VG-nett har i dag en artikkel om de fordommer overvektige møter i samfunnet, spesielt da fra de “normalvektige”. Overvektige blir sett på som mindre intelligente, late eller sosialt fordelaktige å bruke tid med, og de diskrimineres både i forhold til service, jobber, inntekt og på andre måter.Forskere undres over at fordommene er stigende parallellt med at antal overvektige også stiger dramatisk. De siste tallene er nå at 1,5 milliarder mennesker i verden er overvektige. Det ulogiske i fordommene knyttet til lavere intelligens o.l. er at de samme folkene som mer eller mindre bevisst behandler overvektige som mindre intelligente kanskje ikke samtidig tror at det generelt er en svekkelse av intelligensen i verden. Overvektige er altså overvektige p.g.a. svakere intelligens, det blir flere overvektige, men samtidig er ikke intelligensen på vei ned…? Men det er nå så. Jeg tenker ikke her først og fremst at jeg vil utfordre den manglende logikken bak disse fordommene, eller sørge over ad de er slik. Det som jeg tenker er viktig for meg som overvektig å tenke gjennom er hvordan jeg lar slike fordommer påvirke meg?
Jeg kan ikke kontrollere andres handlinger. Jeg kan utfordre fordommer på mange måter, men på ett eller annet tidspunkt er jeg i den andres vold. Det er en del av det å være menneske å være sårbar for konsekvensene for andres feil. Folk kan gjøre kjipe ting med meg, og jeg kan gjøre kjipe ting med andre. Men hvordan lar jeg det påvirke meg at andre gjør dette? Jeg kan bli trist, jeg kan trekke meg unna, jeg kan bli sint og slåss tilbake og behandle dem kjipt i stedet, eller jeg kan synes synd på dem og gå videre med livet mitt og tenke at jeg vil la det påvirke meg mins mulig. Av alternativene over er kanskje den siste den mest fornuftige – det å gå inn i en terapeutrolle når noen behandler deg åpenbart fordommsfult eller på andre måter negativt – å tenke at dette ikke handler om meg men om dem. De trenger hjelp, og jeg må vurdere om jeg er den rette til å hjelpe dem, noe jeg kanskje som oftest ikke er. I så fall får jeg gå videre.
Men det er en mulighet som jeg ikke har med i listen over: Den at jeg begynner å tro at fordommene stemmer, og at jeg begynner å behandle meg selv fordomsfullt. Jeg måtte ta et oppgjør med meg selv på det området når jeg skulle jobbe med vekten på alvor for noen år siden. Jeg merket at jeg ikke hadde tro på meg selv på en slik måte som jeg burde, at jeg tenkte om meg selv at jeg var håpløs på vektfeltet o.s.v. Jeg behandlet meg selv dårligere enn jeg burde som overvektig. Det var faktisk et større problem for meg enn avvisningen som lå i at folk ikke satt seg ved siden av meg på toget eller at de så rart på meg på treningsstudioet eller i svømmehallen. Det måtte jeg slutte med. Jeg var ikke mindre intelligent. Jeg var ikke mer lat. Det var bare tull. Jeg brukte energien og innsatsviljen min på en annen måte enn jeg kunne for å holde kroppen i form, men jeg stod mer på enn de fleste, og var i hvert fall gjennomsnittelig smart når det kom til stykket. Det var ingen grunn til at jeg skulle ta på meg andres ulogiske fordommer. Mitt største problem var ikke de “normalvektiges” fordommer mot meg, men mine egne fordommer mot meg selv som overvektig. Tviler på at jeg er den eneste som har eller har hatt det problemet…
