VG-nett hadde en ny artikkel på trykk i dag om overvektens årsaker. Jeg synes i utgangspunktet det er bra at det forskes og opplyses om dette. Jo mer forståelse vi får for at overvekt er et komplisert tema, med kompliserte årsaksforhold, jo mindre vil fordommene mot overvektige bli. Jeg tror også at økt kunnskap kan være med å hjelpe den overvektige å fokusere på sin egen utviklig i forhold til seg selv, og ikke sammenligne seg med andre. For meg var i hvert fall den endringen en vesentlig faktor i prosessen for å kvitte meg med ca. 90 kg hittil. Jeg har skrevet litt mer om de mekanismene her.

Men det er en annen faktor som jeg tror det også er viktig å huske på for oss som er mer disponert for overvekt enn andre: Selv om det er aldri så urettferdig, og selv om det er aldri så synd på oss, så hjelper det oss ikke noe i seg selv. Det å vite at naboen muligens hadde hatt like store problemer som meg hvis han hadde hatt det samme genetiske og sosiale utgangspunktet kan gi meg mer selvtillit i prosessen, og sånn sett hjepe meg til å lykkes med vektnedgang. Men det hjelper meg absolutt ingen ting å gå rundt å være irritert over det, og å synes synd på meg selv for det – om irritasjonen og selvmedlidenheten er aldri så velbegrunnet.

Kognitiv terapi har to grunleggende testspørsmål for tankene våre, og jeg tror de er gode:

  1. Er tanken sann?
  2. Hvilken effekt har tanken i livet mitt?

Jeg synes det er glimrende med kunnskap om overvektens årsaker. Men det er kanskje først og fremst de som er fordomsfulle overfor overvektige (og det kan ofte overvektige selv være også), som trenger å høre det. For meg er det viktig å høre det, men ikke bruke det at jeg har et urettferdig vanskelig utgangspunkt på vektfeltet til å rettferdiggjøre at jeg ikke gjør noe med min vektutfordring. Det funker kanskje som rettferdiggjørelse overfor andre, men det bør ikke få fungere som rettferdiggjørelse overfor meg selv. Jeg er for bra til å dø tidlig på grunn av overvekt, selv om det er vanskeligere for meg enn for andre å holde vekten. I den prosessen hjelper det meg ikke med selvmedlidenhet og irritasjon over urettferdighet, uansett hvor berettiget den er!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende