Gikk på en bedre meksikansk buffet i dag. Det smakte bra, men jeg gikk i fellen av å spise for mye igjen. Greit at det er mye sunt på fatet når man går på en kvalitetsrestaurant som denne, men for mye blir for mye uansett…
Kom hjem i syvtiden og var stappmett – usunt mett. Og når jeg er så mett er det svært lite lystbetont å tenke på at jeg skal sette meg på en ergometersykkel. Jeg hadde ikke lyst i det hele tatt! Jeg ventet en time, to timer og to og en halv time, før jeg endelig bestemte meg for at jeg måtte sykle litt. Jeg trodde lysten skulle komme til meg etter hvert som jeg kjente at maten sank i magen, og den dårlige samvittigheten for å ha spist for mye steg i bevisstheten. Det skjedde ikke. Jeg måtte til slutt fortelle meg selv at det alltid er bedre med litt sykling enn med ingen sykling. Det ville være bedre å ta 20 minutter på sykkelen enn ingen. Da klarte jeg å komme meg opp på sykkelen.
Klokken kvart på ti satt jeg meg så på min nykjøpte ferieleilighetergometersykkel med en ambisjon om å sykle de nevnte 20 minuttene. Men til min store overraskelse viste det seg at det ikke var så ubehagelig som jeg hadde forventet å trene etter å ha spist for mye. Det var jo litt kjipt i begynnelsen, som vanlig, men det gikk overraskende greit når jeg først var komt meg over “treningsdørterskelen” og komt meg i gang med treningen. Jeg og min DVD med sesong fire av Criminal Minds endte opp med å holde det gående i 1 time og 20 minutter i stedet for de 20 minuttene jeg hadde gitt meg selv lov til å slutte etter, for å gjøre det lettere å komme i gang.
Det er ikke første gang jeg har opplevd dette, eller skrevet om det her på bloggen for den saks skyld… Jeg må senke ambisjonsnivået mitt for å komme i gang med treningen når det er hard å motivere seg. Jeg må si til meg selv at det er bedre å trene litt enn ingenting. Jeg må si til meg selv at det er greit om jeg slutter treningsøkten etter ti, femten eller tyve minutter, og jeg må mene det. (mer…)
Vel, en ting er å akseptere det, men samtidig liker jeg ikke å akseptere det helt heller. Det er greit å gå opp en kilo på tre uker lang tur til Florida, men ikke fire. For å forsikre meg om at det ikke skjer har jeg gått til det tilsynelatende drastiske steg å kjøpe meg en ergometersykkel i USA. Vi har to treningsstudio i borettslaget til leiligheten vår, men det er liksom litt lettere å få trent en drøy time når jeg slipper å gå fra konen alene i leiligheten på kveldstid når vi er på romantisk ferie sammen… Så jeg kjøpte like godt en sykkel. Vi svir jo av 20.000,- bare i billeter og for leilebil her, siden vi reiste på kort varsel i høysesongen, og når vi legger til alt min kone bruker på shopping her borte er jeg ikke sikker på om de 1300 kronene jeg betalte for den ergometersykkelen på den lokale Wal Mart butikken kan regnes i prosent en gang av det totale feriebudsjettet…
Jeg har ingen hund, og har i grunnen ingen umiddelbare planer om å skaffe meg en slik en heller. Likevel liker jeg tradisjonen med “doggy bagging”. Det har seg nemlig slik at når jeg er på restaurant og bestiller mat som i utgangspunktet smaker godt og kompenseres av mer eller mindre dype innhogg i min lommebok, tenker jeg av en eller annen grunn at jeg går glipp av noe hvis jeg ikke spiser opp, og lar maten ligge igjen på talerkenen når jeg går. Det oppleves som at både penger og gode smaksopplevelser går ut vinduet. Det hender derfor at jeg spiser noe mer enn jeg strengt tatt trenger i en slik situasjon. Jeg stopper ikke når jeg er passelig mett, men fortsetter til fatet er tomt. Siden min kone også gjerne har bestilt mat, og bytter talerken med meg når mitt fat er tomt og hun er mett slik at det ser ut som hun har vært “flink pike” og spist opp maten sin, blir det kanskje enda mer spist.
Som ung og singel singel store deler av livet har jeg stort sett brukt hoteller eller bodd hos venner når jeg har vært på ferie. Det har vært kjekt, men på hoteller blir det ofte snakk om å spise ute tre ganger for dagen, og hos venner er det oftest andre som setter menyen.
Da er det virkelig sommer – et stykke oppe på 30-tallet på gradestokken i Orland, Florida. Livet er bra 
