Hyggelig om folk vil følge meg videre, og gjerne gi et livstegn ved å legge igjen en kommentar og trykke på et passende stjernetall under innleggene mine der for å vise at det er noen som tar seg bryet med å lese…

Det ser ut som jeg kommer til å miste de gamle listene med blogginnlegg knyttet til spesielle tema som jeg har hatt liggende i sidekolonnene her på vgb. Jeg vil prøve å oppdatere kategorimerkingen på hvert blogginnlegg individuelt slik at det blir lettere å finne frem i de gamle innleggene også på den nye adressen. Dette vil ta en del tid, da jeg må inn på hvert enkelt av de 1067 gamle innleggene som ligger der for å kategorisere dem systematisk. Håper jeg har kommet et stykke med på den prosessen når VG fjerner bloggen her i løpet av høsten. Inntil da blir listene og de gamle blogginnleggene også liggende her.

Det vil ta litt tid å designe den nye siden, så den vil gå gjennom litt endringer i starten før den får satt seg, men innholdet blir ikke endret. Håper dere er tålmodig med meg på det området…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg mistenker ikke McDonalds for å bli et sunnhetens paradis av denne grunn, men synes det er bra at hurtigmatkjeder i hvert fall tar steg i riktig retning. Det er alltid en fare for at små steg i riktig retning blir en unnskyldning for ikke å ta tak i de store utfordringene som man trenger å ta tak i, men jeg ser ikke at det trenger å være en motsetning mellom disse to aspektene. Derfor synes jeg det er bra at maten til barn blir litt sunnere på Mcdonalds, så lenge det ikke gjør at folk går der så mye meri stedet for å lage sunnere mat hjemme av den grunn.

Etter at jeg fikk oversikt over næringsinnholdet i produktene på McDonalds har jeg ikke vært så redd for å gå på McDonalds lenger. De sunnere alternativene deres, som salat o.l., smaker desverre ikke all verden for min del, så de har nok ikke vært alternativer etter at jeg har prøvd dem første gang. Men jeg vet at om jeg kjøper enMcFeastburger og en lettbrus og dropper pommes frittes og dessert, spiser jeg ca. 500 kcal. Det er ikke sunne kalorier, men mengden i seg selv er ikke en katastrofe for en sunn hverdag. Det er Pommes Frittes og is på toppen av burgeren som gjør at måltidet kommer opp i over 1000 kcal – for mye i forhold til reell metthetseffekt for min del. Det blir ikke daglige besøk der, men det er ikke lenger en plass jeg prøver å unngå når jeg er sammen med noen som foreslår å stoppe på McDonalds. Jeg er en sterk tilhenger av lett tilgjengelig informasjon om matens næringsinnhold på serveringssteder, da min egen erfaring er at reell informasjon mitt i ansiktet, ikke bare slagord og floskler om “sunn” og “usunn” er noe av den beste hjelpen jeg får til å ta sunne valg, hvilket er noe av årsaken til at kaloridagboken på Vektklubb har fungert såpass bra for meg de periodene jeg har brukt den fast. Hva er det det står i Bibelen “Sannheten skal sette deg fri” eller noe slikt? Reell kunnskap har i hvert fall hatt den effekten på meg. Det frister mindre å bestille appetizer sampleren på Applebee’s når jeg vet at den inneholder over 2400 kcal, eller for den saks skyld pommes frittes på McDonalds når den ikke hverken smaker eller metter spesielt godt, og likevel inneholder 400-500 kcal på toppen av de 500 i burgeren…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

VG-nett har i dag en artikkel om de fordommer overvektige møter i samfunnet, spesielt da fra de “normalvektige”. Overvektige blir sett på som mindre intelligente, late eller sosialt fordelaktige å bruke tid med, og de diskrimineres både i forhold til service, jobber, inntekt og på andre måter.Forskere undres over at fordommene er stigende parallellt med at antal overvektige også stiger dramatisk. De siste tallene er nå at 1,5 milliarder mennesker i verden er overvektige. Det ulogiske i fordommene knyttet til lavere intelligens o.l. er at de samme folkene som mer eller mindre bevisst behandler overvektige som mindre intelligente kanskje ikke samtidig tror at det generelt er en svekkelse av intelligensen i verden. Overvektige er altså overvektige p.g.a. svakere intelligens, det blir flere overvektige, men samtidig er ikke intelligensen på vei ned…? Men det er nå så. Jeg tenker ikke her først og fremst at jeg vil utfordre den manglende logikken bak disse fordommene, eller sørge over ad de er slik. Det som jeg tenker er viktig for meg som overvektig å tenke gjennom er hvordan jeg lar slike fordommer påvirke meg?

Jeg kan ikke kontrollere andres handlinger. Jeg kan utfordre fordommer på mange måter, men på ett eller annet tidspunkt er jeg i den andres vold. Det er en del av det å være menneske å være sårbar for konsekvensene for andres feil. Folk kan gjøre kjipe ting med meg, og jeg kan gjøre kjipe ting med andre. Men hvordan lar jeg det påvirke meg at andre gjør dette? Jeg kan bli trist, jeg kan trekke meg unna, jeg kan bli sint og slåss tilbake og behandle dem kjipt i stedet, eller jeg kan synes synd på dem og gå videre med livet mitt og tenke at jeg vil la det påvirke meg mins mulig. Av alternativene over er kanskje den siste den mest fornuftige – det å gå inn i en terapeutrolle når noen behandler deg åpenbart fordommsfult eller på andre måter negativt – å tenke at dette ikke handler om meg men om dem. De trenger hjelp, og jeg må vurdere om jeg er den rette til å hjelpe dem, noe jeg kanskje som oftest ikke er. I så fall får jeg gå videre.

Men det er en mulighet som jeg ikke har med i listen over: Den at jeg begynner å tro at fordommene stemmer, og at jeg begynner å behandle meg selv fordomsfullt. Jeg måtte ta et oppgjør med meg selv på det området når jeg skulle jobbe med vekten på alvor for noen år siden. Jeg merket at jeg ikke hadde tro på meg selv på en slik måte som jeg burde, at jeg tenkte om meg selv at jeg var håpløs på vektfeltet o.s.v. Jeg behandlet meg selv dårligere enn jeg burde som overvektig. Det var faktisk et større problem for meg enn avvisningen som lå i at folk ikke satt seg ved siden av meg på toget eller at de så rart på meg på treningsstudioet eller i svømmehallen. Det måtte jeg slutte med. Jeg var ikke mindre intelligent. Jeg var ikke mer lat. Det var bare tull. Jeg brukte energien og innsatsviljen min på en annen måte enn jeg kunne for å holde kroppen i form, men jeg stod mer på enn de fleste, og var i hvert fall gjennomsnittelig smart når det kom til stykket. Det var ingen grunn til at jeg skulle ta på meg andres ulogiske fordommer. Mitt største problem var ikke de “normalvektiges” fordommer mot meg, men mine egne fordommer mot meg selv som overvektig. Tviler på at jeg er den eneste som har eller har hatt det problemet…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I vår har jeg hatt det travelt. Det har jeg nevnt her på bloggen før, og jeg var til og med nødt til å nedprioritere bloggingen så mye at jeg praktisk talt tok bloggpause i hele mai og juni. Dette skyldtes bl.a en helsesituasjon hos en pårørnede som krevde mye tid. I denne perioden opplevdes det som en kamp å komme opp på de tre øktenen iken, og det hendte til og med et par ganger at jeg stoppet på to. Hva var grunnen til det?

Jeg merket meg at jeg senket ambisjonsnivået mitt til minimumsnivået for treningsøkter disse ukene. Jeg prøvde ikke å få til mer enn de tre minimumsøktene. Normalt prøver jeg å få inn i hvert fall fire økter i uken. Hvis jeg sikter meg inn på fire økter og gjør avtaler og legger opp kalenderen min med det for øyet når jeg ofte fire økter, og det hender nesten aldri at jeg går under tre. Da har jeg gjerne lagt inn minst et par økter innen vi kommer til torsdag, og om en av øktene i helgen skulle ryke går det fortsatt greit å få tatt den tredje. Men i disse par månedene har jeg vært så fornøyd med å klare tre økter i uken at jeg ikke har lagt opp til at jeg skulle klare mer. Jeg har planlagt tre økter, og siden det har vært travelt har jeg gjerne ikke fått tatt mer enn en når vi har komt til torsdag kveld. Hvis det da har skjedd noe uforutsatt i helgen har det vært vrient å få til den tredje økten – så vrient at jeg har måttet kjempe med meg selv sent søndag kveld…

En lei menneskelig tendens som noen av oss sliter med er det som kalles utsettelsesadferd. Det betyr at vi har en tendens til å utsette ting vi skal gjøre som er litt ubehangelige for oss til senere. Så kommer “senere”, og ting hoper seg opp. Det er jo ikke emr ubehagelig å gjøre det “senere” enn det var å gjøre det “før”, og hvis det er flere ting som er utsatt til”senere” kan det i tillegg bli praktisk vanskelig å få gjort alt dette ubehagelige. I jobbsammeheng kan det fort føre til stress og redusert kvalitet i arbeidet. På treningsfronten kan det føre til at målene ikke blir nådd, eller at det oppleves som unødvendig hardt å nå dem. Hvis jeg sikter på å klare fire økter i uken begrenser det seg litt hvor lenge jeg kan utsette økt en og to. Hvis jeg tenker at det holder med tre kan jeg utsette å begynne på ukens trening helt til torsdag og fortsatt tro at jeg har skal klare det. Og selv om jeg aldri angrer på en treningsøkt i etterkant, og nesten alltid er fornøyd underveis, hender det at jeg forventer et visst ubehag før jeg setter i gang. Treningsøkter kan derfor bli utsatt her i huset…

Det er ikke nytt for meg dette, men det har vært en god påminnelse om at selv om jeg har et “hellig” minimumsnivå på treningen, så bør jeg ikke sikte meg mot mimimumsnivået mitt. Jeg bør være fornøyd med å nå minimumsnivået hvis alt ikke går som planlagt, men jeg må sikte høyere og planlegge for å få til mer for at det ikke skal bli stress, eller for at uforutsatte hendelser eller utsettelsesadferd ikke gjør at selv minimumsnivået ryker. Dette gjelder selvsagt på andre områder i livet også, men her snakker vi jo om helse og treningng. På områder som er viktige for at jeg skal nå målene mine må jeg rett og slett sikte høyere enn “god nok” for å være sikker på at jeg i hvert fall når det nivået. Og oom jeg når målene jeg sikter på er det jo bare bra. Jeg har sjelden eller aldri vondt av å klare fire eller fem økter i uken hvis jeg klarer det likevel…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jaja, den nye forskningen nå går på at overvektige har et signifikant høyere nivå av aminosyren cystein i kroppen enn de som ikke er overvektige. Siden cysteinnivået i kroppen ikke går ned når overvekten går ned antar forskerne at overvekten ikke er årsaken til cysteinnivået, men at det kanskje er omvendt. Cysteinnivået, eller det som forårsaker det høyere cysteinnivået, øker sjansen for overvekt. Gjennomsnitelig veier de med høyt cysteinnivå 6-10 kilo mer enn de med lavere cysteinnivå. 6-10 kg er jo nesten uvesentlig i forhold til de 100 kiloene med overvekt jeg hadde på det meste (ca. 185 kg totalt), men det er ikke uvesentlig som trigger for en opplevelse av å være mislykket på vektfeltet – en opplevelse som kan føre til apati og en negativ spiral hvor manglende selvtillit fører til videre manglende mestring. 6-10 kg med overvekt var vel ikke så mye mer enn det jeg hadde når jeg ubevisst mer eller mindre gav opp å kontrollere vekten i en alder av 18-19 år. Jeg lyktes jo ikke med den vektkontrollen uansett….

Hvordan påvirker da slik forskning livet mitt i dag? Jeg synes det er bra, og håper det en dag kan komme mer forskning som bekrefter eller avkrefter disse funnene. Hvis det viser seg at de stemmer håper jeg det utvikles medikamenter som kan redusere risikoen for overvekt hos oss som har en økt sannsynlighet for dette. Men dette er trolig mange år frem. Det er en fristelse i å la være å gjøre noe med min overvekt mens jeg venter på at noen andre skal løse problemet for meg med en medisin som retter opp i den urettferdigheten jeg tilsynelatende er utsatt for fra naturens eller skaperens side ved at jeg åpenbart har en medføtt tilbøyelighet for å bli overvektig. Men det hjelper meg jo ikke særlig i dag. Nei. Jeg får ta dette som nok en bekreftelse på at det ikke nødvendigvis er det at jeg er mindre flink enn naboen som er problemet. Det gjør fortsatt godt med slike bekreftelser etter å ha brukt over 30 år av livet mitt til å tenke slik. Så får ejg fortsette å gjøre det jeg kan for et sunt kosthold og gode treningsrutiner i balanse med de andre behovene jeg har i livet. Livet er urettferidg – so what… Jeg trenger jo ikke la det ødelegge mer for meg enn nødvendig. Så er det bra at skattepenegen jeg betaler bl.a. kan bidra til at samfunnet kan gjøre noe som gjør det enklere for neste genersjon barn med et genetisk utgangspunkt som ligner mitt å unngå å få det samme vektproblemet som meg en gang der fremme…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Herbert V. Brocknow

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Dette er tredje morgenstund i Orlando. Jeg er fortsatt døgnvill. Selv om det er ferie våkner jeg på tider av døgnet hvor arbeidsfolk kan finne på å sove. Hva gjør man med slikt? Vel, en mulighet er å prøve å utnytte denne tiden, når hverken fornøyelsesparker eller butikker er åpne og når solen ikke har stått skikkelig opp enda til å få lagt inn litt feiremosjon. Døgnvillhet er jo et problem, men kan kanskje også være en mulighet? Det er jo ingen andre i bassenget heller på denne tiden av døgnet, så selv om det ikke er stort går det an å svømme skapelige runder i det når man får svømt uforstyrret. Det ble 30 minutter med morgentrim i dag. Normalt er det ca. 1000 meter i et vanlig basseng mec 30minutter. Ble muligens litt mindre her, men så er jo ikke poenget med feriemosjon å sammenligne det med normalt mosjonsnivå i hverdagen hjemme. Poenget er, som beskrevet i gårsdagens innlegg, å finne et passende uttrykk for det at jeg ønsker å leve sunt også når jeg er på ferie.

I går ble det bare 20 minutter med morgensvømming, men det er jo betydelig bedre enn ingenting. Alle monner drar, og en svømmetur i et stille basseng er i grunnen en god måte å starte dagen på, nesten uavhengig av om man har et vektproblem eller ikke. Kan anbefales for andre døgnville reisende til varmere strøk. Så får vi se hvor lenge døgnvillheten varer, og om det går an å finne på en tilsvarende sunn måte å utnytte den motsatte døgnvillheten når jeg kommer hjem igjen til Norge og vil sove hele dagen og være våken hele natten…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Da har jeg og fruen landet i Florida, og plutselig er det tid til å gjøre andre ting enn de jeg har gjort hele dagene de siste par månedene. Det blir bra. Det er jo ikke den letteste plassen å være for å holde vekten, med fristelser rundt hvert hjørne, men det er en kjekk plasså være for det. Skal holde oppe prinsippet om tre treningsøktene i uken her også, og klare å ta noen sunne valg. Noen av dem finner sikkert veien her til bloggen også…

Det er kanskje ikke lett å ha en like sunn feriedag som hverdag. Det er likevel viktig å ta med seg bevisstheten om hvor viktig det er for meg å leve sunnt også i ferier. Det er andre omstendigeheter rundt livet mitt når jeg er på ferie i Florida enn når jeg går på jobb i Bergen. Samtidig er verdien om et rimelig sunnt liv den samme. Det som er viktig å la denne verdien av et sunnt liv få et uttrykk som passer i de annerledes omstendighetene. Sunne valg på ferie i Florida handler ikke om å gå på Elixia eller på baskettrening, eller for den saks skyld om å lage opp gryter med chili con carne og annen sunn fastfood til fryseren. Men det kan gi seg utslag i å svømme litt ekstra i bassenget, å gjøre noen sunne valg når jeg velger hva jeg skal spise på restaurant, og det kan handle om å ta seg en økt på en spinningsykkel hvis det blir to restaurantbesøk på en dag…

Utfordrigen med å prøve å la sunnheten få de samme uttrykkene på en ferie som i hverdagen hjemme er at det blir et for stort offer, og hvis jeg ikke får til det jeg prøver på kan jeg bli fristet til å gi blaffen i hele greien. Det er en strategi jeg pleier å angre på i etterkant, så jeg får igjen heller prøve å være smart enn flink, og finne noen gode måter å gjøre noen sunne valg på her også. Målet er ikke å gå ned i vekt, men kanskje å ikke gå så mye opp som jeg gjorde på USA-ferier for noen år siden? Tror det er greit mål

Tips oss hvis dette innlegget er upassende