Et mye omtalt “triks i boken” for å spise mindre er å bytte ut tallerkenen man spiser fra med en mindre tallerken. Youtubeklippen nedenfor viser til et eksperiment som viste at folk tok ca. 25% mer mat på en større talerken enn på en mindre tallerken når de forsynte seg selv:

Usikkerheten rundt slike forsøk, uansett hvor overbevisende de kan vøre, er at de måler vår adferd i et engangstilfelle. Det er ikke sikkert at forskjellen mellom hvor mye vi forsyner oss på et lite og et stort fat er like stor når vi har byttet ut det store med det lille fatet i et år, som første gang vi gjøre byttet. Men jeg mistenker at disse gutta har et poeng likevel.

I USA er det satt i gang en kampanje som (mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

“Et problem er noe som kan løses. Livets fakta må aksepteres. Lær deg å vite forskjellen.”

John Maxvell

Det er en del ting det ikke nytter å stresse med. MIn medfødte appetittutfordring som har fulgt meg jeg var en baby er trolig en av dem. Det funker lite å prøve å late som den ikke eksisterer eog bare prøve å være like “flink” som naboen som ikke har den samme utfordringen. Men denne utfordringen fører til en del problemer. Hvis jeg prioriterer tankekraften min på å prøve løse de problemene i stedet for å endre “the facts of life” så kommer jeg i grunnen lenger her i livet…

Den engelske originalen: (mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Var en tur i Istanbul her for litt siden på studietur med staben min. Det var en storslått og svært lærerik opplevelse. Første dagen tok jeg sjangsen på å fortsette mitt prinsipp som jeg prøver å følge når jeg er på restaurant i Norge: Jeg bsetiller fisk. Logikken bak det er at kokkene på restaurant ofte er bedre enn meg til å lage fisk, at andre alternativer på restaurant ofte er relativt usunne, og at jeg litt for sjeldent tar bryet med å lage fisk hjemme. Så har jeg også et pågående eksperiment for å lære meg å like fisk, som er dokumentert i 15 tidligere forsøk her på bloggen

Jeg er jo litt skeptisk til fisk i andre land, men denne restauranten hadde i følge guiden rykte på seg for å være blandt de bedre fiskerestaurantene i Istanbul, så jeg tok sjangsen.

Jeg valgte meg en fisk jeg ikke hadde prøvd før: Sverdfisk. Jeg ventet i spenning, og mottok etter hvert en tallerken som jeg ved første øyekast måtte erkjenne at så bra ut. Masse fisk og litt grønnsaker. Ikke en potet å se… (mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

”Den rene samvittighet har intet å stille opp mot den skitne fantasi”

Dagens sukk, Klassekampen, 26.01.2011

Folk gjør seg ofte sine tanker om hvorfor en overvektig er overvektig, gjerne i form av tanker om hva vedkommende gjør annerledes enn en selv. De tankene er det vanskelig å gjøre noe med selv om en kanskje tar tøffere valg enn den slanke naboebn for å prøve å holde vekten i sjakk. Lurer på om jeg har slik skitten fantasi om noen andre, selv om jeg kanskje har lært å ikke dømme overvektige basert på mine gjetninger om hva de gjør galt…? Jeg er sikkert fordomsfull innimellom jeg også. Må prøve å slutte med det….

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg skrev for et par uker siden om hvordan jeg og fruen hadde kommet frem til en løsning for at vi innimellom kunne ha chips i hus uten at det gikk helt over styr for meg. Dermed kom det den lørdagen en chipspose i hus. Når den var tom ble den kastet, og jeg tenkte ikke mer på det. Plastboss i Bergen blir bare plukket opp en gang i måneden. Vi har en sekk i en bod inne huset, men når den er full og vi må begynne på en ny sekk må den første sekken tilbringe resten av tiden frem til renholdsetaten kommer på “plastbesøk” i boden i garasjen. Den situasjoenn inntraff her forleden dag, og som mann i huset tok jeg mitt ansvar alvorlig og gikk ned med plastbosset. På vei ned så jeg at øverst i plastsekken lå den tomme chipsposen. Jeg så også at den inneholdt litt chipsrester fortsatt, og jeg tenkte at den sikkert burde gå i “restavfall” i stedet for “plastavfall”. Jeg stoppet derfor ved det ordinære bosspannet på vei til garasjen, tok chipsposen ut av plastsekken, og la den i restavfallsspannet.

Men i det jeg tok i posen stakk skjedde noe merkelig…Det var som et sug etter mer chips slo ned i magen min. Det var helt spesielt, og satt meg neste ut. Her stod jeg med en tom chipspose i hånden, og fikk plutselig så veldig lyst på chips. Merkelige greier…

Da jeg jobbet i rusbehandling for noen år siden snakket vi en del om “ques” eller “triggere”. Dette var ting som skjedde som fikk folk til å få et plutselig sug etter rus. Det var gjerne ting som minnet dem om situasjoner hvor de tidligere hadde ruset seg. Det kunne være synet av rusmidler eller brukerutstyr, scener i en film, musikk e.l. For noen kunne selv synet av en flaske alkoholfritt øl i et kjøleskap være nok. Russuget kunne komme plutselig og være veldig sterkt. For å takle dette var det viktig å (mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

“Et velsignet liv handler ikke om å gjøre det vi liker, men om å like det vi må gjøre”

Goethe

Engelsk utgangspunkt: (mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Stendafjellet sett fra nabohaugen Holtastølen

Svigerfar var på besøk i helgen. Han er en svært så hyggelig fyr. For tiden er han mest på Fillippinene hvor han er misjonær og driver og bygger skoler, fødestuer, helseklinikker og barnehjem o.l. utpå landsbygda, men innimellom kommer han hjem  og besøker oss i Bergen. Da steller konen i stand kjøttkaker e.l. som han ikke får så ofte på Fillippinene, og som hun ellers er hensynsfull nok til å ikke lage så ofte til meg, da jeg legger på meg av den slags. Men så til saken: før svigerfar ble misjonær bodde han mange år i Fana – bl.a. ikke så langt fra der vi bor nå. I løpet av helgens samtaler kom jeg inn på at jeg savnet Ulrikken. Han hadde stor forståelse for dette, men pekte samtidig på et lite fjell på andre siden av Lagunen fra der vi bor: Stendafjellet. Han kunne orientere om at selv om fjellet ikke var like høyt som Ulrikken, så hadde han i tidligere tider benyttet det flittig til mosjonering, da det faktisk var en ganske solid stigning opp dit når man gikk fra Lagunen-siden.

Dermed var det ut på ekspedisjon. Jeg tok på meg joggeskoene og pulsmåleren og tenkte jeg fikk prøve meg på den veien svigerfar hadde forklart at jeg skulle gå for å komme opp dit. Og det viste seg at svigerfar visste hva han snakket om. Stigningen opp fra Lagunen over Krohnåsen var så solid at det ikke var noe poeng å prøve å jogge. Pulsen kom fort opp i 85-90% av makspuls når jeg holdt god gangfart oppover på asfalten (og etter hvert grusveiene). Når jeg kom på toppen og det flatet ut begynte jeg å jogge litt, og fant en sløyfe jeg kunne jogge nedover på andre siden, for så å runde tilbake og opp en sti som førte meg enda høyere opp på fjellet enn grusveien jeg begynte på hadde ført meg opprinnelig – omtrent der det bildet jeg har lånt fra en turside på nett er tatt.

Stigningen pluss joggeturen på toppen viste seg å ha god effekt. (mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

For et par år siden bodde jeg på Bønes, like ved Nordåsvannet i Bergen. Der var jeg vel kjent med de fleste turløyper i området, og siden leiligheten min lå ved foten av et av Bergens stolte byfjell, Løvstakken, var mulighetene i fint vær mange. Så giftet jeg meg med kvinnen jeg her på bloggen har pleid å omtale som squashbaben (siden vi treftes for første gang alene på en squashbane), og på ett eller annet vis klarte hun å overbeveise meg om at det var bedre å bo i hennes leilighet ved den høyt trafikkerte Nattlandsveien enn i min idylliske tomannsbolig 20 meter fra Nordåsvannet. Jeg er enda ikke helt sikker på hvordan hun fikk det til, men fra foten av Løvstakken flyttet jeg uansett til foten av Ulrikken. Treningsmessig var det minst like greit, og turmulighetene var mange. Så flyttet jeg til Fana 15. desember 2010, ved foten av en liten knaus…

Men nå har jeg endelig funnet at det er turterreng i Fana også. Jeg har for så vidt visst det hele tiden, men de turterrengene jeg kjenner til i Fana er såpass langt unna huset vi har kjøpt at de praktisk sett må kjøres til for å benyttes. Men så viser det seg at det er turterreng her i nærheten også. Ca. 15 minutters spasertur hjemmeifra ligger Siljustøl – hjemmet til en av Bergens to store komponister – Harald Sæverud. Og der har de som styrer skuten forsyne meg fått lagt opp til et ganske velutbygd stisystem med gangveier i grus i skogen. Og som om ikke det er nok grenser dette opp mot den lokale golfbanen, som også har noen grusveier for gående. Jeg og fruen oppdaget dette for noen dager siden da vi gikk oss en tur i nærområdet. Turen som var planlagt til å være ca. 45 minutter endte opp med å ta over to timer, da vi fant ut vi skulle ta oss en avstikker og utforske litt av mulighetene vi ble overbevist om at måtte ligge der når vi så turstikartet ved inngangen til området.

Det er ikke så lett å motivere seg for å dra på trenigsstudioet og løfte vekter når det er fint vær og fuglene synger utenfor. (mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

“Ingen mann er i stand til selvforbedring hvis han ikke ser til andre modeller enn seg selv”

Conrad Generoso

Mulig det gjelder damer også… gjelder i hvert fall til en viss grad meg. Det er liksom en del andre kommer på som jeg ikke kommer på av meg selv, og da er det jo greit å hente litt inspirasjon fra dem også. Det er en mekanisme som for meg er så viktig at jeg prøver å være bevisst på den – å være litt på utkikk etter interessante mennesker, og se om det de har funnet ut av i livet har en overføringsverdi til mitt liv…

Engelsk original: (mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er litt klamt for en mann å snakke om kjærlighetsgaver – i hvert fall sånn i semioffentlighet på en blogg. Men jeg har ikke noe bedre ord for det her og nå, så det får bli det. Hva er en kjærlighetsgave? Det er en gave man gir noen fordi man bryr seg om dem. En god definisjon av kjærlighet er å prioritere noen andre over seg selv – å sette den andres interesser først. Når jeg gir noen en kjærlighetsgave gjør jeg et “offer”, enten av penger, tid eller noe annet, for at den man er glad i skal få det godt.

Men så er det egentlig ikke så enkelt at det kun er kjærlighet som ligger bak alle gaver. Omsorg og kjærlighet kan gjerne være hovedmotivasjonen, men innimellom sniker også andre motiver seg inn i bildet. Kanskje kjenner jeg på en type bekreftelse når den som mottar gaven viser glede, og kanskje gir mottageren meg noe tilbake. Det kan være enten en annen gave, eller enda bedre, lojalitet, kjærlighet eller det ansiktsuttrykket som viser omsorg i retning av meg også. Gaveutvekslingsprinsippet kalles det i historiefaget. Selv om kjærlighet, eller omsorg hvis du vil, som sagt kan være hoveddrivkraften bak en gave, kan fort andre mekanismer også snike seg inn, i hvert fall ubevisst. utfordringen er at det noen ganger ikke er den gaven som er best for mottgeren som gir den største umiddelbare bekreftende tilbakemeldingen. Sjokolade kan skape mer umiddelbar nytelse enn mye annet, og følgelig også mer umiddelbar positiv respons til meg.

Jeg har ofte gitt folk mat eller en nnen kaloribærende substans for å vise at jeg bryr meg om dem. Jeg har også ofte mottatt gaver av denne sort av folk som bryr seg. Det kan være noen som lager middag til meg, serverer meg kake, setter potetgull eller sjokolade på bordet foran meg e.l. Dette er liksom en kulturelt normal måte å skape trivsel og vise at en bryr seg i Norge. Slike gaver, uavhengig av hvor mye de har vært motivert av omsorg eller ønsket om å skape trivsel, har vært et problem for meg. Ja det hender faktisk fortsatt at de er et problem. De gir en nytelse der og da, men smører seg samtidig utover sideflesket og legger seg der jeg i grunnen har nok energilager fra før. (mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Etter forhandlinger i familien har vi komt frem til at det bør være rom for potetgull på bordet av og til. Mitt problem er jo at jeg lett spiser en pose chips hvis jeg først kjøper den. Slik er jo ikke bra for en lett korpulent kropp, så det må jeg unngå. Men er det mulig å ha chips på bordet like vel? Konen har jo ikke samme problem med potetgullets fristelser, så hun må jo kunne få spise det av og til selv om hun ofte tar hensyn til meg og lar være. Vi har nå komemt frem til en modell som synes å funke: En halv pose superchips.

Chips i huset er jo nå først og fremst av hensyn til fruen. Hun like superchips godt,og det er jo en relativt kalorifattig variant når vi først skal spise chips. I kveld var det chipstid, og vi spaserte til den lokale kiwibutikken for å gjøre innkjøpet. Dermed røk 50-100 kcal ekstra på det. Det er jo et lite fradrag fra de usunne kaloriene, og alle monner drar. Etter hjemkomst var det fordeling av posens innhold i to boller. 75g til meg og 75g til fruen. Denne fordelingen har to hensikter. For det første sikrer det at min kone får en rimelig andel av chipsen, som jeg fort kan fristes til å spise litt fortere enn henne. Den andre hensikten er å sikre at det blir en overkommelig kalorimengde på meg. 75g superchips kommer ikke til mer enn 330 kcal, og når minst 50 slike kan trekkes fra i forbindelse med innkjøpet er vi nede på 280 kcal. (mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende