Som de som leser denne bloggen innimellom vet prøver jeg å få inn mine reglemessige økter med trening hver uke. Jeg har et minimumsnivå på tre økter som jeg tenker at jeg uansett må klare, selv i mine travleste uker. Uansett hvor dårlig det går på kostholdsfronten, bevegelse i hverdagen eller på andre områder som har med sunnhet å gjøre er de tre treningsøktene i uken min siste skanse – mitt Alamo – det jeg må være villig til å ofre bortimot alt for å få til. Og det går som regle bra. Men så hender det at det ike går bra. Hva har skjedd da?

I vår har jeg hatt det travelt. Det har jeg nevnt her på bloggen før, og jeg var til og med nødt til å nedprioritere bloggingen så mye at jeg praktisk talt tok bloggpause i hele mai og juni. Dette skyldtes bl.a en helsesituasjon hos en pårørnede som krevde mye tid. I denne perioden opplevdes det som en kamp å komme opp på de tre øktenen iken, og det hendte til og med et par ganger at jeg stoppet på to. Hva var grunnen til det? (mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Stendafjellet sett fra nabohaugen Holtastølen

Svigerfar var på besøk i helgen. Han er en svært så hyggelig fyr. For tiden er han mest på Fillippinene hvor han er misjonær og driver og bygger skoler, fødestuer, helseklinikker og barnehjem o.l. utpå landsbygda, men innimellom kommer han hjem  og besøker oss i Bergen. Da steller konen i stand kjøttkaker e.l. som han ikke får så ofte på Fillippinene, og som hun ellers er hensynsfull nok til å ikke lage så ofte til meg, da jeg legger på meg av den slags. Men så til saken: før svigerfar ble misjonær bodde han mange år i Fana – bl.a. ikke så langt fra der vi bor nå. I løpet av helgens samtaler kom jeg inn på at jeg savnet Ulrikken. Han hadde stor forståelse for dette, men pekte samtidig på et lite fjell på andre siden av Lagunen fra der vi bor: Stendafjellet. Han kunne orientere om at selv om fjellet ikke var like høyt som Ulrikken, så hadde han i tidligere tider benyttet det flittig til mosjonering, da det faktisk var en ganske solid stigning opp dit når man gikk fra Lagunen-siden.

Dermed var det ut på ekspedisjon. Jeg tok på meg joggeskoene og pulsmåleren og tenkte jeg fikk prøve meg på den veien svigerfar hadde forklart at jeg skulle gå for å komme opp dit. Og det viste seg at svigerfar visste hva han snakket om. Stigningen opp fra Lagunen over Krohnåsen var så solid at det ikke var noe poeng å prøve å jogge. Pulsen kom fort opp i 85-90% av makspuls når jeg holdt god gangfart oppover på asfalten (og etter hvert grusveiene). Når jeg kom på toppen og det flatet ut begynte jeg å jogge litt, og fant en sløyfe jeg kunne jogge nedover på andre siden, for så å runde tilbake og opp en sti som førte meg enda høyere opp på fjellet enn grusveien jeg begynte på hadde ført meg opprinnelig – omtrent der det bildet jeg har lånt fra en turside på nett er tatt.

Stigningen pluss joggeturen på toppen viste seg å ha god effekt. (mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

For et par år siden bodde jeg på Bønes, like ved Nordåsvannet i Bergen. Der var jeg vel kjent med de fleste turløyper i området, og siden leiligheten min lå ved foten av et av Bergens stolte byfjell, Løvstakken, var mulighetene i fint vær mange. Så giftet jeg meg med kvinnen jeg her på bloggen har pleid å omtale som squashbaben (siden vi treftes for første gang alene på en squashbane), og på ett eller annet vis klarte hun å overbeveise meg om at det var bedre å bo i hennes leilighet ved den høyt trafikkerte Nattlandsveien enn i min idylliske tomannsbolig 20 meter fra Nordåsvannet. Jeg er enda ikke helt sikker på hvordan hun fikk det til, men fra foten av Løvstakken flyttet jeg uansett til foten av Ulrikken. Treningsmessig var det minst like greit, og turmulighetene var mange. Så flyttet jeg til Fana 15. desember 2010, ved foten av en liten knaus…

Men nå har jeg endelig funnet at det er turterreng i Fana også. Jeg har for så vidt visst det hele tiden, men de turterrengene jeg kjenner til i Fana er såpass langt unna huset vi har kjøpt at de praktisk sett må kjøres til for å benyttes. Men så viser det seg at det er turterreng her i nærheten også. Ca. 15 minutters spasertur hjemmeifra ligger Siljustøl – hjemmet til en av Bergens to store komponister – Harald Sæverud. Og der har de som styrer skuten forsyne meg fått lagt opp til et ganske velutbygd stisystem med gangveier i grus i skogen. Og som om ikke det er nok grenser dette opp mot den lokale golfbanen, som også har noen grusveier for gående. Jeg og fruen oppdaget dette for noen dager siden da vi gikk oss en tur i nærområdet. Turen som var planlagt til å være ca. 45 minutter endte opp med å ta over to timer, da vi fant ut vi skulle ta oss en avstikker og utforske litt av mulighetene vi ble overbevist om at måtte ligge der når vi så turstikartet ved inngangen til området.

Det er ikke så lett å motivere seg for å dra på trenigsstudioet og løfte vekter når det er fint vær og fuglene synger utenfor. (mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Når jeg har vært borte fra trening noen uker, enten det skyldes sykdom, feriereise e.l., kan det være vrient å komme i gang igjen. De første par dagene går det greit med en treningspause, så får jeg treningsabstinenser ved at jeg blir rastløs og det begynner å kribble i kroppen, men hvis jeg fortsatt ikke får trent går det etter hvert over i en slags slapphet. Jeg må mobilisere på nytt og komme meg i gang igjen. Litt ugreit i grunnen, siden det er litt lettere å trene når man “er i flyten” enn når man må jobbe mer med egen motivasjon. Etter fire uker uten mulighet til å trene var jeg desverre komt i den possisjonen. Det var ikke selvfølgelig å gå og trene, og min innebygde terskel mot å komme under tre treningsøkter i uken var sunket lavere ned i bevisstheten. Dørterkselen var vokst, og det holdt ikke med en trenigsøkt for å få fjernet den. Jeg måtte, og må fortsatt etter en uke, jobbe for å komme meg “inn i flyten igjen”.

Jeg angrer jo praktisk talt aldri på en treningsøkt i etterkant. Likevel hender det at tanken på en treningsøkt i forkant er preget av ubehag. Jeg vet det kommer til å gjøre litt vondt. Jeg har lyst til å ligge på sofaen og se på TV eller være på facebook i stedet, og jeg har mange andre mer fornuftige ting jeg kunne ha gjort i huset også – skrudd opp noen lameller, tømt en kasse i kjelleren e.l.. Men så kommer jeg på at jeg elsker min kone….

Jeg husker ikke det løftet jeg gav min kone i vielsen helt sånn ordrett, men jeg husker intensjonen: Jeg skal elske (prioritere) henne, være en støtte for henne, ligge unna andre damer, gjøre livet hennes bedre og kjøpe roser til henne resten av livet. Jeg vet jo at dersom jeg trener regelmessig og holder meg i form så kommer jeg trolig til å kunne holde det løftet både på en bedre måte, og i mange år lenger enn om jeg ligger på sofaen, ser på TV og spiser Grandis. Å gå opp på Elixia, eller å ringe til en kompis for å avtale en kamp på squashbanen gjør meg i stand til å behandle min kone på en bedre måte, i hvert fall langsiktig, enn om jeg ikke gjør det. (mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Har noen dårlige dager. Det er vrient å motivere seg for trening, og vrient å motstå fristelser som havner i min vei. Det blir liksom mange valg som går litt i usunn retning, og det har vært slik i et par uker. Det er ikke greit. Samtidig er det lett å bli litt defensiv i en slik situasjon. Det er lett å tenke på dagene for noen uker siden, da jeg hadde fem trenngsøkter i uken med tilsynelatende mindre motstand ( i hvert fall slik jeg husker det i dag…). De siste to ukene kommer dårlig ut i forhold til mitt minne om de gode dagene, og det er lett å spinne nedover i en negativ spiral ved å tenke at jeg ikke er flink nok nå.

Slike negative spiraler har en dårlig effekt på min psyke og min kropp. Hvordan bryter jeg ut av slike? Et prinsipp som er viktig for meg i møte med slike dager er å ha med meg en erkjennelse i bunn av at motivasjonen går litt i bølger, og at det er naturlig at jeg i prosesser i livet har gode og dårlige perioder. Det mp ikke bli en unnskyldning for å holde meg i de dårlige periodene lenger enn nødvendig, men når det skjer med alle andre, er det urealistisk å tro at det ikke vil kunne skje med meg.

Med den erkjennelsen i bunn er det lettere å gå videre på den naturlige følgen av det prinsippet – nemlig å sammenligne mine dårlige perider med andre dårlige perioder – ikke med mine beste dager. Når jeg sammenligner med dårlige perioder kan jeg se om denne dårlige perioden er bedrre enn den forrige dårlige perioden. I så fall er den jo et tegn på fremgang, og ikke noe å bli nedtrykt av, men heller noe en bretter opp ermene i møte med og tar tak i.

Jeg må klare denne vriene perioden også. Jeg vet jo det at hvis jeg klarer å holde meg til prinsippene over så holder jeg meg i førersetet i forhold til mitt eget liv, i stedet for å la meg drive med i en negativ retning som det er lett for. Så kommer jeg ut av det i løpet av en uke eller to. Og når jeg ikke har nok karakterstyrke til å velge rett alltid må jeg tilpasse omstendighetene mine til min viljestyrke og gjøre noen strukturelle grep – f.eks. (mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Alexander Solzhenitsyn

Jeg leser for tiden en interessant bok – en samling artikler og minibiografier om fire ledere som har påvirket verden på hver sin måte, men alle med utgangspunkt i en foståelse av at deres karakter har vært viktig for dem. En av disse er kanskje spesielt imponerende å lese om for meg: Alexander Solzhenitsyn. Han var en russisk forfatter som tross fengsling og massiv motstand fikk skrevet både skjønnlitteratur og sakprosa som var med å avdekke grusomhetene i de sovjettiske arbeidsleirene i Sibir, slik at det ble dokumentert og synlig for hele verden. Når han satt i fengsel uten papir å skrive på skrev han det til sin egen hjerne, ved å memorer sine formuleringer utenatt, og så skrive det ned når han kom ut igjen. Han fikk nobels litteraturpris i 1970, og regnes av mange for å ha vært en viktig bidragsyter for å legge grunnlaget for jernteppets fall, samtidig som han har høstet stor respekt for å på ingen måte ha blitt en lakei av vesten. Han er en forfatter av den typen som forandrer verden.

I retrospekt, nesten hele mitt liv, siden den dagen jeg først ble arrestert, har det vært på samme måte: Bare for den uken, den måneden, den sesongen, det året, har det alltid vært en god grunn til ikke å skrive – det var upraktisk eller farlig eller jeg var for travelt opptatt med noe annet – alltid et behov for å utsette skrivingen. Hvis jeg hadde gitt etter for min fornuft en, to, ti ganger, så ville jeg ha oppnådd usammenlignbart mye mindre. Men jeg har fortsatt å skrive, mens jeg jobbet som murer, i overbefolkede fengselsceller, i transitfenglser uten så mye som en blyant, da jeg lå for døden med kreft, i exil, på toppen av dobbel lærerjobb. Jeg lot ingen ting – farer, hindringer eller behovet for hvile – forstyrre min skriving, og kun av den grunn kunne jeg si, da jeg var 55 år gammel, at jeg nå kun hadde tyve års arbeid igjen å komme meg gjennom, og hadde fullført resten.

På mange områder i livet tror jeg at vi kan lære noe av Solzhenitsyn. (mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Har hatt en pause fra Elixia. Etter to og et halvt år med relativt regelmessig trening der var jeg litt lei. Det begynte med sommerferie, og jeg kom meg liksom ikke i gang igjen etter returen fra Florida. Ikke det at jeg ikke har trent. Jeg har hatt et høyt aktivitetsnivå, men jeg har trent på andre måter og andre plasser enn på Elixia. Det har blitt flere fjellturer og økter på ergometersykkelen i stedet. Men på lang sikt er det bra å få løftet litt vekter og bygget litt muskler. Allsidighet er en god ting, også på treningsfronten. Når jeg kjenner at motivasjonen for en treningsform er litt på hell er det jo ikke nødvendigvis et stort poeng i å presse meg til å fortsette med den når det finnes andre. Da er det bedre å spille på lag med min egen motivasjonspsykologi, løpe litt på fjellet, og returnere til vektløftingen litt senere.

Nå er det litt senere… Siste registrerte treningsøkt på Elixia var 3. juni. Det er fem måneder siden. Men tilfeldighetene ville det slik at jeg var på hotell i tre dager i begynnelsen av forrige uke, og måtte gjøre noe på treningsfronten. (mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Var på hyttetur forrige helg. Været var surt, det lå slaps på bakken og jeg hadde ingen god formening om hvordan jeg skulle få trent skikkelig i løpet av helgen. På hytten peleier jeg jo å gå og løpe for å trene, og jeg så for meg at terskelen mellom meg og treningsøktene kom til å bli stor med det været som var ute. Samtidig var det viktig for meg å trene. Jeg skulle begynne denne uken med tre dager på hotellkonferanse med alle fristelsene det medfører. Jeg måtte ha litt “å gå på” etter helgen for å fortsette den jevne veien nedover i vekt igjen.

Men så er det jo bare meg og konen. Jeg vet ikke helt hva hun har hatt i tankene når hun ville vi skulle kjøpe stasjonsvogn og rekkehus, eller hva jeg tenkte på når jeg gikk med på det, men for øyeblikket er vi i hvert fall bare oss to. Det betyr at når vi skal på hyttetur har vi litt plass i det romslige baggasjerommet på stasjonsvognen. Løsningen på sammenfallet av min forventede treningsutfordring og dette tilgjengelige rommet i baggasjerommet ble etter hvert klart for meg – jeg må ta med meg ergometersykkelen på hytten! Det er kanskje litt småabsurd å ta med seg en ergometersykkel på en todagers hyttetur, men når jeg tenkte over det var det jo i grunnen ikke så mange reelle, logiske innvendinger mot ideen. (mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Satt nye rekord i dag – rekord i utholdenhet på en ergometersykkel. Jeg liker jo ikke ergometerykling, men så lenge TV-serien eller filmen som går på TV-en foran meg er bra nok, blir jeg såpass distrahert at jeg ikke merker hvor kjedelig og ubehagelig ergometersykling egentlig er. Og siden det er veldig praktisk med en ergometersykkel slik at jeg da kan få til en skikkelig treningsøkt i egen stue, har jeg jobbet over tid med å få det til å funke med denne treningsformen.

I går kveld gikk jeg ut og kjøpte en nye TV-serie – Dexter. Den er ganske opphauset i USA, så jeg har tenkt på å kjøpe den siden jeg var i Florida noen uker i sommer. I går stod den der og stirret på meg fra hyllen på platekompaniet – første sesong til kun kr. 99,-. I dag rigget jeg sykkelen opp foran TV-en og satte DVD-en i spilleren. Den funket. Jeg glemte hvor vondt og ubehagelig ergometersyklingen er. (mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Nå har jeg deltatt aktivt i skrittellerkonkurransen på Dytt.no i en drøy uke. Jeg skrev ett innlegg på søndag for en uke siden om hvordan det er viktig for meg å spille på lag med mitt eget konkurranseinstinkt når jeg trenger litt ekstra motivasjon, og motivasjon dra dytt.no, det får jeg. Hva er så annerledes med den motivasjonen med på laget? Hva har jeg merket meg at jeg har gjort den siste halvanne uken som jeg ikke gjorde før jeg meldte meg på dytt.no?

Vel – det første er at jeg går mer. Jeg har for så vidt vært bevisst på å gå mye i hverdagen de siste fire årene uansett. Jeg har skrevet ut på fellesprinteren i etasjen under i stedet for på mitt eget kontor for å få litt ekstra bevegelse, gått på butikken innimellom i stedet for å ta bilen, parkert langt unna butikkinngangen hvis jeg har tatt med meg bilen, o.s.v.. Men siden denne konkurransen begynte 16. september har jeg nok reelt økt mengden gåing ytterligere. Jeg har gått oftere til butikken i stedet for å ta bilen. Jeg har tatt bussen halve veien til jobben i stedet for hele, og gått resten. På fredag gikk jeg sågar hele veien til jobben (50 minutter). Å gå hjem fra jobben har jeg jo gjort ofte uansett, men jeg har muligens gjort det oftere de siste dagene også. Den største utfordringen er å gå til jobb da det gjør at jeg må stå opp kl. 06:00 i stedet for 06:20…

Når jeg har en treningsøkt en dag pleier jeg være fornøyd med min bevegelsesinnsats den dagen. Men med skritteller festet på buksen (mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg kjenner konkurransemennesket virkelig kommer frem i meg for tiden. Jeg har i et par tidligere innlegg beskrevet hvordan deltagelse i Vektklubbs medlemsorganiserte “biggest loser” konurranse har vært med å hjelpe meg å løfte fokus i den “korreksjonsfasen” jeg er i nå, hvor jeg skal prøve å kvitte meg med noen kilo som har bygget på seg sakten men sikkert over det siste året i “vedlikeholdsfasen.”. Nå har jeg hoppet på en til: www.dytt.no

Vi har meldt oss på to lag på jobben – totalt 16 stk. Vi rapporterer inn på dytt.no skrittene som viser på skritelleren, pluss treningsaktiviteter som ikke har blitt målt med den (som så blir konvertert til skritt etter en gitt tabell). Målet er å gå i Phileas Foggs fotspor jorden rundt på 80 dager (fra Jules Verne romanen med samme navn). Utregningen virker noe suspekt rent matematisk, men det gjør ikke så mye. Hvis vi går i gjennomsnitt 10.000 steg for dagen skal vi i hvert fall nå målet i løpet av de 80 dagene fra 16. september til 4. desember. (mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg er tilbake i Bergen. Vi landet i går ettermiddag, og i dag var mitt store prosjekt å frakte kroppen min til jobb. Kroppen likt ikke det. I følge kroppen var klokken noe sånn som 01:00 når alarmen vekket meg, og 02:00 når jeg gikk inn på kontoret. Perioden jeg skulle jobbe varte fra 02:00 til 10:00 i Floridatid, og selv om det var lyst og fint ute, og Bergensklokkene sa at klokken var akkurat passe for å gå på jobb, føltes det om det var ett eller annet som ikke var som det skulle.

Jeg kom meg gjennom dagen på kontoret for så vidt greit. Jeg valgte litt arbeidsoppgaver i forhold til min konsentrasjonsevne. Men når jeg kom hjem hadde kroppen fått nok. Den protesterte høylydt, og sa “pute – nå!” Hva skal man gjøre i en sånn situasjon? Jeg kjente at jeg slet med å holde meg våken enten jeg satt eller stod, og alt jeg hadde lyst til var å legge meg ned… Heldigvis kom jeg på en annen idé.

Det var sol i Bergen i går, og værvarselen tilsa regn kommende dag, altså i dag. Når jeg har sittet på en ergometersykkel på kveldene i Florida har jeg lengtet etter å kunne variere med en Ulrikkentur. Jeg har ikke savnet treningsstudioet, men jeg har savnet å kunne gå opp på et fjell. Jeg kom ikke til å få den muligheten dagen etter. Kanskje det kunne være en måte å holde seg våken på? Det var en god tanke! Så la jeg meg nedpå litt med en pondusbok. Jeg hadde jo vært på lang reise dagen før – jeg hadde jo en god unnskyldning for å ta en treningsfri dag til, eller ikke…? (mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Gikk på en bedre meksikansk buffet i dag. Det smakte bra, men jeg gikk i fellen av å spise for mye igjen. Greit at det er mye sunt på fatet når man går på en kvalitetsrestaurant som denne, men for mye blir for mye uansett…

Kom hjem i syvtiden og var stappmett – usunt mett. Og når jeg er så mett er det svært lite lystbetont å tenke på at jeg skal sette meg på en ergometersykkel. Jeg hadde ikke lyst i det hele tatt! Jeg ventet en time, to timer og to og en halv time, før jeg endelig bestemte meg for at jeg måtte sykle litt. Jeg trodde lysten skulle komme til meg etter hvert som jeg kjente at maten sank i magen, og den dårlige samvittigheten for å ha spist for mye steg i bevisstheten. Det skjedde ikke. Jeg måtte til slutt fortelle meg selv at det alltid er bedre med litt sykling enn med ingen sykling. Det ville være bedre å ta 20 minutter på sykkelen enn ingen. Da klarte jeg å komme meg opp på sykkelen.

Klokken kvart på ti satt jeg meg så på min nykjøpte ferieleilighetergometersykkel med en ambisjon om å sykle de nevnte 20 minuttene. Men til min store overraskelse viste det seg at det ikke var så ubehagelig som jeg hadde forventet å trene etter å ha spist for mye. Det var jo litt kjipt i begynnelsen, som vanlig, men det gikk overraskende greit når jeg først var komt meg over “treningsdørterskelen” og komt meg i gang med treningen. Jeg og min DVD med sesong fire av Criminal Minds endte opp med å holde det gående i 1 time og 20 minutter i stedet for de 20 minuttene jeg hadde gitt meg selv lov til å slutte etter, for å gjøre det lettere å komme i gang.

Det er ikke første gang jeg har opplevd dette, eller skrevet om det her på bloggen for den saks skyld… Jeg må senke ambisjonsnivået mitt for å komme i gang med treningen når det er hard å motivere seg. Jeg må si til meg selv at det er bedre å trene litt enn ingenting. Jeg må si til meg selv at det er greit om jeg slutter treningsøkten etter ti, femten eller tyve minutter, og jeg må mene det. (mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg liker USA. Jeg liker amerikanske restauranter – restauranter med slike tilbud som gjør det lett å legge på seg. Hørte på radioen her borte at amerikanere i gjennomsnitt spiser 250 kcal per måltid mer når de går ut for å spise enn når de sitter hjemme og spiser. Så går de ut fire ganger i uken i gjennomsnitt. Det blir noen kalorier, og noen kilo med ekstra kroppsfett i løpet av et år… (ca. syv i året). Nå spiser jeg atskillig sunnere her borte enn på en del tidligere turer til USA, men det blir likevel i sum litt mer usunt enn hjemme. Hva skal jeg gjøre med det?

Vel, en ting er å akseptere det, men samtidig liker jeg ikke å akseptere det helt heller. Det er greit å gå opp en kilo på tre uker lang tur til Florida, men ikke fire. For å forsikre meg om at det ikke skjer har jeg gått til det tilsynelatende drastiske steg å kjøpe meg en ergometersykkel i USA. Vi har to treningsstudio i borettslaget til leiligheten vår, men det er liksom litt lettere å få trent en drøy time når jeg slipper å gå fra konen alene i leiligheten på kveldstid når vi er på romantisk ferie sammen… Så jeg kjøpte like godt en sykkel. Vi svir jo av 20.000,- bare i billeter og for leilebil her, siden vi reiste på kort varsel i høysesongen, og når vi legger til alt min kone bruker på shopping her borte er jeg ikke sikker på om de 1300 kronene jeg betalte for den ergometersykkelen på den lokale Wal Mart butikken kan regnes i prosent en gang av det totale feriebudsjettet…

Så nå sykler jeg og sykler jeg. Har svidd 1200 kcal om kvelden fire av de fem siste dagene på en drøy times høyintensitets ergometersykling mens jeg og konen har sett på krim på TV-en her, eller jeg har sett på en episode av Criminal MInds på macen… Det blir i hvert fall et par kilo mindre på kroppen etter en USA-tur når man gjør slikt. Så kan jo sykkelen stå i leiligheten til nestemann som kommer og skal bruke leiligheten vår her

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Leiligheten vi har i Florida ligger i et borettslag med diverse tilbud. Svømmebassengene og boblebadene er selvsagt fristende å ta i bruk, og jeg må innrømme at det er de som ble benyttet først. Men her er også flere treningstilbud. I tillegg til tennisbane og sandvollyballbane er det to treningsrom. Slikt må jo undersøkes når man håper å komme like sunn hjem fra USA som til USA.

Jeg tok derfor turen til det ene treningsstudioet i går. Det var helt greit – omtrent som et treninhgsstudio på hoteller. Tre kardiomaskiner og et multifunksjonsapperat (et sånt apperat hvor en kan gjøre mange vektløftingsøvelser på samme apperat). Med en podcast av “verdibørsen” fra P2 på øret satt jeg meg på sykkelen og så om jeg kunne svi noen kaloriser samtidig som jeg ble et mer kunnskapsfylt og forstående menneske (Verdibørsen har vel som ambisjon å gjøre noe slikt med sine lyttere, og lykkes i ganske stor grad med det).

Det ble 50 minutter i treningsrommet. Jeg ble svett selv om airconditionen stod på fullt, og pulsmåleren (jeg tok selvsagt med meg pulsklokke og belte på ferie) viste rundt 600 kcal avsvidd. Det ble litt sykkel og litt løfting. Det er jo ikke like mye som når jeg går på treningsstudioet i Norge, men ale monner drar. Det viktigste med ferietrening for meg er jo egentlig ikke antall kalorier som forsvinner, men effekten det har på min psyke. (mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende