- Er du villig til å stille opp klokken 05:30 hver mandags morgen for å gå en tur sammen med den overvektige før jobb, for å hjelpe dere begge for å komme i bedre form? Hvis ikke bryr du deg kanskje ikke nok om den overvektiges helse til å blande deg?
Mor Teresa holdt en gang en tale til noen amerikanske næringslivsledere. De hadde komt for å høre et foredrag om hvordan de skulle bli bedre ledere. Mor Teresa leverte et foredrag på akkurat to setninger – to spørsmål – før hun gikk og satt seg igjen: “Do you know you workers? Do you love your workers?”. Et godt foredrag, når det kommer fra noen med nok autoritet, som f.eks. Mor Teresa 
Nå er det mulig at den historien har blitt litt justert med årene, før den kom frem til meg. Enkelte historier er for gode til at man bør stresse for mye med å sjekke opp i den historiske troverdigheten deres… Mor Teresas spørsmål i denne historien er gode tesstpørsmål også for folk som vuderer å inviolvere seg i andres overvekt – som vurderer å, på eget initiativ, prøve å påvirke en overvektig til å gå ned i vekt.
Det første av spørsmålene behandlet jeg i et innlegg for et par uker siden. Kjenner du egentlig den overvektige godt nok til å blande deg? Det andre spørsmålet handler om hva som er motivet ditt for å blande deg. Det er mange som har blandet seg inn i min vektsituasjon opp igjennom livet, og det er ikke alle som har klart å formidle at de har gjort det av omtanke for meg. Det har aldri kommet noe positivt ut av det, i hvert fall ikke på lang sikt. De som har involvert seg på en måte som har funket, har gjort det med troverdighet om at de faktisk bryr seg. Den Argentinske predikanten Ed Silvoso sa en gang at forsøk på å vise omsorg uten ekte kjærlighet i bunnen er som et godt kyss med dårlig ånde. Om du prøver å late som du bryr deg uten at du egentlig gjør det, så blir det synlig over tid.
Hvordan vet du så om du bryr deg? Kjærlighet er ikke primært en følelse, men en villighet til å ofre det som er i min egeninteresse for å hjelpe noen andre. Hvis jeg ikke er villig til å gjøre noe ubehagelig for min del for at den andre skal få det bedre, bryr jeg meg egentlig ikke. Skal jeg ha et testspørsmål for å sjekke om jeg bryr meg nok om den overvektige til å blande meg, må det derfor være knyttet til hvor mye jeg er villig til å ofre for min egen del for å hjelpe den andre med det den trenger. Et slik spørsmål kan f.eks være:
- Er du villig til å stille opp klokken 05:30 hver mandags morgen for å gå en tur sammen med den overvektige for å hjelpe dere begge for å komme i bedre form?
- Er du villig til å la være å si noe om den overvektiges overvekt hvis du tror at det er best for ham/henne akkurat nå?
- Er du villig til å la være å spise chips og sjokolade en måned hvis det kan være med å hjelpe den overvektige til å gjøre det samme?
Hvis ikke bryr du deg neppe nok om den overvektige til å kunne involvere deg i vedkommendes helseutfordringer på en konstruktiv måte, på eget initiativ.
3 kommentarer In " Om å blande seg i livet til en overvektig – Do you really care? "
RSS-strøm med kommentarer til dette innlegget. Tilbakesporings-URL
november 21st 2010 at 11:05 pm
1. Hvis jeg hadde hatt en venn/ bekjent som var overvektig og ville komme og vekke meg halv seks om morgenen for at vi begge skulle gå tur for at målet for oss begge hadde vært å komme i bedre form så hadde jeg blitt glad. Jeg er ikke overvektig, men jeg trenger absolutt å bli i bedre form.
2. Jeg kommenterer aldri en annens vekt hvis ikke vedkommende spør eller selv bringer det på bane.
3. Chips og sjokolade spiser jeg sjelden, så en måned uten det hadde gått helt fint.
Men om dette er svaret på om jeg bryr meg vet jeg ikke. Jeg mener at alle har et ansvar for sin egen helse, men det kan være oppmuntrende og inspirerende om man hjelper hverandre med å forebygge helseproblemer.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
november 21st 2010 at 11:45 pm
Jeg foretrekker å ikke blande meg i den overvektiges problemer, så lenge han ikke blander seg i mine ..
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
november 22nd 2010 at 3:30 am
Folk har ofte blandet inn i mitt vektproblem, selv om de ikke engang kjenner meg. Dette er utrolig irriterende siden jeg ikke går til vilt fremmede mennesker og blander meg inn i deres barneoppdragelse, livssituasjon, alkohol/narkotika problemer osv. Ofte opplever jeg at denne innblandingen er et forsøk på å fremheve seg selv som et bedre menneske, siden de oppdaget at jeg har et problem det er veldig lett og sette fingeren på.
Den viktigste støttespilleren (og de som faktisk har lov til og blande seg i dine saker) vil jeg si er familie og nære venner. Folk som kjenner deg godt har lov til og sette spørsmålstegn ved dine livsstilsvalg/uvaner, siden de kun vil ditt beste!
Nå har det seg slik at jeg riktignok er overvektig, men ingen slappfisk og skrøpelig pingle. Ved et par anledninger har fremmedes kommentarer/sjikane fått meg til og fysisk ta situasjonen i mine hender. Selfølgelig er dette ikke en ønsket situasjon, men hvor mye dritt skal man måtte bite i seg til enhver tid?
Jeg er åpen for å svare på spørsmål om hvorfor jeg er overvektig, hva jeg gjør for å gå ned i vekt etc, men jeg er ikke åpen for sjikane av typen: “Fy faen du er feit, du må slutte og spise!”
Så la det være klinkende klart til alle som tror at tjukkaser er alltid blide og hyggelige mennesker som ikke tar igjen, her er unntaket som bekrefter regelen. Jeg tar ikke 50 øre for og banke noen som ikke behandler meg med respekt.
Ps. Har fulgt bloggen din det siste året Bergen, og dette har inspirert meg til og ta tak i mitt problem. Er omtrent samme størrelsen som deg da du begynte. Har lest hvert eneste ord fra begynnelsen til dags dato av dine blogginnlegg, og jeg må si jeg kjenner meg ekstremt igjen i det meste du skriver. Sjelden man ser noen med så stor innsikt i atferd/handlinger/handlingsmønstre/sosiale og dypt personlige utfordringer. Fantastisk godt arbeid!
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende