I forbindelse med skrittellerkonkuransen på jobb siden september, har jeg vært ganske flink til å gå til og fra jobb. Det er en tur på ca. 45 minutter hver vei, mellom Landås og Bergen Sentrum, såfremt jeg klarer å holde tempoet sånn noenlunde oppe. Men nå merker jeg at det begynner å bli litt og litt mer krevende å mobilisere motivasjon til de gåturene. Jeg er ikke lei av å gå ruten, men jeg kjenner at det ikke er like lystbetont lenger. Jeg har derfor begynt å stimulere min motivasjon med litt ekstra bensin – gode rygger.

I dag var en slik dag der jeg rengte noen gode rygger for å motivere meg for å gå hjem i stedet for å hoppe på bybanen. Jeg sparer jo i grunnen bare 15 minutter på å ta bybanen i stedet for å gå (medregnet gåtid til og fra holdeplassene og et par minutters venting før bybanen går), men det er litt lettere å motivere seg for å sitte på bybanen og lese en bok enn for å kjenne den uvanlige Bergenskulden rive i kinnene. Så da var det altså å finne seg noen rygger.

Prinsippet med å finne seg noen gode rygger er en av de få nyttige tingene jeg har fått ut av mine utallige timer foran NRKs langrennssendinger på lørdags for- og ettermiddager opp igjennom oppveksten. Jeg har fått med meg at når man går skirenn, er det mye lettere å mobilisere litt ekstra energi, tempo og pågangsmot hvis man ser ryggen til den man prøver å ta igjen, enn hvis man bare kjemper mot klokken. Jeg tenkte at jeg skulle prøve det samme på mine gåturer – å prøve å ta igjen folk foran meg.

Det begynte når jeg kom ut av Marken i dag. Det var en kar i ulldress foran meg som det virket som hadde tenkt seg i samme retning som meg. Han gikk med godt tempo, og hadde allerede passert bybanestoppet, så da skulle han nok sannsynligvis gå mot Landås via Store Lungårdsvann han også. Han skulle jeg ta igjen! (mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Kveldens helsefremmende aktivitet :

Og slik så de 12 porsjonene ut før de havnet i kjøleskapet (og videre til fryesen i morgen – klar til oppvarming når jeg kommer sulten hjem fra jobb (mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

• Er du villig til å stille opp klokken 05:30 hver mandags morgen for å gå en tur sammen med den overvektige før jobb, for å hjelpe dere begge for å komme i bedre form? Hvis ikke bryr du deg kanskje ikke nok om den overvektiges helse til å blande deg?

Mor Teresa holdt en gang en tale til noen amerikanske næringslivsledere. De hadde komt for å høre et foredrag om hvordan de skulle bli bedre ledere. Mor Teresa leverte et foredrag på akkurat to setninger – to spørsmål  – før hun gikk og satt seg igjen: “Do you know you workers? Do you love your workers?”. Et godt foredrag, når det kommer fra noen med nok autoritet, som f.eks. Mor Teresa

Nå er det mulig at den historien har blitt litt justert med årene, før den kom frem til meg. Enkelte historier er for gode til at man bør stresse for mye med å sjekke opp i den historiske troverdigheten deres… Mor Teresas spørsmål i denne historien er gode tesstpørsmål også for folk som vuderer å inviolvere seg i andres overvekt – som vurderer å, på eget initiativ, prøve å påvirke en overvektig til å gå ned i vekt.

Det første av spørsmålene behandlet jeg i et innlegg for et par uker siden. Kjenner du egentlig den overvektige godt nok til å blande deg? Det andre spørsmålet handler om hva som er motivet ditt for å blande deg. Det er mange som har blandet seg inn i min vektsituasjon opp igjennom livet, og det er ikke alle som har klart å formidle at de har gjort det av omtanke for meg. (mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

“Mennesker formes av det som får ens oppmerksomhet.

Det en gir oppmerksomhet vil bidra til å forme en persons inder liv.

Blikket virker bestemmende på hvem en er og vil bli. Dersom blikket i hovedsak er rettet mot det i livet som ikke er som det skulle, er det ikke rart at en blir noe mistilpass, og dertil noe tung i kropp og tanke.”

Paul Otto Brunstad

Klokt lederskap, Gyldendal 2009, s 174

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har lyst til å fortsette ned i vekt. Samtidig har jeg stadig vekk lyst på sjokolade, hamburgere og annen mat som kanskje ikke har akkurat den virkningen på kroppen. Da kommer jeg i en interessekonflikt – langsiktig måloppnåelse eller kortsiktig nytelse. I dag inntraff en slik interesskonflikt. Jeg hadde vært på et styremøte i Oslo, og var på vei hjem til Bergen via Gardermoen. Jeg hadde spist middag i byen med styreformann en time i forkant, og hadde ikke egentlig tenkt å spise noe mer før etter basketballtreningen som ventet på meg ved hjemkomst. Jeg gikk inn på en kiosk for å kjøpe meg en brus, og der, på en hylle ved kassen, lå det et solid utvalg av sjokolader og stirret på meg. I det øyeblikket jeg stod der bare skjedde det liksom – jeg grep min favoritt, la den på kassen, og betalte for både en pepsi max og en smash bar….

Suksess bygges opp av en serie med hverdagsvalg. Det gjør også nederlag. Det er ikke den typen hverdagsvalg som jeg gjorde i kiosken på Gardermoen i dag som bygger suksess. Jeg er i slike valgsituasjoner stadig vekk, og er avhengig av å velge rett i det store flertallet av slike valgsirtuasjoner for å lykkes med mitt langsiktige mål. Når jeg står i interessekonflikten mellom mitt langsiktige mål og mitt øyeblikks lyst må jeg velge rett. Jeg kan ikke få begge deler. Hva skal til for å velge rett?

Før var det så vanskelig å velge rett i slike situasjoner at jeg i størst mulig grad unngikk dem. Jeg betalte med kort på automaten ved pumpen på bensinstasjonen for å slippe å møte pølsedisken ved kassen, og jeg unngikk konsekvent å gå inn på Narvesenkiosker o.l. hvis jeg kunne unngå det.  Etter hvert som jeg har gjort mange nok gode valg har jeg utviklet min karakter, og jeg takler et større fristelsesnivå enn jeg gjorde når jeg begynte på denne prosessen for fire år siden. Men likevel havner jeg altså i situasjoner som den i dag, der jeg “plutselig” finner meg selv i hallen på Gardermoen med en sjokolade i hånden som jeg på ingen måte trenger. Hva må til for å velge rett i dag? (mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vanskelig uke fra et vektperspektiv her. Jeg er vertskap for en kanadisk professor på et ukesbesøk her i byen. Han underviser staben på bedriften jeg leder og tre andre samarbeidsbedrifter i området i tre dager. Det er lærerikt. Han er blant de fremste i verden på sitt felt, og det er spennende å kunne plukke med seg visdom og gode ideer fra en mann som har jobbet med mitt fagfelt nesten 40 år lengre enn jeg har… Som vertskap får jeg også gleden av å ta ham ut på middag i forskjellige grupper mer eller mindre daglig. Det er veldig hyggelig, og minst like lærerikt som å sitte på seminarene. Men det er også her det litt trickie kommer inn i bildet i forhold til vekten min. Jeg går stort sett i ett fra morgen til kveld, og spiser middag på restauranter og lunsj i lunsjmøter. Det blir liten tid til trening, og mange fristelser på kalorifronten. Hva gjør jeg med det?

Vel, jeg aksepterer at denne uken kanskje ikke blir helt normal, men prøver likevel å gjøre noen sunne valg. Jeg får lagt inn litt ekstra trening i helgen (håper jeg), og går litt ekstra innimellom når det er mulig. Men når det gjelder de fire restaurantmiddagene på fem dager, bestemte jeg meg for å gjøre et eksperiment: Hva om jeg bestiller fisk hver gang? Fiskeretter er ofte sunnere enn kjøttretter på restaurant, og så får jeg jo jobbet videre med mitt prosjekt: jakten på spiselig fisk. Min prosess med å prøve å lære meg å like fisk er i hvert fall delvis dokumentert i en av listene nedover i venstre kolonne her på bloggen. Og som sagt, så gjort. Lunsjene har jeg ikke fått gjort så mye med, men jeg har bestilt fisk på alle de tre restaurantmiddagene jeg har hatt med ham hittil. (mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

“Den frykteligste risiko er at du kan gjøre skade på din egen samvittighet… Ingen trussel om fysisk ødeleggelse kan sammenlignes med den…”

Alexander Solzhenitsyn

Et slikt sitat får litt mer kraft når du vet at han som kommer med dem har blitt rundjult av KGB, satt årevis i arbeidsleirer og fengsler i Sibir, og lagt for døden på kreftavdelingen på et kaukasisk sykehus i ung alder…

(mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Alexander Solzhenitsyn

Jeg leser for tiden en interessant bok – en samling artikler og minibiografier om fire ledere som har påvirket verden på hver sin måte, men alle med utgangspunkt i en foståelse av at deres karakter har vært viktig for dem. En av disse er kanskje spesielt imponerende å lese om for meg: Alexander Solzhenitsyn. Han var en russisk forfatter som tross fengsling og massiv motstand fikk skrevet både skjønnlitteratur og sakprosa som var med å avdekke grusomhetene i de sovjettiske arbeidsleirene i Sibir, slik at det ble dokumentert og synlig for hele verden. Når han satt i fengsel uten papir å skrive på skrev han det til sin egen hjerne, ved å memorer sine formuleringer utenatt, og så skrive det ned når han kom ut igjen. Han fikk nobels litteraturpris i 1970, og regnes av mange for å ha vært en viktig bidragsyter for å legge grunnlaget for jernteppets fall, samtidig som han har høstet stor respekt for å på ingen måte ha blitt en lakei av vesten. Han er en forfatter av den typen som forandrer verden.

I retrospekt, nesten hele mitt liv, siden den dagen jeg først ble arrestert, har det vært på samme måte: Bare for den uken, den måneden, den sesongen, det året, har det alltid vært en god grunn til ikke å skrive – det var upraktisk eller farlig eller jeg var for travelt opptatt med noe annet – alltid et behov for å utsette skrivingen. Hvis jeg hadde gitt etter for min fornuft en, to, ti ganger, så ville jeg ha oppnådd usammenlignbart mye mindre. Men jeg har fortsatt å skrive, mens jeg jobbet som murer, i overbefolkede fengselsceller, i transitfenglser uten så mye som en blyant, da jeg lå for døden med kreft, i exil, på toppen av dobbel lærerjobb. Jeg lot ingen ting – farer, hindringer eller behovet for hvile – forstyrre min skriving, og kun av den grunn kunne jeg si, da jeg var 55 år gammel, at jeg nå kun hadde tyve års arbeid igjen å komme meg gjennom, og hadde fullført resten.

På mange områder i livet tror jeg at vi kan lære noe av Solzhenitsyn. (mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

• Hvis jeg ikke ville likt at min overvektige venn hadde blandet seg inn i mitt kjærlighetsliv eller min barneoppdragelse bør jeg kanskje ikke blande meg inn i vedkommendes livsstil?

Jeg har begynt, og tenkt å fortsette å skrive litt om hvordan man kan hjelpe overvektige ned i vekt. Det er mange som opp igjennom mitt liv har prøvd å hjelpe meg med akkurat det, og ut av mitt møte med de fleste slike forsøk har det ikke kommet noe godt, på lang sikt i hvert fall. Men før jeg går videre og skriver mer om hva som har funket som en støtte og hjelp for meg, og hva jeg tror kanskje kan være en støtte for andre, vil jeg si litt om hvem jeg mener bør, og ikke minst ikke bør, blande seg inn i livet til en overvektig på det sprøsmålet.

Når noen sier til meg at jeg bør gå ned i vekt, spise sunnere og trene mer, blander de seg inn på et ganske personlig område i livet mitt. Når jeg tar et initiativ overfor en annen med den hensikt å påvirke vedkommende til å endre på sitt liv, intiverer jeg meg selv inn i vekdommendes liv som en leder. Jeg sier – du trenger ledelse på dette området av livet, og jeg har noe å bidra med der. Av og til går det helt fint. Av og til er det bare destruktivt. Det kommer an på måten det blir gjort på, og relasjonen mellom meg og den jeg velger å blande meg inn i livet på. Det er ikke tilstrekkelig at det jeg sier er sant, eller at jeg har gode intensjoner. Den andre må synes at jeg er verdt å høre på om det temaet, og faktisk ha tillit til at mine intensjoner er gode. Det er noe vesentlig annet enn om vedkommende kommer til meg og spør om min involvering.

I ledelseslitteratur finnes konseptet “relasjonell kapital”. Det refererer til styrken i relasjonen mellom to mennesker, og bygges opp av at vi gjør ting mot hverandre som vi oppfatter som positive. Når vi sier og gjør ting som fremstår som negative, ubehagelige eller utfordrende, bruker vi relasjonell kapital. Hvis vi bruker mer relasjonell kapital enn vi har, risikerer vi at relasjonen ryker. Når ekteskapsrådgivere sier at du må si 17 positive ting for hver negative ting du sier til din partner, så har det med dette prinsippet å gjøre. (mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

“You must be the change you want to see in this world”

Mahatma Ghandi

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Har hatt en pause fra Elixia. Etter to og et halvt år med relativt regelmessig trening der var jeg litt lei. Det begynte med sommerferie, og jeg kom meg liksom ikke i gang igjen etter returen fra Florida. Ikke det at jeg ikke har trent. Jeg har hatt et høyt aktivitetsnivå, men jeg har trent på andre måter og andre plasser enn på Elixia. Det har blitt flere fjellturer og økter på ergometersykkelen i stedet. Men på lang sikt er det bra å få løftet litt vekter og bygget litt muskler. Allsidighet er en god ting, også på treningsfronten. Når jeg kjenner at motivasjonen for en treningsform er litt på hell er det jo ikke nødvendigvis et stort poeng i å presse meg til å fortsette med den når det finnes andre. Da er det bedre å spille på lag med min egen motivasjonspsykologi, løpe litt på fjellet, og returnere til vektløftingen litt senere.

Nå er det litt senere… Siste registrerte treningsøkt på Elixia var 3. juni. Det er fem måneder siden. Men tilfeldighetene ville det slik at jeg var på hotell i tre dager i begynnelsen av forrige uke, og måtte gjøre noe på treningsfronten. (mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende