Bergen har vært ledsager for en pårørende på Lightening Process kurs. Jeg har sittet bak de ordinære deltagerne på kurset, fått med meg undervisningen, og sett effekten det har hatt på min pårørende og de andre deltagerne på kurset. Det har vært en inspirerende opplevelse. Jeg har jobbet med mennesker i endring i mange år, både i russektoren, i barnevern og som coach. Jeg må ærlig innrømme at dette er noe av det mest kraftfulle endringsverktøyet jeg har vært borti. Det eneste som synes å kunne matche dette er den endringen jeg har sette i forbindelse med religiøse omvendelser hos enkelte rusmisbrukere. Det er imponerende.

Min pårørende har mangedoblet sin fysiske kapasitet i løpet av tre dager. Det er beintøft arbeid. Det krever å utfordre seg selv på dypet av sine følelser og tanker. Men det gir en fantastisk effekt når man tar kampen og anvender kursinnholdet. (mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Bergen følger i disse dager et Lightening Process kurs som ledsager. En av mine nære pårørende går på kurset, og har ønsket å ha meg med som støttespiller i processen. Lightening Process beskriver ikke seg selv som behandling, fordi det krever aktive deltagere. Det er deltageren som må ta ansvar for suksessen til slutt, ikke behandleren, selv om vedkommende også må gjøre en helhjertet innsats. De som tilbyr opplegget foretrekker begrepet “kurs”. Uansett, så er det spennende. Det er noen nye prinsipper, og mange jeg har blitt kjent med i møte med forskjellige coaching- og terapiformer, men disse settes sammen og kombineres på en ny måte. Det synes å være potensielt veldig kraftfullt. Min pårørende har, etter en kursdag, mestret ting vedkommende ikke har klart på et år.

Min pårørende har ikke en ME-diagnose, som kurset er mest kjent for å være effektivt på, men en beslektet problemstilling. Jeg merker meg dog at dette trolig vil kunne være nyttig i møte med overvekt også. Det er nesten så man får lyst til å bli LP-instruktør og holde slike kurs for personer som vil ned i vekt… (mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I går hadde jeg av forskjellige grunner behov for å være hjemme, og den planlagte treningsturen til Elixia utgikk. I stedet for en tur på sykkelen, bestemte jeg meg for å heller gjøre en investering i de neste ukers kosthold, og tok en kjapp tur på butikken for å kjøpe mat. Da jeg kom hjem, satt jeg i gang med å forvandle denne maten til porsjoner med sunne varmretter som kunne lagres i min fryser, og tas opp når jeg trenger noe velsmakende og mettende på kort varsel, uten at jeg egentlig orker å sette i gang med noe på kjøkkenet – f.eks. når jeg kommer inn døren fra jobb.

Inklusive handleturen tok det meg fem timer, men da var 2 kg karbonadedeig, 400g pølser (fra slakter), 400g kyllinkjøttdeig, 3 kg løk, 1,3 kg squash, en pose med wokgrønnsaker, 6 bokser hermetisk tomat, 600 g ost, 1 paprika, 300g sjampinjong, 1 l med hjemmelaget hvit saus, litt fersk hvitløk, 4 poser tacokrydder, et salathode, noen tomater, en halv agurk, en boks mais og noen andre ingreidenser (og krydder) omgjort til: (mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er noen utfordringer med en kone. Utfordringer gir meg personlige vekstmuligheter, så dette er en god ting. Kvinner tenker i litt andre baner enn menn. Hun er en kvinne. Jeg er en mann. Det hender jeg ser ut som et spørsmålstegn og det hender jeg ikke vet helt hva som har skjedd, men bare må erkjenne at hun har fått det som hun ville på ett eller annet vis…

Men i tillegg til at nærværet av en kone medfører slike muligheter for personlig vekst, er det noen andre fordeler med en kone også. Den fordelen jeg tenker på nå er knyttet til at hun overrasker meg meg visse små og store tjenester innimellom. På tirsdag la jeg meg til å sove litt før henne. Jeg skulle ut på tur tidlig onsdag morgen. Da jeg stod opp kl. 06:12 for å sette meg i bilen og kjøre på langtur, lå det 6 ferdige sandwich og ventet på meg i kjøleskapet. Mellom toppen og bunnen på de seks polarbrødene (polarbrød ekstrem) lå det strimlet kyllingfilet, philadelphia light, rucculasalt, egg, paprika og avocado. De kom godt med når jeg skulle kjøre i over 6 timer, sitte i to timers møte og ta to ferger på veien. En slik tur er full av fristelser, men med en kone sm min kan det gå bra likevel

Jeg får av og til spørsmål om hva man kan gjøre for å hjelpe en overvektig ned i vekt. Det vil nok variere fra person til person, men å lage sunn og god mat til både en selv og den en vil hjelpe når anledningen byr seg, er en god ting (mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

“Obstacles are those frightful things you see when you take your eyes off your goal.”

Henry Ford (1863-1947)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Depresjon er en tilsynelatende voksende lidelse i samfunet vårt. 7% av Oslos befolkning kvalifiserer til diagnosen i en periode av en viss varighet hvert år, og på landsbasis har 18-26% av alle kvinner og 8-12% av alle menn hatt denne diagnosen i løpet av livet. 300 millioner mennesker rammes av sykdommen hvert år rundt omkring i verden (i følge WHO). Slike tall får meg til å tenke at det er greit å kjenne litt til hva den innebærer. Med en så stor hyppighet i befolkningen kommer jeg jo utvilsomt til å komme relativt nært noen som får denne utfordringen, enten i familien, på jobben eller i vennekretsen. I tillegg er det jo med depresjon som med mange andre psykiske utfordringer: De fleste av oss kan i større og mindre grad være borti symptomene i løpet av livet, selv om det ikke utvikler seg til en så alvorlig lidelse at vi får en diagnose. Det som hjelper dem med med en slik diagnose kan kanskje også være til hjelp for oss?  Uansett om det rammer oss selv eller noen vi står nær, kan det være greit å vite litt om det.

Det er en stund siden mitt forrige innlegg i serien min om “kognitiv terapi for oss vanlige folk”, men her er altså et nytt et – denne gang om depresjon. For en oversikt over andre innlegg i denne serien, kikk gjerne her.

Kognitiv terapi regner med at depresjon skyldes en kombinasjon av disponerende faktorer, som kan være knyttet til både arv og miljø, og en eller flere utløsende faktorer, som f.eks. en kritisk hendelse. Av de disponerende faktorene forholder man seg pragmatisk først og fremst til de miljømessige, da det er disse en kan bearbeide kognitivt. Selv om man antar at dette kan være både barndomsopplevelser og opplevelser i mer voksen alder, regnes ofte barndomsopplevelsene som stedet hvor utviklingen mot en depresjon har begynt, og man legger derfor spesielt merke til disse “tidlige opplevelsene”, og de påfølgende negative levereglene. (For mer om leveregler, kikk gjerne på dette innlegget.) Den kognitive modellen for hvordan depresjonen utvikler seg ser derfor slik ut:

Når så de depresive symptomene manifesterer seg dannes en ond sirkel ved at disse fører til nye negative automatiske tanker, som igjen vedlikeholder og skaper nye symptomer. Måten man takler disse tankene og symptomene på blir rett og slett en vedlikeholdsmekanisme for depresjonen, og det kan ta lang tid å komme ut av den uten hjelp. (mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Kom hjem fra jobb i dag. Var sulten – mye mer sulten enn det inntatte kalorinivået tilsa at burde vært tilfelle. Jeg hadde altså spist nok mat, men var fortsatt sulten. Hva gjør man da?

Min strategi i slike situasjoner går normalt ut på såkaldte distraherende aktiviteter – å gjøre noe som ikke er mulig å kombinere med å spise, eller som får tankene mine over på andre ting. Dagens distraherende aktivitet ble en middagslur. Jeg strakte mitt langdryge legeme ut på sofaen, og tenkte jeg fikk spise når jeg våknet. Det ble over en time senere, og da var jeg for trøtt til å gå å finne meg mat med en gang….

Middagsluren var effektiv. Jeg utsatte i realiteten måltidet med ca. 2 timer. Veldig greit i grunnen…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

“The best way to have a good idea is to have a lot of ideas”

Dr. Linus Pauling

Kreativitet har vært viktig for meg i mange endringsprosesser i livet – også den som har ført meg ned i vekt. Mine tidligere strategier hadde ikke funket godt nok. Mine forsøk på å kopiere andres teorier og strategier viste seg å kun gi kortsiktig suksess. Jeg måtte fine på noen nye ting. Problemet er at jeg ikke i utgangspunktet er en klassisk kreativ person – jeg er nok litt kreativ, men det strømer liksom ikke over av kreativitet i utgangspunktet. Måten å løse det på for meg har vært knyttet til tre trinn: (mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Etter en travel dag på jobb med litt for lange pauser mellom hvert måltid slår det meg: det tar tid å automatisere nye tanker!

Jeg har lenge vært klar over at det ikke er farlig å være sulten. Jeg har energireserver nok til å leve i hvert fall en måned uten mat. Sultfølelse er ubehagelig, men ikke farlig. Likevel får jeg instiktivt en tanke om at jeg må spise straks jeg kjenner på sultfølelsen. Den tanken er ikke logisk, men kommer like vel…

Jeg har skrevet disse tankene ned og evaluert dem. Det har vært positivt og de forsvinner mer eler mindre for en tid. Men etter hvert som tiden går popper de opp igjen mer eller mindre automatisk. Når jeg blir litt lenger på jobb enn planlagt, eller når jeg har det såpass travelt at jeg ikke får tatt mine vanlige matpauser undeveis, så kommer sulten, og hodet mitt slår impulsivt over i jaktmodus: “Nå må du finne deg noe å spise Bergen”.

Jeg klarer ogte å evaluere denne tanken, men ikke alltid raskt nok. Av og til er skaden skjedd. (mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I går fikk jeg påskeegg. I dag har jeg vært rastløs… Jeg mistenker at kroppen min ikke er vant til store mengder sukker lenger…

Jeg har merket dette flere ganger. Når jeg har spist litt mye, spesielt hvis det er mye snop, blir kroppen rastløs. Jeg synes det blir ubehagelig å sitte i ro for mye. Det er ikke det samme som dårlig samvittighet fordi jeg har spist for mange kalorier.  Det er en ren mental greie som gjerne kan gi meg ekstra motivasjon til en treningsøkt. Det skjedde i går, og sendte meg ut på intervalløping til jeg fikk blodsmak i munnen (som beskrevet i gårsdagens innlegg). Dagens opplevelse synes å være mer fysiologisk. Jeg har ikke helt skilt dem fra hverandre før, for begge opplevelsene sender meg gjerne ut på tur, men nå merket jeg det tydelig – To forskjellige opplevelser, to dager på rad.

I dag havnet jeg også ut på uplanlagt tur, om enn mer i gangfart enn i går. Jeg kunne jo ikke bare sitte i ro og lese en bok når det var ubehagelig… Kanskje det er kroppens måte å si ifra om at jeg har spist for mye på? Kroppens måte å gi meg det samme budskapet som hodet gav meg i går? Det funket i hvert fall, og min bestemor uti bygda her fikk besøk til fots i dag. Hun ble like fornøyd som når jeg kommer med bil, og i hvert fall deler av påskeegget ble gått av.

Ellers prøver jeg å ha følgende strategi for påsken: (mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende