Men jeg reflekterte over hva som egentlig hindret meg, og bestemte meg for å ikke la det hindre meg lenger. Endringen var gradvis, men etter hvert som jeg våget å trosse den ubehagelige følelsen, viste det seg at det faktisk gikk greit. Det begynte med svømmehall, fortsatte med garderoben på treningsstudioet, og gikk så videre til både utendørs bading, soling og trening i bar overkropp når laget mitt ble plukket ut til det i basketball. Spesielt svømmingen og treningsstudioet har jo vært vesentlig i min vektreduksjon, og vært med å bidra til at valkene i stor grad forsvant, og at strekkmerkene ble praktisk talt usynlige. Hindringene jeg la for min egen trening ved å ikke ville la andre se meg i bar overkropp, var med på å holde oppe grunnlaget for problemet – valker og synlige strekkmerker.
Hadde jeg vært singel hadde jeg sikkert ikke gått ut for å sjekke damer i bar overkropp i dag heller, men når jeg nå ikke singel lenger, så det slipper jeg å tenke på… Jeg kan fortsatt ha litt ubehag knyttet til det å gå i bar overkropp, men det går greit. Men jeg tviler på at jeg hadde klart å nå så langt i kampen mot kiloene hvis ikke jeg hadde sagt ja til den invitasjonen fra kompisen min om å være med i svømmehallen den høstdagen i 2005, og bestemt meg for at jeg ikke lenger skulle la meg styre av disse tankene.
Tips oss hvis dette innlegget er upassende
