Gjennom de siste årene med et forsøksvis sunt liv har jeg merket meg at “dørstokkmila” er høyst reell – denne merkelige psykiske mekanismen som gjør at det jeg holder på med (f.eks. sitte i sofaen) virker mye mer attraktivt i øyeblikket enn det jeg vet at egentlig er mye bedre for meg på lang sikt – f.eks. en treningsøkt. Jeg har også praktisk talt uten unntak merket meg at når jeg først bruker de minuttene som trengs for å oversdtige dørstokkmila – å komme i gang, så er jeg glad at jeg gjorde det, og kun i svært begrenset grad savner sofaen. Selv om jeg vet dette, og har observert denne mekanismen hundredevis av ganger, så blir døstokkmilas opplevde lengde i øyeblikket ikke så veldig mye kortere enn den var for et år eller to siden.

Jeg har nå hatt en dørstokkmil i et par uker. På grunn av først en kneskade og så mangel på bil i en periode, har jeg ikke vært på treningsstudio siden begynnelsen av desember. Kneet er ikke bra nok til basketkamper enda, men de siste par ukene har i grunnen både den nye bilen og en gradvis forbedring av kneet gjort at jeg egentlig kunne startet igjen på treningsstudioet. Likevel har jeg utsatt det, og valgt treningsformer med kortere dørstokkmil, som f.eks. sykling på ergometersykkelen i stuen hjemme. (mer…)

Vurdert til: av 9 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Forrige uke var vært hektisk. Jeg hadde fri i går (søndag), men bortsett fra det sitter jeg nå med følelsen av å ha vært på jobb mer eller mindre sammenhengende siden sist mandag. Slikt går ikke i lengden, men jeg har en jobb hvor slikt må påregnes innimellom.

Uansett, slike uker blir det vrient å få trent. Jeg fikk trent skikkelig mandag kveld, men så var det stopp frem til jeg var ferdig med to foredrag lørdag ettermiddag. Da var jeg passelig sliten, og svært lite motivert for å sette meg på treningssykkelen. Det lå lenge an til at mitt hellige prinsipp om minimum tre treningsøkter i uken, alltid, skulle ryke.

Men så kom svigerinnen på besøk (mer…)

Vurdert til: av 73 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I prosessen med å sette meg mål for livet har jeg gjort mange øvelser. Jeg gir litt mer oversikt over dem i innlegget på mandag, så bla tilbake igjen til det hvis du vil ha mer bakgrunn for dette innlegget…

Denne øvelsen gjorde jeg en stund etter den opprinnelige runden med refleksjon over livet og aktiv drømming om fremtiden. Det er viktig for meg å komme tilbake til denne prosessen med jevne mellomrom. Visjonen for livet mitt endrer seg litt underveis. Det dukker opp nye personer og jeg overrasker meg selv i min egen utvikling. Man tenker fort litt annerledes bare ved å bli eldre, og det å vite at drømmer og mål ikke er hugget i stein gjør det lettere å være frimodig i prosessen av å drømme dem. Uansett – dette var en god øvelse som jeg gjerne skulle ha gjort i begynelsen av prosessen. Det var bare det at jeg ikke kom over den før en stund senere…

Øvelsen gikk ut på å skrive setninger som begynte med følgende formulering: “Før jeg dør vil jeg….” . Jeg skrev så mange slike setninger jeg ville, men sørget for å skrive minst en setning på knyttet til hver av dimensjonene i livet i denne listen: (mer…)

Vurdert til: av 19 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg er inne i en serie med innlegg om teknikker og øvelser jeg gjorde for å sette meg mål for livet, noe som igjen medførte en mye mer grunnfestet motivasjon for vektnedgang. Du finner flere av disse innleggene ved å bla bakover i bloggen her. Tidligere ar jeg bl.a. skrevet om å sette seg mål for livet gjennom selvannalyse og gjennom dramatisering. I dag tenkte jeg å si litt om teknikken jeg kaller målsetting gjennom aktiv dagdrømming.

Denne øvelsen går ut på å drømme seg frem til et tidspunkt lenger frem i tid, og så beskrive det en ser rundt seg. En slik beskrivelse kan gjøres med ord, eller med tegning, maling o.l., alt ettersom hva en trives best med. Jeg trives best med ord, og har gjort øvelsen(e) på denne måten. Jeg gjorde øvelsen to ganger. Den ene tenkte jeg meg frem til tre forskjellige tidspunkt på kalenderen. Denne øvelsen så slik da slik ut: (mer…)

Vurdert til: av 21 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg fortsetter her serien om hvilke prosesser jeg gikk gjennom for å finne ut av hva jeg ville med livet. En bieffekt av denne prosessen var en mer dyptgående motivasjon for vektnedgang, selv om det ikke var et mål for prosessen i utgangspunktet. Jeg har beskrevet denne prosessen mer i mitt forrige innlegg, om å sette seg mål for livet gjennom selvanalyse. Her er en mer dramatisk øvelse jeg gjorde, som var meget effektfull for meg:

Se for deg din egen begravelse. Se deg selv ligge i en åpen kiste og at alle viktige personer i ditt liv er tilstede. Mens de venter på at seremonien skal starte, begynner de å snakke om deg. Din familie, dine venner, dine kolleger, dine naboer, andre mennesker som har blitt berørt av ditt liv. Hva håper du at de vil si om deg. Hvordan vil de huske deg?

• Hva har ditt liv skapt?
• Hvem har komt til begravelsen din? Hvem har du betydd noe for?
• Hva vil du at barna dine skal si om deg i sine taler?
• Hva skal ektefellen tenke om samlivet med deg? (mer…)

Vurdert til: av 14 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

De fleste jeg har hørt forklare hva de vil med en slankekur beskriver det de mener er idealvekten sin. De vil ned mye. En god del får utfordringer i reisen mot disse målene, noe som kan lede til frustrasjon. Dersom man da i utgangspunktet ikke har et veldig godt selvbilde på vektområdet, kan motgang føre til at man gir opp. Dette var en utfordring for meg også. Motgangen og manglende progresjon på veien mot målet ble tatt som en bekreftelse på at jeg ikke var flink nok til dette her, og jeg gav opp. Det store fine målet der fremme forsvant liksom litt over i det urealistiske, og jeg gav opp, inntil videre… Denne prosessen ble ofte også fulgt opp av en uke eller to med et totalt apatisk forhold til kosthold, og gjerne også noen innslag av trøstespising. Dette tok knekken på i hvert fall en del av den suksessen jeg tross alt hadde før motgangen ble for stor, og vektkurven tok noen solide steg oppover igjen.

Når jeg leser terapeutisk litteratur om vektnedgang og snakker med helsearbeidere som jobber med tematikken profesjonelt, merker jeg meg at mange av disse vektlegger viktigheten av å settes seg realistiske mål. De argumenterer med at det er viktig at ikke nedturen blir for stor hvis jeg skulle bli overmanet av hverdagens utfordringer. I følge disse vil det kunne være lurt å sette seg et mål om å gå ned 10-20% av egen kroppsvekt, og så være fornøyd med det. Dette er realistisk og gjennomførbart, og vil gi en betydelig helseeffekt i forhold til å la være. For min del ville det ha medført at jeg hadde vært fornøyd med å gå ned fra 185 til ca. 150 kg. Jeg forstår hvor en slik argumentasjon kommer fra. For meg tror jeg likevel en slik tankegang hadde vært direkte ødeleggende, og jeg er glad jeg ikke leste disse bøkene og snakket med disse helsearbeiderne før jeg var trygg nok i meg selv til å holde på mitt store, hårete mål om å gå ned nærmere 100 kg.

Folk er forskjellige. Jeg tror det vil kunne være mange som vil ha nytte av fokus på målenes realisme. For meg var det dog viktig å ha fokus på idealet. Det som motiverer meg til endring er en visjon – et bilde om en ønsket fremtid. En visjon har en motivasjonskraft. (mer…)

Vurdert til: av 6 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har satt i gang en serie som beskriver litt av den veien jeg gikk da jeg begynte å jobbet med å drømme om og sette meg mål for hva jeg ville ha ut av livet mitt, og hvordan dette etter hvert medførte en betydelig økning i motivasjon for vektnedgang. Jeg kjøpte meg som sagt en skinninnbundet skrivebok, kalte den “livsvisjonsboken” min, og satt meg ned noen minutter om gangen og besvarte spørsmål for meg selv og gjorde øvelser som pekte på hva jeg faktisk ønsker at skal  som kom ut av livet mitt. Boken står fortsatt i bokhyllen min, og jeg tar den frem med jevne mellomrom for å lese i den, men også for å skrive inn nye ideer, drømmer og tanker.

En av de første tingene jeg gjorde var å prøve å besvare noen selvransakende spørsmål, det kameraten min som jobbet med å undervise om dette teamet kalte “den selvanalyserende vei”.  Jeg endte bl.a. opp med å skrive litt om hvordan en innsamlingsaksjon jeg var med å arrangere som ung og politisk aktiv 16-åring faktisk påvirket meg. Hva var det med denne aksjonen som gjorde at den berørte meg så sterkt? Jeg visste jo før jeg begynte å besvare disse spørsmålene at noen episoder, perioder og mennsker hadde gjort større inntrykk på meg enn andre. Hvorfor det? Hva sier det om meg? Gjennom å reflektere over min fortid og mitt tankemønster fremkom det at det jo var noen ting som egentlig var viktige for meg, men som hadde “druknet litt” i hverdagns krav til suksess på jobb og på andre arenaer. Jeg var ikke fornøyd med at alle disse tankene og drømmene skulle få bli spist opp av hverdagens utfordring. Jeg ville ha dem med meg videre i livet.

Her er en liste over noen av spørsmålene jeg skrev ned svar på i “livsvisjonsboken” min: (mer…)

Vurdert til: av 9 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har satt i gang en serie om hvordan jeg har jobbet med å utvikle noen klare målsetninger for livet – en livsvisjon, om du vil, og om hvordan en bieffekt av den prosessen var en mye mer dyptgående motivasjon for å gå ned i vekt. Vektnedgang var ikke ålet for prosessen, men mens jeg jobbet med å utforske hva jeg ønsket å gjøre med livet mitt ble jeg mer og mer klar over hvilke praktisk effekt min overvekt faktisk ville ha for livet mitt, og hvordan en sunn kropp ville øke potensialet mitt for å få maksimalt ut av min tilstedeværelse her på planeten Tellus.

En forutsetning for min prosess her var en friodighet på å drømme. Jeg bestemte meg for å ikke la meg begrense av noe som helst, kanskje med unntak av tyngdekraften og noen andre naturlover jeg har en viss respekt for. Jeg skulle rett og slett drømme fritt om livet. Det er lett å bli opphengt i hindringene når en ide eller tanke kommer inn i hodet. En slik kvalitetssikringsprosess er nyttig, men sjelden i begynnelsen av kreative prosesser. Hvis min kritiske sans får slippe for mye til i starten kan den fort ta knekken på noen gode ideer som kanskje er mer mulige å realisere enn jeg først tror.

For meg er det forskjell på en drøm og et mål. Det koster meg ikke noe å drømme. Når jeg bestemmer meg for å konvertere en drøm til et mål medfører det mer forpliktelse. Da må jeg begynne å gjøre noe bevisst for å bevege meg mot målet, men en drøm forplikter lite. Det finnes selvsagt noen “dreambusters” der ute som helst ikke bør få høre om ideen fordi de har en iboende trang til å skyte ned drømmer med kristiske kommentarer (mer…)

Vurdert til: av 7 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg er inne i en periode med litt ekstra utfordringer på treningsfeltet. Jeg har en kneskade som begrenser treningen ganske betydelig. Jeg kan ikke spille basket, squash eller tennis, og heller ikke løpe på tredemøllen eller sykle på ergometersykkelen hjemme. Jeg kan muligens sykle på ergometersykkelen på Elixia, da denne gir en litt annen vinkel på tråkket som har vært bedre for meg når kneet har laget trøbbel tidligere, og jeg kan ro på romaskin og løfte vekter. Videre kan jeg nok svømme. Men begge disse treningsformene forutsetter transport, hvilket er litt krevende i lys av at bilen min har tatt kvelden, og jeg ikke får ny før i slutten av måneden. Treningsstudioet mitt ligger på Kokstad – et område i Bergen med svært utilfredsstillende busskorrespondanse fra Landås, hvor jeg bor.

I tillegg merker jeg at treningsmotivasjonen ikke har vært på topp de siste par ukene. Det har trolig sammenheng med den opplevde motstanden på treningsområdet i livet, og kanskje litt treningstrøtthet etter tre til fire år med jevnlig trening. Jeg har brukbart med bensin(motivasjon) på tanken for vektnedgang, men må få fylt på litt for trening. Slike bølgedaler i treningsmotivasjonen har jo skjedd før, og da har jeg løst det ved å øke prioriteringen (mer…)

Vurdert til: av 10 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tirsdag forrige uke begynte jeg å skrive om motivasjon for vektnedgang. Planene er at det skal bli noen innlegg om dette temaet utover de neste par månedene. Det neste innlegget i “serien” kommer her

Da jeg var 27 år gammel begynte jeg på en litt aktiv prosess med å tenke gjennom hva jeg ville med livet mitt. Jeg hadde en kamerat som jobbet med konseptet “livsvisjon”. Han utviklet noen verktøy for hvordan man kunne sette seg mål for sitt liv, og reiste rundt og underviste om dette. Jeg lot meg inspirere. Jeg hadde gjort meg mange tanker om ting jeg ville i livet opp igjennom, men jeg så at det var rom for å spisse retningen for livet mitt noe. Jeg ville tenke gjennom hva jeg ville få ut av livet, og hva jeg ville at skal være igjen etter meg her på jorden den dagen jeg reiser her ifra.

Jeg kjøpte meg en god penn og en liten skinninnbundet skrivebok som ville holde noen år, og satt meg ned for å tenke over livet. Jeg fulgte ikke min kamerats opplegg fra A til Å, men jeg la inn noen økter med ujevne mellomrom i løpet av en periode på ca. tre måneder hvor jeg brukte fra 10 minutter til et par timer på å tenke gjennom livet mitt. Jeg så tilbake på livet og vurderte: Hvorfor har jeg valgt som jeg har gjort i forhold til utdannelse og lignende? Når har jeg hatt mine beste øyeblikk? Hvilke mennesker har jeg lyst til å være med? Hvem trives jeg best med? Hva kjennetegner mennesker som synes å trives i mitt selskap? Hva har andre mennesker fortalt meg om mitt hjerte, mine talenter og mine andre styrker?  Hva sier alt dette om meg? Hva ønsker jeg at det skal si om min fremtid? (mer…)

Vurdert til: av 102 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Som jeg har sagt tidligere har jeg liten tro på at folk endrer sin karakter over natten. Jeg har helt klart utviklet min karakterstyrke i denne prosessen, men det er noe som har skjedd over tid, ved at jeg har foretatt et utall utfordrende valg. Jeg har valgt “rett” i situasjoner hvor det har vært veldig fristende å velge “feil” gang på gang, og dermed har det i hvert fall i en viss grad blitt lettere å velge rett etter hvert. Min karakter har utviklet seg, og det blir mer naturlig for meg å velge bort “minste motstands vei” og heller ta et steg til på den veien som leder mot målet jeg egentlig ønsker å nå.

Allikevel har både jeg og andre opplevd at vi “over natten” tilsynelatende har blitt mer selvdisiplinerte og en uke eller tre har klart å gjennomføre sunne valg vi ikke klarte uken før. Hvordan har dette seg? Jeg tror svaret ligger i motivasjon. Jeg blir ikke mer karaktersterk over natten, men jeg har et liv bak meg med kortere og lengre motivasjonsøyeblikk – øyeblikk eller perioder hvor det skjer noe som gjør at jeg blir mer motivert til endring enn jeg var en time, dag, eller uke tidligere. Etter en slik stigning i motivasjonen har jeg gjerne satt i gang en slankekur. Min motivasjon for vektnedgang har vært så sterk at den har overvunnet hverdagens utfordringer i stor grad, og jeg har vært villig til å utholde til tider stort ubehag for at målet mitt om en slank og veltrent kropp skal nås der fremme – helst om ganske kort tid.

Utfordringen med slik økning i motivasjonen har for min del vært at motivasjonen etter hvert har blitt litt sliten i kampen mot lysten til å gi etter for fristelsene og utfordringene i hverdagen. Motivasjonen har vært kraftfull bensin til motoren i starten, men bensinen har etter hvert blitt svakere, eller tanken har rett og slett gått tom. Slankeforsøket har blitt overvunnet av motbakker på veien – vektnedgangen har stoppet opp, og begynt å reverseres. Kiloene har kommet på igjen inntil de som regel til slutt har blitt litt flere enn før jeg, i en øyeblikk av inspirasjon, begynte å slanke meg i utgangspunktet… (mer…)

Vurdert til: av 27 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg liker bilder – illustrasjoner som hjelper meg å huske på prinsippene mine i hverdagen. De har alltid sin begrensning, men hvis jeg ikke henger meg for mye opp i begrensningen kan en god illustrasjon, modell eller et bilde hjelpe meg å huske ting jeg har bestemt meg for å gjøre bedre enn bare teorier. De siste dagene har jeg tenkt litt på min prosess som en biltur, der jeg er bilen, og vektnedgang har vært målet.

De fleste bilturer har et mål. Kunsten er å finne en vei til målet som er mulig å kjøre med den bilen en har. En må finne veien, ha sterk nok motor til å klare å trekke bilen opp bakkene og eventuelt velge en rute med letter bakker hvis en ikke klarer bakkene på den korteste veien. En må tilpasse farten så en ikke kjører utfor i svingene, en må ha nok og kraftfult nok drivstoff til å komme frem, og en må ha nok motorolje på motoren til at motoren ikke låser seg og kjører seg fast. For min del har jeg prøvd å kjøre til målet “normalvektig” hele mitt liv, stort sett uten å komme frem. De siste årene har jeg justert målet for turen til “en sunn kropp”. Og jeg har begynt å nærme meg målet. Hva har måttet til for å komme dit?

Enhver bil har en sjåfør. I denne bilturen har sjåføren vært (mer…)

Vurdert til: av 97 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Da har jeg gjort det jeg trodde jeg aldri kom til å gjøre – jeg har kjøpt meg en ergometersykkel og plassert den i stuen. Jeg har historisk sett aldri likt ergometersykler. Bruken av slike sykler har normalt medført så mye smerte for mine lår at jeg de siste årene bare har unngått dem. Men etter at jeg begynte å bruke ergometersykkelen på treningsstudio samtidig som jeg så på en film, og dermed brukte det som på fagspråket kalles “eksternalisering av fokus” – å rette et konsentrert fokus på noe utenfor seg selv, har jeg klart å bruke det på en god måte. Det gjør fortsatt vondt i beina å sykle på ergometersykkel, spesielt de første 10 minutene, men smerten blir mindre plagsom når jeg fokuserer på å få med meg filmen.

Min hverdag har endret seg en del det siste året. Det har blitt travlere, og mer utfordrende enn det var for halvannet til to år siden å finne rom til trening. (mer…)

Vurdert til: av 41 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

På fredag skulle jeg på IKEA. Jeg er for tiden inne i en fase hvor jeg møter behovet for å stimulere mitt maskuline selvbilde ved å bytte kjøkken på hytten, og gjøre det selv! Min kone tvinnet meg rundt lillefingen og manipulert meg til å skaffe henne et nytt kjøkken ved å spille på testosteronnivået mitt, og det har vist seg å fungere. Jeg nå altså befunnet meg i en situasjon hvor jeg må til og fra IKEA og kjøpe kjøkkendeler av og til.

IKEA er et fristelsens sted for meg. Når jeg har betalt i kassen kommer jeg rett på pølse- og pizzautsalget deres. Jeg liker både pølse og pizza, og når det er så billig at det nesten gies bort er det veldig fristende å ta turen innom der etter en time i butikken. Jeg vet jo av erfaring at både pølsen og pizzaen de serverer der smaker ganske ok.

På fredag måtte jeg altså til IKEA igjen, og jeg så for meg at jeg igjen ville bli fristet til å spise noe usunt som jeg egentlig ikke trengte. Om jeg er sulten på vei ut av butikken så er det jo bare 20 minutter til jeg kommer hjem. Jeg klarer jo å vente så lenge. Jeg omkommer neppe på veien. Alikevel har jeg sikkert endt opp med en hot dog og et pizzastykke i hånden tre av de siste fem turene til IKEA. “Ånden er sterk men kjødet er skrøpelig”? (mer…)

Vurdert til: av 47 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er mange valg i hverdagen hvor jeg må velge om jeg skal prioritere min helse eller andre ting. Jeg har en kone jeg ønsker å prioritere tid med. Jeg har en jobb jeg ønsker å gjøre godt. Jeg føler jeg har et ansvar som lottovinner for å bidra til en bedre verden for “sulten barn i Afrika”. Jeg har ikke vunnet i Lotto slik mange tenker på det, men jeg er født i Norge, og det er en ganske solid “lottogevinst” i seg selv, i forhold til å være født i f.eks. Kongo i disse dager. Jeg ønsker å prioritere mine venner og min familie her i landet, og vil treffe dem med jevne mellomrom. I tillegg fristes jeg til å prioritere mitt eget underholdningsbehov foran TV-en eller på internett, eller mitt eget avslappingsbehov på sofaen etter en lang dag på jobb. Blir det tid til å skrive kostholdsdagbok, trene og lage sunn mat innimellom alle disse mer eller mindre verdige “mottagerne” av mine prioriteringer?

Da jeg begynte med min vektreduksjon hadde jeg komt til en erkjennelse at jeg med en vekt på 170-185 kg neppe kom til å leve lenge. Selv om jeg følte jeg bidro positivt til livene til mange mennesker i denne fasen av livet, ville jeg ikke kunne gjøre det så lenge. Jeg ville rett og slett bli så svekket helsemessig at jeg ikke kunne bidra på samme måte som jeg kunne hvis jeg var frisk. Jeg ville trolig også dø relativt tidlig, og dermed kanskje ha 20-30 år mindre enn jeg ellers ville hatt til å bidra til min familie, mitt samfunn og til “de sultnes barna i Afrika”. En forutsetning for å gi til andre slik jeg ønsker i livet er å være i sånn nogenlunde grei helsemessig form, og ikke minst å faktisk leve. Vi har aldri kontrol over alle livets omstendigheter, men (mer…)

Vurdert til: av 69 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende