Som de som leser denne bloggen innimellom vet prøver jeg å få inn mine reglemessige økter med trening hver uke. Jeg har et minimumsnivå på tre økter som jeg tenker at jeg uansett må klare, selv i mine travleste uker. Uansett hvor dårlig det går på kostholdsfronten, bevegelse i hverdagen eller på andre områder som har med sunnhet å gjøre er de tre treningsøktene i uken min siste skanse – mitt Alamo – det jeg må være villig til å ofre bortimot alt for å få til. Og det går som regle bra. Men så hender det at det ike går bra. Hva har skjedd da?

I vår har jeg hatt det travelt. Det har jeg nevnt her på bloggen før, og jeg var til og med nødt til å nedprioritere bloggingen så mye at jeg praktisk talt tok bloggpause i hele mai og juni. Dette skyldtes bl.a en helsesituasjon hos en pårørnede som krevde mye tid. I denne perioden opplevdes det som en kamp å komme opp på de tre øktenen iken, og det hendte til og med et par ganger at jeg stoppet på to. Hva var grunnen til det?

Jeg merket meg at jeg senket ambisjonsnivået mitt til minimumsnivået for treningsøkter disse ukene. Jeg prøvde ikke å få til mer enn de tre minimumsøktene. Normalt prøver jeg å få inn i hvert fall fire økter i uken. Hvis jeg sikter meg inn på fire økter og gjør avtaler og legger opp kalenderen min med det for øyet når jeg ofte fire økter, og det hender nesten aldri at jeg går under tre. Da har jeg gjerne lagt inn minst et par økter innen vi kommer til torsdag, og om en av øktene i helgen skulle ryke går det fortsatt greit å få tatt den tredje. Men i disse par månedene har jeg vært så fornøyd med å klare tre økter i uken at jeg ikke har lagt opp til at jeg skulle klare mer. Jeg har planlagt tre økter, og siden det har vært travelt har jeg gjerne ikke fått tatt mer enn en når vi har komt til torsdag kveld. Hvis det da har skjedd noe uforutsatt i helgen har det vært vrient å få til den tredje økten – så vrient at jeg har måttet kjempe med meg selv sent søndag kveld…

En lei menneskelig tendens som noen av oss sliter med er det som kalles utsettelsesadferd. Det betyr at vi har en tendens til å utsette ting vi skal gjøre som er litt ubehangelige for oss til senere. Så kommer “senere”, og ting hoper seg opp. Det er jo ikke emr ubehagelig å gjøre det “senere” enn det var å gjøre det “før”, og hvis det er flere ting som er utsatt til”senere” kan det i tillegg bli praktisk vanskelig å få gjort alt dette ubehagelige. I jobbsammeheng kan det fort føre til stress og redusert kvalitet i arbeidet. På treningsfronten kan det føre til at målene ikke blir nådd, eller at det oppleves som unødvendig hardt å nå dem. Hvis jeg sikter på å klare fire økter i uken begrenser det seg litt hvor lenge jeg kan utsette økt en og to. Hvis jeg tenker at det holder med tre kan jeg utsette å begynne på ukens trening helt til torsdag og fortsatt tro at jeg har skal klare det. Og selv om jeg aldri angrer på en treningsøkt i etterkant, og nesten alltid er fornøyd underveis, hender det at jeg forventer et visst ubehag før jeg setter i gang. Treningsøkter kan derfor bli utsatt her i huset…

Det er ikke nytt for meg dette, men det har vært en god påminnelse om at selv om jeg har et “hellig” minimumsnivå på treningen, så bør jeg ikke sikte meg mot mimimumsnivået mitt. Jeg bør være fornøyd med å nå minimumsnivået hvis alt ikke går som planlagt, men jeg må sikte høyere og planlegge for å få til mer for at det ikke skal bli stress, eller for at uforutsatte hendelser eller utsettelsesadferd ikke gjør at selv minimumsnivået ryker. Dette gjelder selvsagt på andre områder i livet også, men her snakker vi jo om helse og treningng. På områder som er viktige for at jeg skal nå målene mine må jeg rett og slett sikte høyere enn “god nok” for å være sikker på at jeg i hvert fall når det nivået. Og oom jeg når målene jeg sikter på er det jo bare bra. Jeg har sjelden eller aldri vondt av å klare fire eller fem økter i uken hvis jeg klarer det likevel…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende