Jeg har som tidligere sagt, jobbet med å gjøre maten jeg liker sunn, i stedet for å bytte ut maten jeg liker med nye matretter som skal være sunne, men som jeg egentlig ikke liker så godt. Derfor har jeg laget sunn lasagne og andre pastaretter, sunne pølsegryter o.l. Men det er en rett jeg ikke har klart å få til en kalrofattig nok variant av – en av mine absolute favoritter: pizza. Pizzaen kan selvsagt lages sunn, med grov bunn, sunt fyll og lite ost, men etter å ha prøve mange varianter har jeg enda ikke kommet frem til en versjon hvor jeg kan spise meg noenlunde mett under 600 kcal, som jeg liker å kunne gjøre. Det handler selvsagt om mengde. Dersom jeg spiser lite nok vil jo en pizza av sunne ingredienser være uprobleatisk, men jeg trenger som regel for mye av den for å bli mett til at den når opp til idealet. Kombinasjonen av melbasert bunn og ost blir for kaloririk, selv med grovt mel og lettost.

Derfor sier jeg ikke at denne pizzaen er sunn. Men den er mindre usunn enn mange andre pizzavarianter, og lett å lage nå mens Rema 1000 har kampanje på italiensk mat til under 100-lappen. Min kone blir mett av en porsjon (en kvart), mens jeg trenger to porsjoner (640 kcal). Oppskriften under er på to pizzaer (8 porsjoner), og koster rundt 150 kroner i ingredienser. Tror den skulle holde til en familie på både fem og seks, så lengeden ikke består av bare mannfolk…:

• 2 pizzabunner, Fresca (fra Rema 1000) (mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

De fleste jeg har hørt forklare hva de vil med en slankekur beskriver det de mener er idealvekten sin. De vil ned mye. En god del får utfordringer i reisen mot disse målene, noe som kan lede til frustrasjon. Dersom man da i utgangspunktet ikke har et veldig godt selvbilde på vektområdet, kan motgang føre til at man gir opp. Dette var en utfordring for meg også. Motgangen og manglende progresjon på veien mot målet ble tatt som en bekreftelse på at jeg ikke var flink nok til dette her, og jeg gav opp. Det store fine målet der fremme forsvant liksom litt over i det urealistiske, og jeg gav opp, inntil videre… Denne prosessen ble ofte også fulgt opp av en uke eller to med et totalt apatisk forhold til kosthold, og gjerne også noen innslag av trøstespising. Dette tok knekken på i hvert fall en del av den suksessen jeg tross alt hadde før motgangen ble for stor, og vektkurven tok noen solide steg oppover igjen.

Når jeg leser terapeutisk litteratur om vektnedgang og snakker med helsearbeidere som jobber med tematikken profesjonelt, merker jeg meg at mange av disse vektlegger viktigheten av å settes seg realistiske mål. De argumenterer med at det er viktig at ikke nedturen blir for stor hvis jeg skulle bli overmanet av hverdagens utfordringer. I følge disse vil det kunne være lurt å sette seg et mål om å gå ned 10-20% av egen kroppsvekt, og så være fornøyd med det. Dette er realistisk og gjennomførbart, og vil gi en betydelig helseeffekt i forhold til å la være. For min del ville det ha medført at jeg hadde vært fornøyd med å gå ned fra 185 til ca. 150 kg. Jeg forstår hvor en slik argumentasjon kommer fra. For meg tror jeg likevel en slik tankegang hadde vært direkte ødeleggende, og jeg er glad jeg ikke leste disse bøkene og snakket med disse helsearbeiderne før jeg var trygg nok i meg selv til å holde på mitt store, hårete mål om å gå ned nærmere 100 kg.

Folk er forskjellige. Jeg tror det vil kunne være mange som vil ha nytte av fokus på målenes realisme. For meg var det dog viktig å ha fokus på idealet. Det som motiverer meg til endring er en visjon – et bilde om en ønsket fremtid. En visjon har en motivasjonskraft. (mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Kom ganske så trøtt hjem fra jobb i går. Det var mandag, og jeg hadde vært litt for lenge oppe på søndagen i forhold til når alarmklokken faktisk pleier å ringe på mandags morgener – en ikke helt uvant problemstilling. Jeg blir sikkert voksen en gang og lærer av mine ukentlige feil på det området…

Uansett – i går ettermiddag la jeg meg på sofaen etter å ha inntatt et måltid av hjemmelaget fastfood rett etter hjemkomsten, og kjente at der skulle jeg ikke ligge mange minuttene før jeg hadde sloknet. Jeg var rett og slett så trøtt at jeg ikke orket å gjøre noe som helst. Da slo det meg – Bergen, nå å du trene hvis du vil ha noe mer ut av dagen. Jeg vet jo av erfaring at jeg våkner til hvis jeg trener. Dørstokkmila mellom meg og en treningsøkt er jo ikke ubetydelig når jeg er så trøtt. Jeg angripes av et øyeblikk av emosjonell resonering – jeg føler at jeg er for trøtt til å trene, og trekker derfor konklusjonen at jeg er for trøtt til å trene… Men hver gang jeg hittil har trosset denne og satt i gang treningsøkten, så har jeg glemt hvor trøtt jeg er i løpet av det første kvarteret. Når det har skjedd hittil, er det jo ikke så usannsynlig at det vil gjenta seg neste gang jeg gjør det samme. Mine rasjonelle prosesser lander derfor på en annen konklusjon enn mine emosjonelle prosesser tilsier – fornuften sier noe annet enn følelsene, hvis jeg først slipper dem til. (mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

“Mot er smittsomt. Når en modig mann går i front, forsterkes andres ryggrad”

Billy Graham

Eller som han faktisk sa det selv (engelsk versjon): (mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Kom litt på etterskudd på svaring av kommentarer her i desember. Det er fortsatt en del ubesvarte fra da, men nå er i hvert fall alle kommentarene som er lagt inn i år besvart. Savner du svar, kan du nå kikke og se om det har komt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har satt i gang en serie som beskriver litt av den veien jeg gikk da jeg begynte å jobbet med å drømme om og sette meg mål for hva jeg ville ha ut av livet mitt, og hvordan dette etter hvert medførte en betydelig økning i motivasjon for vektnedgang. Jeg kjøpte meg som sagt en skinninnbundet skrivebok, kalte den “livsvisjonsboken” min, og satt meg ned noen minutter om gangen og besvarte spørsmål for meg selv og gjorde øvelser som pekte på hva jeg faktisk ønsker at skal  som kom ut av livet mitt. Boken står fortsatt i bokhyllen min, og jeg tar den frem med jevne mellomrom for å lese i den, men også for å skrive inn nye ideer, drømmer og tanker.

En av de første tingene jeg gjorde var å prøve å besvare noen selvransakende spørsmål, det kameraten min som jobbet med å undervise om dette teamet kalte “den selvanalyserende vei”.  Jeg endte bl.a. opp med å skrive litt om hvordan en innsamlingsaksjon jeg var med å arrangere som ung og politisk aktiv 16-åring faktisk påvirket meg. Hva var det med denne aksjonen som gjorde at den berørte meg så sterkt? Jeg visste jo før jeg begynte å besvare disse spørsmålene at noen episoder, perioder og mennsker hadde gjort større inntrykk på meg enn andre. Hvorfor det? Hva sier det om meg? Gjennom å reflektere over min fortid og mitt tankemønster fremkom det at det jo var noen ting som egentlig var viktige for meg, men som hadde “druknet litt” i hverdagns krav til suksess på jobb og på andre arenaer. Jeg var ikke fornøyd med at alle disse tankene og drømmene skulle få bli spist opp av hverdagens utfordring. Jeg ville ha dem med meg videre i livet.

Her er en liste over noen av spørsmålene jeg skrev ned svar på i “livsvisjonsboken” min: (mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

En ergometersykkel. En pc på en krakk ved siden av sykkelen. Et par høretelefoner koblet til pc-en. To episoder med tv-serien Heroes i pc-ens dvd-spiller. En bergenser på sykkelen, og en pulsklokke på bergenseren. Den kombinasjonen gav en treningseffekt på ca 1100 kcal, samtidig med en passelig dose med god underholdning. God samvittighet for å se på tv og økt utholdenhet på treningen. Synergieffekt, er det ikke det slikt kalles?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det var litt vrient å komme i gang med trening igjen etter at kneskade i praksis hadde satt meg ut fra det meste av mine vanlige treningsformer gjennom nesten hele desember. Det var nærmest for en velsigelse å regne at det dalte ned store mengder snø som måtte ryddes, og at dette kunne brukes til trening i julen. Men nå er kneet litt bedre, og jeg har så smått begynt å komme inn i tralten igjen.

For en uke siden sa jeg til meg selv at det bare ikke holdt å vente lenger. Jeg kunne ikke gå ukesvis uten å trene, og hele parkeringsplassen til borettslaget var nå ryddet for snø. Noe måtte jeg gjøre selv om kneet ikke var medgjørlig. Den dagen gjorde jeg noe, ikke mye, men noe. Jeg tok enkelt og greit en serie med armhevinger for å komme i gang. Neste dag prøvde jeg meg på ergometersykkelen. Kneet klarte bare en halvtime første dag, men så lenge jeg holdt belastningen (tyngden/motstanden  i tråkket) lav  og heller kompenserte med høyere frekvens på tråkkingen, gikk det greit nok. Dagen hoetter ldt jeg på en times tid, og kneet protesterte bare littt. I alt ble det fire ergometersykkeløkter forran TV-en i stuen, 3500 kcal avsvidd og 5-6 episoder med spenningsserien “Heroes” sett. Jeg er tilbake i tralten igjen… (mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Stod på bussholdeplassen ved Xhibition i Bergen i forrige uke, og det var noen minutter til bussen skulle komme. Jeg hadde vært lenge på jobb, og kjente at sulten gnagde i magen. Så falt mine øyne på plakaten inne i Narvesenkiosken på kjøpesenteret: Wiener i brød, 19 kroner!

Jeg er glad i pølser. Jeg har spist mindre pølser etter at jeg begynte å lykkes med vektnedgang, men jeg er fortsatt like glad i det. I tillegg er jeg inn i en periode med høyt fokus på økonomi, da vi har bestemt oss for å spare et merkbart beløp i måneden til økt egenkapital til nytt hus om et års tid. Billig pølse blir derfor en solid fristelse. Det øker fristelsen at den selges på akkurat den Narvesensjappen, da jeg av erfaring vet at de har grove pølsebrød. Grove pølsebrød smaker best, etter min smak, og gir i tillegg litt bedre savittighet enn å kjøpe med lyst pølsebrød.

Fristelsen var faktisk ganske stor for å bruk minuttene før bussen kom til å gå inn på Narvesen og kjøpe pølsen. Men jeg lot være. Hva gjorde at jeg klarte det? (mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har satt i gang en serie om hvordan jeg har jobbet med å utvikle noen klare målsetninger for livet – en livsvisjon, om du vil, og om hvordan en bieffekt av den prosessen var en mye mer dyptgående motivasjon for å gå ned i vekt. Vektnedgang var ikke ålet for prosessen, men mens jeg jobbet med å utforske hva jeg ønsket å gjøre med livet mitt ble jeg mer og mer klar over hvilke praktisk effekt min overvekt faktisk ville ha for livet mitt, og hvordan en sunn kropp ville øke potensialet mitt for å få maksimalt ut av min tilstedeværelse her på planeten Tellus.

En forutsetning for min prosess her var en friodighet på å drømme. Jeg bestemte meg for å ikke la meg begrense av noe som helst, kanskje med unntak av tyngdekraften og noen andre naturlover jeg har en viss respekt for. Jeg skulle rett og slett drømme fritt om livet. Det er lett å bli opphengt i hindringene når en ide eller tanke kommer inn i hodet. En slik kvalitetssikringsprosess er nyttig, men sjelden i begynnelsen av kreative prosesser. Hvis min kritiske sans får slippe for mye til i starten kan den fort ta knekken på noen gode ideer som kanskje er mer mulige å realisere enn jeg først tror.

For meg er det forskjell på en drøm og et mål. Det koster meg ikke noe å drømme. Når jeg bestemmer meg for å konvertere en drøm til et mål medfører det mer forpliktelse. Da må jeg begynne å gjøre noe bevisst for å bevege meg mot målet, men en drøm forplikter lite. Det finnes selvsagt noen “dreambusters” der ute som helst ikke bør få høre om ideen fordi de har en iboende trang til å skyte ned drømmer med kristiske kommentarer (mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

A life spent making mistakes is not only more honorable, but more useful than a life spent doing nothing.

George Bernard Shaw

Da har VGB vært litt nede for oppdatering, men jeg er tilbake med et aldri så lite visdomsord fra George Bernhard Shaw. I fjor la jeg ut et visdosord hver uke. Jeg lover ikke det for hele 2010, men skal komme med dem av og til

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg er inne i en periode med litt ekstra utfordringer på treningsfeltet. Jeg har en kneskade som begrenser treningen ganske betydelig. Jeg kan ikke spille basket, squash eller tennis, og heller ikke løpe på tredemøllen eller sykle på ergometersykkelen hjemme. Jeg kan muligens sykle på ergometersykkelen på Elixia, da denne gir en litt annen vinkel på tråkket som har vært bedre for meg når kneet har laget trøbbel tidligere, og jeg kan ro på romaskin og løfte vekter. Videre kan jeg nok svømme. Men begge disse treningsformene forutsetter transport, hvilket er litt krevende i lys av at bilen min har tatt kvelden, og jeg ikke får ny før i slutten av måneden. Treningsstudioet mitt ligger på Kokstad – et område i Bergen med svært utilfredsstillende busskorrespondanse fra Landås, hvor jeg bor.

I tillegg merker jeg at treningsmotivasjonen ikke har vært på topp de siste par ukene. Det har trolig sammenheng med den opplevde motstanden på treningsområdet i livet, og kanskje litt treningstrøtthet etter tre til fire år med jevnlig trening. Jeg har brukbart med bensin(motivasjon) på tanken for vektnedgang, men må få fylt på litt for trening. Slike bølgedaler i treningsmotivasjonen har jo skjedd før, og da har jeg løst det ved å øke prioriteringen (mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg er vestlending, og mener derfor at det eneste mulige matvalget på bordet på julaften er pinnekjøtt. Mine vestlandske gener medfører gjerne også at det blir pinnekjøtt et par ganger til i julen, i tillegg til fenelår og annet salt pålegg til frokost, og dette får konsekvenser for displayet på badevekten. Første pinekjøttmåltid nå i julen hadde jeg halvannen uke før jul, på en søndags ettermiddag. Den søndags morgenen viste badevekten 103,2 kg. Morgenen etter viste den 106,7… Pinekjøtt er kaloririkt, men ikke så drøyt at jeg går opp 3,5 kg med fett fra en dag til neste (hvilket ville krevd en kalorimengde på ca. 25.000 kcal). Men kjøttet er salt, og binder følgelig mye veske opp i kroppen. Bl.a. derfor kan det gi store utslag på badevekten.

Desverre tar det litt tid før denne effekten forsvinner helt. Jeg gikk kjapt ned et par kilo igjen, men så dukket det opp et nytt pinnekjøttmåltid… Jeg følte jeg hadde brukbar kontrol på kaloriinntak i forhold til kaloriforbrennikng denne julen sett under ett, men siden både middag og pålegg har vært saltere enn det pleier, har nok badevekten fått litt mer å jobbe med enn jeg setter pris på likevel. Denne uken var første uke hvor jeg med sikkerhet kunne si at pinnekjøttets effekt på badevekten var beseiret. Med 102,7 kg var jeg tilbake på et lavere nivå enn jeg var før julematen satt inn.

Får satse på at jeg er inne i den samme utviklingen jeg var før jul – sakte men sikkert på vei (mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Var begynt å jobbe meg gjennom kommentarene som har komt på bloggen i den perioden i desember hvor jeg var litt inaktiv på bloggingen (har som prisnipp at jeg prøver å få besvart alle kommentarer på bloggen), så plasserer VG meg på forsiden samtidig som Canal Digital finner ut av at de skal få tekniske problemer med bredbåndet til alle sine kunder på Landås i en periode. Plutselig var jeg langt på etterskudd igjen. Jaja, fikk nettet tilbake nå i kveld. Det er svar underveis… trenger bare helgen på meg

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tirsdag forrige uke begynte jeg å skrive om motivasjon for vektnedgang. Planene er at det skal bli noen innlegg om dette temaet utover de neste par månedene. Det neste innlegget i “serien” kommer her

Da jeg var 27 år gammel begynte jeg på en litt aktiv prosess med å tenke gjennom hva jeg ville med livet mitt. Jeg hadde en kamerat som jobbet med konseptet “livsvisjon”. Han utviklet noen verktøy for hvordan man kunne sette seg mål for sitt liv, og reiste rundt og underviste om dette. Jeg lot meg inspirere. Jeg hadde gjort meg mange tanker om ting jeg ville i livet opp igjennom, men jeg så at det var rom for å spisse retningen for livet mitt noe. Jeg ville tenke gjennom hva jeg ville få ut av livet, og hva jeg ville at skal være igjen etter meg her på jorden den dagen jeg reiser her ifra.

Jeg kjøpte meg en god penn og en liten skinninnbundet skrivebok som ville holde noen år, og satt meg ned for å tenke over livet. Jeg fulgte ikke min kamerats opplegg fra A til Å, men jeg la inn noen økter med ujevne mellomrom i løpet av en periode på ca. tre måneder hvor jeg brukte fra 10 minutter til et par timer på å tenke gjennom livet mitt. Jeg så tilbake på livet og vurderte: Hvorfor har jeg valgt som jeg har gjort i forhold til utdannelse og lignende? Når har jeg hatt mine beste øyeblikk? Hvilke mennesker har jeg lyst til å være med? Hvem trives jeg best med? Hva kjennetegner mennesker som synes å trives i mitt selskap? Hva har andre mennesker fortalt meg om mitt hjerte, mine talenter og mine andre styrker?  Hva sier alt dette om meg? Hva ønsker jeg at det skal si om min fremtid? (mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende