VG-artikkelen i dag om ny forskning på overvekt og genetikk var interessant. Det er jo gammelt nytt at overvekt handler om langt mer enn viljestyrke og at noen personer er mindre flinke enn andre til å velge sunn mat. I følge disse forskerne er 50-80% av kroppsvekten direkte genbestemt. Det etterlater selvfølgelig en god del som kan avgjøres med livsstilsvalg, selv om disse valgene kan være vanskeligerte for noen å ta enn for andre. Men selv om det eneste jeg kan gjøre i forhold til min overvekt er å påvirke min hverdag i sunn retning med tanke på kosthold og mosjon, er det godt å få bekreftet igjen og igjen at det ikke er noe poeng i at jeg sammenligner meg med naboen og tenker på meg selv som mer mislykket enn han fordi jeg er tjukkere. Jeg kan aldri vite om naboen har vært flinkere å velge sunt enn meg, fordi jeg aldri kan få full innsikt i de faktorene som påvirker hvor lett eller vanskelig det er for naboen å velge, faktorer som arv og miljø.

Jaja, den nye forskningen nå går på at overvektige har et signifikant høyere nivå av aminosyren cystein i kroppen enn de som ikke er overvektige. Siden cysteinnivået i kroppen ikke går ned når overvekten går ned antar forskerne at overvekten ikke er årsaken til cysteinnivået, men at det kanskje er omvendt. Cysteinnivået, eller det som forårsaker det høyere cysteinnivået, øker sjansen for overvekt. Gjennomsnitelig veier de med høyt cysteinnivå 6-10 kilo mer enn de med lavere cysteinnivå. 6-10 kg er jo nesten uvesentlig i forhold til de 100 kiloene med overvekt jeg hadde på det meste (ca. 185 kg totalt), men det er ikke uvesentlig som trigger for en opplevelse av å være mislykket på vektfeltet – en opplevelse som kan føre til apati og en negativ spiral hvor manglende selvtillit fører til videre manglende mestring. 6-10 kg med overvekt var vel ikke så mye mer enn det jeg hadde når jeg ubevisst mer eller mindre gav opp å kontrollere vekten i en alder av 18-19 år. Jeg lyktes jo ikke med den vektkontrollen uansett….

Hvordan påvirker da slik forskning livet mitt i dag? (mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Så en plakat på BT på nett i dag. I forbindelse med en marsj for homofile i Bergen i dag var det en dame som holdt opp en plakat med påskriften “BORN THIS WAY”, trolig for å markere at hun tenkte hun var født homofil, og at hun derfor ville at hennes hmofili skulle anerkjennes ut ifra den antagelse. Det var et av spørsmålene som ble viet betydelig oppmerksomhet av Harald Eia i hjernevaskprogrammene hans for et drøyt år siden. Der kranglet mer eller mindre homofile forskere om de var født slik eller blitt slik, og om spørsmålet i det hele tatt var noe poeng i å diskutere… Dette er ikke innlegg i den debatten, men bildet av damen med plakaten i dag trigget tanker hos meg i forhold til min overvekt. Jeg har vært overvektig stort sett siden fødselen. Jeg doblet min fødselsvekt på 8 uker, og har holdt meg, i varierende grad, i overkant av samfunnets normalstandard for vekt siden. Ble jeg født slik? Er jeg “BORN THIS WAY”? Eller kanskje “BORN THIS WEIGHT”?

Det finnes forskjellige teorier om hvorfor mennesker gjør det de gjør og blir som de blir. Jeg leste nylig litt i boken Aktør eller brikke av Roald Nygård som drøfter menneskets selvforståelse. (mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

VG-nett skrev i går om lege Samira Lekhal som ønsker innføring av lovpålagt merking av kaloriinnhold, fettinnhold og saltinnhold på menyene hos hurtigmatskjeder og restauranter i Norge. Slik kan forbrukerne ved kjøp få vite om Starbuckskaffien inneholder 150 eller 800 kcal, eller en plass imellom. Jeg har stor tro på dette tiltaket. Ikke det at jeg tror det vil revolusjonere vektutviklingen, men jeg tror det er et tiltak som vil gi en merkbar effekt ved at det blir lettere for mange å ta reelle valg om maten de skal bestille. De som da ønsker å ta sunne valg får større mulighet til å gjøre det.

Jeg har selv merket meg at etter at jeg lærte meg å lese innholdsdeklarasjonen på matvarene i butikken gjør jeg mye sunnere matvarevalg enn jeg gjorde før. Noen hurtigmatkjeder som McDonalds og Burger King oppgir kaloriinnholdet på sine produkter på sine nettsider. Etter at jeg oppdaget dette og gikk inn og leste har jeg kunnet gå på disse restaurantene uten å gjøre spesielt dårlige valg fra enten et helseperspektiv eller et smaksopplevelsesperspektiv. Før visste jeg at salatene deres sikkert var sunne, men jeg synes jo de “suger” både på smak og evne til å gjøre min velvokste kropp mett. Derfor ble det til at jeg enten bare unngikk hele restautranten, eller kjøpte noe veldig usunnt når jeg først gikk der. Nå vet jeg hva jeg kan bestille som både gir en god smaksopplevelse og et levelig kaloriinntak. Jeg kan prioriteret etter hva jeg liker best, og ta kalorimengden med i beregningen på hva som er smart. Dermed kan jeg gå med en barnefamilie på McDonalds eller Burger King og komme meg godt fra det både kalorimessig, smaksmessig og sosialt.

Jeg kan se at dersom jeg spiser både en burger og en pommes frittes blir det litt mye kalorier på McDonalds. Og hvis jeg topper denne med en milkshake til dessert blir det i hvert fall ikke bra. Men det er ikke så problematisk med bare en burger, så da kjøper jeg det, dropper pommes fritten og enten dropper desserten eller kjøper en sånn yoghurt med bær. Ikke tror jeg lenger at det er sunnere å spise to små cheeseburgere enn en stor Big Mac heller – det er jo omvendt. Det passer jo fint, siden jeg synes Big Macen smaker bedre…

Jeg håper det forslaget går igjennom, slikt det har gjort i USA nå. Det er alltid noen som synes det er ubehagelig å bli gjort oppmerksom på hvor mye kalorier det er i mat. Noen ønsker ikke å fokusere på det. Det forstår jeg, men (mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Satt på bussen hjem fra jobb i dag. Normalt prøver jeg å lese litt på den reisen for å bruke den til noe mest mulig konstruktivt, men i dag var jeg så trøtt at jeg landet på å høre på nyheter på P1. Når jeg nærmet meg Lagunen begynte programlederen å snakke om overvekt, og jeg tenkte jeg fikk høre etter hva de hadde funnet ut nå. Nyheten var at norske rekrutter på sesjon i gjennomsnitt veier 3 kg mer enn tilsvarende rekrutter gjorde for 10 år siden. Den fysiske formen var i gjennomsnitt gått ned på andre områder også, og stadig færre rekrutter er egentlig i form til å delta i militæret. Dette er et problem for forsvaret, og det er naturlig å spørre seg hva som har skjedd med norske rekrutter de siste tre årene, siden de veier mer enn de gjorde før?

Kanskje de har blitt høyere? Neppe. Ernæringsfysiologen som uttalte seg hevdet at de neppe heller var blitt mer muskuløse. Ting tyder på at de rett og slett har mer fett på kroppen. Hvordan kan dette ha seg? Kanskje det gjennomsnittelige nivået av viljestyrke har gått ned? Kanskje intelligensen har gått ned? Kanskje det er mindre kunnskap om hva som er et sunt kosthold enn før? Kanskje det er mindre kunnskap om fordelene av en veltrent kropp ute og går i den yngre delen av befolkningen? Kanskje evnen til “å skjerpe seg” har gått ned de siste årene? Eller hvis vi blir litt evolusjonistiske av oss: kanskje kvinnene har begynt å foretrekke mannfolk med litt mer polstring rundt magen, og vi mannfolkene derfor naturlig utvikler oss i den retningen? (mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg tenkte at jeg skulle la debatten etter Kari Jaquessons utspill om definering av overvekt som sykdom gå forbi uten kommentar fra meg. Men nå har det vært så mye styr om denne saken at jeg gir etter. I dag var det et nytt utspill på VG-nett, og jeg synes det er verdt å kommentere eter hvert…

Jeg har en BMI rett i overkant av 30. Jeg er overvektig, og faktisk i følge BMI-en “fet”. Jeg tenker nok ikke om meg selv som syk. Jeg har spist for mye mat gjennom livet i forhold til det jeg har forbrent. Jeg kjenner meg heller ikke igjen i beskrivelsen “lat”. I perioden hvor jeg hadde en BMI på over 50 jobbet jeg jevnt over 60-70 timers arbeidsuker, uten å ta ut overtidsbetaling, fordi jeg brant for jobben min. I mitt miljø, som jeg ikke tror var spesielt passivt, hadde jeg et treningsnivå som i hvert fall var over gjennomsnittet. Det var kanskje ikke så mye å skryte av, men jeg gikk i det minste timeslange turer både langs vei og i fjell flere ganger i uken i gjennomsnitt. Jeg passet i hvert fall ikke inn i min egen forståelse av begrepet “lat”. Jeg gjorde regelmessige slankeforsøk, og gikk i starten inn for dem med hud og hår, men pendlet likevel i årevis mellom 150 og 180 kg.

Sykdomsstempling og diagnosetildeling kan være passiviserende. Dersom jeg har en diagnose har jeg rett på hjelp for min diagnose. Risikoen som følger med denne rettigheten er en passivitet i forhold til min forventning om at noen skal komme og behandle meg. Jeg har tidligere sagt, og står fortsatt for at det rimeligste grepet mot overvekt helsevesenet kunne gjort var å komme på et bedre ord for overvektige enn “pasient”, selv om jeg ikke komt på et bedre ord selv enda… Samtidig er det ikke alltid så lett å få hjelp til å møte en lidelse dersom denne ikke har en diagnose. Sykdomsdiagnosen utløser ofte både forskning og rett til hjelp. Å anse overvekt som noe som først og fremst noe som skyldes latskap er noe av det mest destruktive samfunnet kan gjøre hvis målet er å redusere overvektsproblemet. (mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Noen forskere har vært ute igjen. Når har de gått gjennom 84 timer amerikansk TV rettet mot voksne (”prime time”), og 12 timer rettet mot barn (lørdag morgen). De har registrert hvilken mat som har blitt reklamert for, og satt sammen en diett bestående av disse produktene. Deretter kikket de på denne dietten, og vurderte den opp mot de statlige anbefalingene for ernæring. Resultatet ble litt sånn skremmende og festlig på samme tid…

Hvordan har de så gått frem? Vel, de aktuelle timene med TV-sendinger fordeler seg jevnt fra fire store TV-nettverk i USA: ABC, CBS, FOX og NBC. Materialet ble innhentet i 2004, så det er litt gammelt, men sikkert ikke helt irrelevant av den grunn. Forhåpentligvis er begrunnelsen for den lange tidsperioden mellom innhenting av data og publisering av forskningen begrunnet i at analysene har vært så grundige at de har trengt lang tid.

Hva har de så brukt disse seks årene til? Vel, de har først kartlagt alle matprodukter som det ble reklamert for i løpet av disse 96 timene. Så har de anskaffet de markedsførte produktene og analysert dem for næringsinnhold. Videre har de satt sammen en 2000 kcal diett som består utelukkende av de markedsførte produktene, der de forskjellige produktene får en representativ andel av disse 2000 kcal i forhold til hvor mye de har blitt reklamert for på TV.

Til slutt har de da regnet ut hvordan de forskjellige næringsstoffene, vitaminene o.s.v. er til stede i denne TV-dietten. Hva fant de da? Vel, TV-dietten inneholder: (mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Norge har fått igjennom en internasjonal prinsippavgjørelse om at overvekt skal bekjempes globalt bl.a. ved å redusere markedsføring av usunn mat, snop o.l. mot barn. Dette skal gjøres gjennom offentlig regulering. Det er naturlig å vente at Norge som foregangsland i den internasjonale prosessen komer til å være kjapt ute med å gjennomføre denne i nasjonal lovgiving også – vi kommer altså trolig til å få regler mot slik markedsføring her til lands om ikke så lenge.

Det er ikke så lenge siden jeg hørte en radiodebatt om denne prosessen mellom helsedirektøren og lederen for HSH (handel og servicenæringens hovedorganisasjon). De var uenige i tiltaket, og uenigheten gikk mye ut på det samme som kommer frem i VG-netts artikkel om saken i dag. Jeg gjorde meg noen refleksjoner rundt dette.

For det første er jeg overbevist om at tiltaket vil ha en viss effekt. Hadde ikke reklame for usunne produkter rettet mot fått barn ført til at barn hadde spist mer snop, potetgull og McDonaldsburgere hadde nok ikke leverandørene av slike produkter brukt millioner av kroner på det slik markedsføring. Følgelig er det rimelig åpenbart at det vil virke – barn vil spise mindre av disse produktene. Reklamen funker på meg. Det er rett som det er at reklame for pølser, hamburgere, potetgull og sjokolade trigger meg til å ha lyst på det. Jeg har lært meg teknikker som gjør at jeg oftest klarer å motstå disse fristelsene. Da jeg var barn og tenåring var disse teknikkene i mye mindre grad opptrent, og jeg fulgte lystene mine mye mer i valg av mat.  Jeg tror nok at dette vil kunne ha en effekt.

Men selv om reklamerestriksjonene virker gjenstår det jo noe arbeid. Når noe skal kuttes ut, må de jo i hvert fall i en viss grad erstattes av noe annet. Det er bra at barn som er i fare for overvekt spiser færre burgere på McDonalds, men det er jo ikke så mye jelp i hvis de spiser hjemmelaget pizza med lys bunn, kjøttdeig og et solid lag med ost på hjemme i stedet… Usunnt kosthold er ofte en respons på reelle behov – foreldrene må hjelpe barna til å møte de reelle behovene på en mer helsefremmende måte for at det skal være noe poeng i å kutte reklamen. (mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

VG nett har i dag en artikkel om 7 uvaner man mener overvektige statistisk sett har i forhold til noralvektige når man spiser på buffet. Jeg har spist på min andel av buffeter, og synes jeg burde teste meg selv opp mot disse uvanene.

1. “Normalvektige setter seg i båser, overvektige setter seg ved bord, og sitter med ansiktet mot matbordet.” Denne stemmer i liten grad for meg. Da jeg var ekstremt overvektig var det inniellom for trangt i båsene, men ellers har jeg stort sett alltid foretrukket å sette meg der. Ellers synes jeg Vektklubbs råd i forbindelse med dette er fornuftig: (mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

VG-nett hadde en ny artikkel på trykk i dag om overvektens årsaker. Jeg synes i utgangspunktet det er bra at det forskes og opplyses om dette. Jo mer forståelse vi får for at overvekt er et komplisert tema, med kompliserte årsaksforhold, jo mindre vil fordommene mot overvektige bli. Jeg tror også at økt kunnskap kan være med å hjelpe den overvektige å fokusere på sin egen utviklig i forhold til seg selv, og ikke sammenligne seg med andre. For meg var i hvert fall den endringen en vesentlig faktor i prosessen for å kvitte meg med ca. 90 kg hittil. Jeg har skrevet litt mer om de mekanismene her.

Men det er en annen faktor som jeg tror det også er viktig å huske på for oss som er mer disponert for overvekt enn andre: Selv om det er aldri så urettferdig, og selv om det er aldri så synd på oss, så hjelper det oss ikke noe i seg selv. (mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

VG-nett skriver i dag om en organisasjon som prøver å få farevarslet en tokilos amerikansk burger med 4800 kcal som selges i Michigan. I forbindelse med dette reiser de spørsmålet om slik farevarsling ved usunn mat er aktuelt i Norge også? I første omgang trekker man frem alkohol som en vare som bør vurderes merket med kaloriadvarsel.

Når jeg leser slike saker hender det jeg stiller meg spørsmålet: Hadde dette på noe tidspunkt i min overvektshistorie påvirket meg? Ikke umulig, i dette tilfellet, om advarselen hadde hatt en mer konstruktiv form enn et “dette blir du feit av”-merke. (mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

VG-nett publiserte i dag en artikkel om åtte forskjellige årsaker til overvekt. Forskningen viser igjen og igjen at forskjellige faktorer kan inntreffe i livene våre som gjør det vanskeligere for noen enn for andre å holde vekten i sjakk. I forhold til de årsakene som nevnes i artikkelen, virker det ikke som om noen av dem kan forklare den sykelige overvekten mange kommer opp til i seg selv. Men selv om man “bare” går opp 5-6 kilo på grunn av overgangsalderen (gjelder heldigvis ikke meg…), eller 2-3 kilo på grunn av nedsatt forbrenning (Hypotereose), så kan dette kanskje starte en negativ sirkel som bygger på seg for en del av oss?

De fem til ti kiloene jeg hele tiden var større enn mine jevnaldrende klassekammerater (i hvert fall en del av dem) i tenårene, gav meg nok negative opplevelser til at jeg følte meg mislykket på feltet vektkontroll, og gav opp å kontrolere vekten i lange perioder. Siden jeg uansett ikke klarte å lykkes med vekten kunne jeg jo bare la være å bry meg, i hvert fall i perioder… Den mekanismen la grunnen for at jeg kunne utvikle en sykelig overvekt med en BMI på over 54. Min appetittutfordring, som jeg har hatt med meg fra fødselen, var ikke skyld i alle mine 185 kg, men den gav meg et utgangspunkt som jeg ikke klarte å takle. (mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende