Var på hyttetur forrige helg. Været var surt, det lå slaps på bakken og jeg hadde ingen god formening om hvordan jeg skulle få trent skikkelig i løpet av helgen. På hytten peleier jeg jo å gå og løpe for å trene, og jeg så for meg at terskelen mellom meg og treningsøktene kom til å bli stor med det været som var ute. Samtidig var det viktig for meg å trene. Jeg skulle begynne denne uken med tre dager på hotellkonferanse med alle fristelsene det medfører. Jeg måtte ha litt “å gå på” etter helgen for å fortsette den jevne veien nedover i vekt igjen.

Men så er det jo bare meg og konen. Jeg vet ikke helt hva hun har hatt i tankene når hun ville vi skulle kjøpe stasjonsvogn og rekkehus, eller hva jeg tenkte på når jeg gikk med på det, men for øyeblikket er vi i hvert fall bare oss to. Det betyr at når vi skal på hyttetur har vi litt plass i det romslige baggasjerommet på stasjonsvognen. Løsningen på sammenfallet av min forventede treningsutfordring og dette tilgjengelige rommet i baggasjerommet ble etter hvert klart for meg – jeg må ta med meg ergometersykkelen på hytten! Det er kanskje litt småabsurd å ta med seg en ergometersykkel på en todagers hyttetur, men når jeg tenkte over det var det jo i grunnen ikke så mange reelle, logiske innvendinger mot ideen. (mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Nå kom jeg akkurat inn døren fra en hyttetur, og jeg føler jeg må stille meg spørsmålet: Tåler jeg en hyttetur? Fra min fortid som ansatt i rusomsorgssektoren vet jeg at mange rusmisbrukere har steder, musikk, personer og andre ting som setter i gang tankevirksomheten deres i retning av rusmidler igjen, og som kan vekke til live "suget". Dette kalles gjerne for "cues", og er som regel knyttet til plasser de har ruset seg, musikk de har hørt på mens de ruset seg, personer de har ruset seg sammen med og andre ting som de bevisst eller underbevisst assosierer med rus. Er hytten et slik "cue" for meg i forhold til usunn mat?

Forrige gang jeg var på hytten kom chips-suget så det holdt, og det samme gjentok seg denne gangen. Før juli 2006 kan jeg i grunnen ikke huske en eneste gang jeg har vært på hytten uten chips og dip. Kanskje underbevisstheten min trigges av plassen? Det er vrient når det suget regjerer i kroppen utover kvelden, og når nabobygget er en "Brustabu" med åpent til kl 22:00 hver eneste kveld blir det ikke lettere.  

Jeg greide å skippe chipsen denne gangen også, men det kostet. Jeg laget meg to store smoothies og ostesmørbrød (med lettost, grovbrød og pepperskinke) for å greie å motstå fristelsen. Dette ble jo til sammen nesten like mye kalorier som i en chipspose, men jeg følte likevel det var bedre enn å gi etter for chipssuget. Har man først tillatt seg å gi etter en gang er det liksom litt lettere å gi etter en gang til senere. I tillegg gikk jeg en tur sent på kvelden som nok svei av det meste av "kompensasjonsspisingen" min, så i sum overlevde jeg nok turen, men det var litt kjiipt likevel.

Jeg må nok tenke nøye igjennom hvordan jeg skal forberede meg neste gang jeg skal på hytten, og kanskje også om jeg skal på hytten i det hele tatt. Hvis hytteturer virkelig gjør det vanskeligere for meg så bør jeg kanskje vente med dette til jeg er kommet lenger ned i vekt og ikke har som mål å gå ned en drøy kilo i uken? Jeg trenger jo ikke oppsøke fristelsene heller.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende